Generelle utgangspunkter

Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Loven trådte i kraft den 1. juli 1969 iflg. kgl.res. 13. juni 1969.

Skadeserstatningsloven er en helt sentral lov på erstatningsrettens område. Loven inneholder bestemmelser av generell karakter, men regulerer i mindre grad de alminnelige vilkårene for erstatningsansvar, det vil si økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng. Lovens hovedinnhold kan skisseres slik:

• Kapittel 1 omhandler særlige ansvarsforhold, slik som barns og foreldres ansvar, jf. henholdsvis §§ 1-1 og 1-2.

• Kapittel 2 omhandler arbeidsgiveransvaret og inneholder også egne lempingsbestemmelser for arbeidsgiver og arbeidstaker.

• Kapittel 3 omhandler erstatningsberegningen ved personskade, ansvar for visse personlige krenkelser, slik som oppreisningsansvar, ansvar for krenkelse av privatlivets fred og ansvar for æreskrenkelser, og forsørgertapserstatning.

• Kapittel 4 gjelder erstatningsutmåling ved tingskader og annen formueskade og inneholder blant annet kanaliseringsregler dersom tapet dekkes av forsikring.

• Kapittel 5 inneholder en del generelle bestemmelser, blant annet om skadelidtes egen medvirkning, lemping, solidaransvar og regress.

Skadeserstatningsloven regulerer med andre ord kun enkelte deler av erstatningsretten. Grunnvilkårene for erstatning er langt på vei er ulovfestede, og en del erstatningsspørsmål er regulert i spesiallovgivning, slik som for eksempel bilansvaret, forurensningsansvaret, produktansvaret og legemiddelansvaret. Erstatningslovgivningens fragmentariske karakter – hvor kun enkelte deler av erstatningsretten er lovregulert, mens resterende deler av gjeldende rett er ulovfestet – innebærer at mye av rettsutviklingen overlates til rettspraksis. Reguleringsteknikken kan forstås i sammenheng med den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom lovgiveren og domstolene som vi i Norden har på formuerettens område generelt – og på erstatningsrettens område spesielt: Lovgiveren har i stor grad valgt å spille en tilbaketrukket rolle, og den generelle oppfatningen har vært at rettsutviklingen i stor grad både kan og bør overlates til domstolene.

Når erstatningsretten i stor grad er ulovfestet, betyr det at mye regelinnhold må fastlegges ved hjelp av andre rettskilder enn skadeserstatningsloven, slik som rettspraksis og rettslitteratur. Ulovfestet rett har samtidig stor betydning for tolkningen av enkeltbestemmelsers nærmere innhold. For eksempel beror tolkningen av «uaktsomt» i § 1-1 om barns ansvar og i § 2-1 om arbeidsgiveransvaret på den ulovfestede culpanormen slik utviklet i rettspraksis. Som et annet eksempel kan nevnes at både uttrykket «voldes» i § 2-1 om arbeidsgiveransvar og uttrykket «medvirket» i § 5-1 om skadelidtes medvirkning skal forstås som uttrykk for et krav om årsakssammenheng, og uttrykkenes nærmere innhold må derfor fastlegges i tråd med kravet til årsakssammenheng, slik utviklet i rettspraksis.

Skadeserstatningsloven kan sies å være resultat av et nordisk lovsamarbeid, se «Lovhistorie – hovedtrekk i tilblivelse og utvikling» nedenfor. Lovsamarbeidet resulterte likevel kun i delvis sammenfallende lovgivning, jf. blant annet Bertil Bengtsson, «Nordiskt samarbete inom skadeståndsrätten», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1988 s. 541–564. Tradisjonelt er erstatningsretten oppfattet som nasjonal, men også på erstatningsrettens område kan vi observere en økende internasjonalisering. Det er i særlig grad tale om en økt europeisering av erstatningsretten, gjennom EU/EØS og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Denne rettsutviklingen er både av materiell og metodisk betydning.

