Ola Berg Lande
Dommer, Oslo tingrett
Dommer, Oslo tingrett
Konstituert lagdommer, Borgarting lagmannsrett
Lovkommentarforfattere:
Lovkommentarene er skrevet av Ragnar Lindefjeld og Ola Berg Lande. Fra 2022 har Vilde Wigenstad og Marie Greve Lomsdalen overtatt ansvaret med å ajourføre og videreutvikle lovkommentarene.
Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m for forbrukere (håndverkertjenesteloven eller hvtjl.) regulerer forholdet mellom en forbruker og en tjenesteyter ved avtaler om håndverkertjenester. Den må ses i sammenheng med tilgrensende lover på forbrukerrettens område, for eksempel lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova), lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven), lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova) med videre. For arbeider på fast eiendom kan loven med fordel ses i sammenheng med deler av entrepriseretten og de alminnelige kontraktsrettslige prinsipper denne hviler på, så langt det passer for den aktuelle tjenesten. For forbrukerentreprisenes del kan det i så måte vises til Standard Norges Byggblanketter 3501 og 3502, som begge gjelder avtaler om arbeider på fast eiendom, med ulike beløpsgrenser. Blankettene er tilgjengelige på Forbrukerrådets nettsider.
De sentrale forarbeidene til loven er NOU 1979: 42 Forbrukertjenester – Delinnstilling I og Ot.prp. nr. 29 (1988–89). Loven trådte i kraft 1. januar 1990 og er sist endret ved lov 15. juni 2007 nr. 36 om endringer i forbrukerkjøpsloven mv.
Det foreligger begrenset praksis fra Høyesterett om loven og en del spredt praksis fra lagmannsrettene og tingrettene. I Forbrukerklageutvalget finnes imidlertid en omfattende praksis som kan være av interesse som eksempler på ulike problemstillinger, men selvsagt slik at den rettskildemessige vekt av nemndsavgjørelser er begrenset.
For øvrig vil de underliggende rettslige spørsmål ofte kunne være sammenlignbare med andre tilstøtende rettsområder, enten områder der det er egne forbrukervernlover, eller der problemstillingene kontraktsrettslig sett er sammenlignbare. Det kan derfor av og til være relevant å se hen til rettspraksis fra tilgrensende rettsfelt.
Lovens formål, jf. Ot.prp. nr. 29 (1988–89) s. 4, er å klargjøre og styrke forbrukernes rettsstilling ved de tjenesteavtaler som omfattes av loven. Arbeidet ble påbegynt allerede i 1973, da det ble oppnevnt et utvalg til i nordisk samarbeid å utrede spørsmål om lovregler for å beskytte forbrukerne ved avtaler om tjenester. Arbeidet ledet til NOU 1979: 42.
Loven har ingen direkte EU/EØS-dimensjon, og det foreligger ikke noen egne EU-reguleringer av håndverkertjenester for forbrukere. Håndverkertjenesteloven er imidlertid en lov på forbrukerrettens område. Lovens forbrukerdefinisjon ble dermed endret i tråd med harmoniseringen av forbrukerbegrepet i norsk rett på bakgrunn av EUs forbrukerkjøpsdirektiv (parlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999) og vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven, se Innst. O. nr.69 (2001–2002) punkt 3.4.1 og i notene til lovens § 1.
Av litteratur om loven vises til Geir Woxholth, Håndverkertjenester, Gyldendal, 2005, samt mer generelt for en fremstilling av kontraktsretten, Viggo Hagstrøm mfl., Obligasjonsrett, 3. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2021. Se også Hilde Hauge, Håndverkertjenesteloven. Lovkommentar, Universitetsforlaget, 2022.