Morten Grandal
Utredningsleder, Barne- og familiedepartementet
Utredningsleder, Barne- og familiedepartementet
Seniorrådgiver, Barne- og familiedepartementet
Om forskriften
Forskrift 14. februar 2023 nr. 193 om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr (utmålingsforskriften) hører under Barne- og familiedepartementet (BFD). Forskriften trådte i kraft straks, det vil si 14. februar 2023, se utmålingsforskriften § 5.
Utmålingsforskriften gir utfyllende regler for Forbrukertilsynets og Markedsrådets vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr mot næringsdrivende som har handlet i strid med markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2) eller angrerettloven (lov 20. juni 2014 nr. 27), og andre lover som Forbrukertilsynet fører tilsyn med, se opplistingen i utmålingsforskriften § 1. Det vil i tillegg si pakkereiseloven (lov 15. juni 2018 nr. 32), åpenhetsloven (lov 18. juni 2021 nr. 99), avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4), ehandelsloven (lov 23. mai 2003 nr. 35), forbrukerkjøpsloven (lov 21. juni 2002 nr. 34) og finansavtaleloven (lov 18. desember 2020 nr. 146). Forbrukertilsynet fører også tilsyn med andre lover enn de som er nevnt i § 1, men da har lovgiver valgt den systematikken at den enkelte loven viser til tilsynsreglene i enten markedsføringsloven eller angrerettloven, se for eksempel digitalytelsesloven (lov 17. juni 2022 nr. 56) § 55 og forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69) §§ 22-3 og 23-1. Ettersom utmålingsforskriften gjelder for markedsføringsloven og angrerettloven, får forskriften dermed anvendelse også for disse andre lovene som Forbrukertilsynet fører tilsyn med. Utmålingsforskriften får også anvendelse for de forskriftene som Forbrukertilsynet fører tilsyn med, se særlig forskrift 1. juni 2009 nr. 565 om urimelig handelspraksis § 1, hvor det er angitt 35 punkter med konkrete former for handelspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelige, jf. markedsføringsloven § 6 femte ledd.
Forskriftens § 2 inneholder en ikke-uttømmende opplisting av momenter som det kan tas hensyn til ved utmåling av overtredelsesgebyr. Paragraf 3 fastsetter overtredelsesgebyrets maksimale størrelse til 4 prosent av årsomsetningen eller 25 millioner kroner, der det høyeste beløpet skal anvendes. Paragraf 4 inneholder en ikke-uttømmende opplisting av momenter som det kan tas hensyn til ved utmåling av tvangsmulkt. For tvangsmulkt er det ikke fastsatt en øvre ramme.
Utmålingsforskriften vil også gjelde dersom en næringsdrivende bringer et vedtak om tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr inn for domstolene.
Selve vilkårene for å fatte vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr er ikke regulert i utmålingsforskriften, men i markedsføringsloven kapittel 7 om håndheving samt i angrerettloven kapittel 7 om tilsyn og håndheving, og i øvrig regelverk som Forbrukertilsynet fører tilsyn med med hjemmel i markedsføringsloven § 35 første ledd annet punktum. Se også en oversikt over hvilke lover og forskrifter dette er, på Forbrukertilsynets hjemmeside.
Utmålingsforskriften er dels gitt for å oppfylle kravet i forvaltningsloven (lov 10. februar 1967) § 44 annet ledd om at overtredelsesgebyr må fastsettes innenfor en øvre ramme som må fastsettes i eller i medhold av lov eller i forskrift. Utmålingsforskriften er også dels gitt som et ledd i gjennomføringen av det såkalte moderniseringsdirektivet fra EU (direktiv 2019/2161/EU) i norsk rett, se Prop. 50 LS (2022–2023) Endringer i markedsføringsloven og angrerettloven mv., som ble vedtatt av Stortinget i juni 2023 og trådte i kraft 1. oktober samme år. Se omtalen av moderniseringsdirektivet nedenfor. Se også Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 4.3 og 4.4 for nærmere omtale av utmålingsforskriften.
Om moderniseringsdirektivet (direktiv 2019/2161/EU) og gjennomføringen i utmålingsforskriften
Utmålingsforskriften gjennomfører som nevnt flere av kravene i moderniseringsdirektivet i norsk rett. Moderniseringsdirektivet gjør endringer i fire forbrukerverndirektiver som allerede er gjennomført i norsk rett, hovedsakelig gjennom markedsføringsloven og angrerettloven. Det vil si direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF), direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83/EU), direktivet om urimelig avtalevilkår (93/13/EØF) og direktivet om prisopplysninger (98/6/EF). Alle direktivene endres likt på ett punkt ved at det stilles krav til effektive sanksjoner, og at det tas inn en liste over kriterier som skal tas i betraktning ved ileggelse av sanksjoner. For tre av direktivene innføres det også et krav om overtredelsesgebyr og et minste maksimumstak ved bruk av overtredelsesgebyr. Se nærmere om moderniseringsdirektivet og gjennomføringen i norsk rett i Prop. 50 LS (2022–2023). Se også omtalen av moderniseringsdirektivet i Lovdata Europalov.
Moderniseringsdirektivets krav til minste maksimumstak for overtredelsesgebyr på minst 4 prosent av årsomsetningen kan forklares slik: Velger en medlemsstat å gjennomføre et maksimumstak på 5, 10 eller 15 prosent, vil dette være i tråd med direktivet. Et maksimumstak på 3 eller 2 prosent av årsomsetningen vil derimot ikke leve opp til direktivets krav. De fleste EU/EØS-landene har valgt 4 prosent, men noen land har valgt 10, 8 eller 5 prosent.
Utmålingsforskriften gjennomfører både moderniseringsdirektivets krav til kriterier for utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr samt kravet til overtredelsesgebyrets øvre ramme. Før forskriften ble fastsatt, har det ikke vært regler om øvre rammer for overtredelsesgebyr ved brudd på forbrukervernregler i Norge. Forskriften setter minste makstak overtredelsesgebyr for overtredelser av nærmere fastsatte regler til 4 prosent eller 25 millioner kroner.
Om utmåling av overtredelsesgebyrets og tvangsmulktens størrelse
Se kommentarene til §§ 2 og 4 for en omtale av praksis knyttet til utmåling av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.
Prosessen
Forskriften ble først hørt i 2020–2021 i forbindelse med høringen av gjennomføringen av moderniseringsdirektivet i norsk rett, jf. her: Høring – gjennomføring av moderniseringsdirektivet – regjeringen.no. Høringen omfattet imidlertid ikke øvre tak for overtredelsesgebyr etter pakkereiseloven eller åpenhetsloven, da disse lovene ikke påvirkes av direktivet, men forskriften ble likevel gitt anvendelse for disse lovene. Dette var dels av hensyn til raskt å få på plass en øvre ramme for overtredelsesgebyr, slik forvaltningsloven krever, og dels fordi det ble vurdert som naturlig ettersom Stortinget hadde bestemt at Forbrukertilsynet skulle føre tilsyn med åpenhetsloven basert på tilsvarende håndhevingsregler som i markedsføringsloven. For pakkereiseloven og åpenhetsloven ble det gjennomført en ny egen høring i 2023, jf. her: Høring – høringsnotat om åpenhetsloven, pakkereiseloven og forskrift om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr – regjeringen.no. I høringsnotatet foreslo Barne- og familiedepartementet ingen endringer i forskriften, slik at forskriften og særlig dens regler knyttet til en øvre ramme for overtredelsesgebyr fortsatt skal gjelde for pakkereiseloven og åpenhetsloven. Høringsfristen gikk ut i oktober 2023.
Fristen for å fastsette øvre rammer etter forvaltningsloven § 44 annet ledd var 1. juli 2020, jf. kgl.res. 9. juni 2017 nr. 713 punkt 3. Barne- og familiedepartementet hadde ikke fastsatt øvre rammer innen denne fristen, idet departementet anså det som hensiktsmessig å gjøre det samtidig med arbeidet med å gjennomføre moderniseringsdirektivets krav om en øvre ramme på 4 prosent av den næringsdrivendes årlige omsetning eller inntil 2 millioner euro.
Brudd på plikten til å fastsette en øvre ramme etter forvaltningsloven § 44 annet ledd medfører ikke at vedtak om overtredelsesgebyr blir ugyldig, jf. Prop. 62 L (2015–2016) s. 196 og tolkningsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 13. desember 2022 (JDLOV-2022-6086). I tolkningsuttalelsen uttalte lovavdelingen imidlertid at Barne- og familiedepartementet så snart som mulig burde fastsette øvre rammer.
Endringer pr. januar 2024
Forskriften har så langt blitt endret én gang ved endringsforskrift 20. juni 2023 nr. 1003. Endringene trådte i kraft 1. oktober og medførte ingen materielle endringer. Kun forskriftens virkeområde ble utvidet til også å få anvendelse for de bestemmelsene i avtaleloven, ehandelsloven, forbrukerkjøpsloven og finansavtaleloven som håndheves av Forbrukertilsynet og Markedsrådet. Nye henvisninger til disse lovene ble derfor tatt inn i forskriftens §§ 1 og 3.
Endringene er en del av gjennomføringen av moderniseringsdirektivet i norsk rett og er nærmere omtalt i Prop. 50 LS (2022–2023) punkt 4.2.5.4.3. Det ble i den forbindelse tatt inn eksplisitte forskriftshjemler i avtaleloven, ehandelsloven, forbrukerkjøpsloven og finansavtaleloven, slik at forskriften får anvendelse.