Materielt innebærer rettsutviklingen typisk at erstatningsansvar i større grad enn tidligere hjemles i spesiallovgivning for å sikre effektiv etterlevelse av lovbestemte atferdsnormer, særlig på EØS-rettens område. EU har imidlertid ingen generell lovgivningskompetanse på privatrettens område, og det finnes derfor heller ingen alminnelig EU/EØS-erstatningslovgivning. Derimot vil sekundærlovgivningen kunne inneholde erstatningsbestemmelser. Dessuten kan brudd på Norges internasjonale forpliktelser medføre at staten pådrar seg et erstatningsansvar overfor andre stater eller egne borgere. Eksempelvis kan statens brudd på menneskerettighetene medføre erstatnings- og/eller oppreisningsansvar.

Metodisk innebærer rettsutviklingen at fastleggelse av erstatningsrettens nasjonale regelinnhold i økende utstrekning beror på internasjonale rettskilder knyttet til konvensjoner og EØS-regler som er gjennomført i norsk rett. Det betyr at internasjonale regler og tilhørende rettskilder (særlig domstolspraksis) kan utgjøre tolkningsfaktorer også i tradisjonelle erstatningsrettslige ansvarsvurderinger. Hvilke(t) rettsgrunnlag det kan være tale om å anvende, beror både på hva slags skadesituasjon og hvilke(t) skadetilfelle det er tale om. Nærmere om internasjonale menneskerettskonvensjoners innflytelse på erstatningsretten, se blant annet

• Birgitte Hagland, «Statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett nr. 2 2019 s. 67–99

• Ole G. Nordhus, «Oppreisningskrav etter EMK artikkel 13 – en sammenligning av norsk og svensk rett», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett nr. 1 2019 s. 33–60

• Birgitte Hagland, «Erstatningsvern ved personskade på saksområder hvor kvinner er typiske skadelidte», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett nr. 2–3 2018 s. 79–107

• Erling Hjelmeng, «Folkerettslig påvirkning av norsk erstatningsrett – to høyesterettsdommer», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett nr. 3 2016 s. 211–229

For en mer oversiktspreget fremstilling kan det vises til

• Are Stenvik og Viggo Hagstrøm, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 34–39

• Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 46–58

• Trine-Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, Om erstatningsrett – med utgangspunkt i tekster av Peter Lødrup, Gyldendal Juridisk, 2017.

For EU/EØS-rettens innvirkning på erstatningsretten kan det blant annet vises til

• Are Stenvik og Viggo Hagstrøm, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 39–47

• Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 39–45

• Birgitte Hagland, Erstatningsbetingende medvirkning, Gyldendal, 2012 kapittel 2.2

• Erik Monsen, «EF-domstolens innvirkning på norsk erstatningsrett», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2016 nr. 3 s. 238–258.

Til europeiseringstendensen hører også de såkalte modellovene, Principles of European Tort Law (PETL) og Principles of European Law (PEL). Både PETL og PEL er samlinger av prinsipper som er utviklet av (i hovedsak) europeiske akademikere. Prinsippene kan ofte ses som et kompromiss mellom nasjonale tilnærminger, men er av og til også nyskapninger. Modellovene er ikke juridisk bindende, men kan ses som teoretiske bidrag orientert mot utviklingen av en felleseuropeisk erstatningsrett. Se Study Group on a European Civil Code (prepared by Christian von Bar): Principles of European Law, Book VI, Non-Contractual Liability Arising out of Damage Caused to Another, Oxford 2009 (heretter PEL) og The European Group of Tort Law, Principles of European Tort Law, Text and commentary, Wien 2005 (heretter PETL).

For en generell fremstilling se

• Birgitte Hagland, Erstatningsbetingende medvirkning, Gyldendal Juridisk, 2012 kapittel 2.2

• Are Stenvik og Viggo Hagstrøm, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 48–51

• Trine-Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, Om erstatningsrett – med utgangspunkt i tekster av Peter Lødrup, Gyldendal Juridisk, 2017

• Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 59–62

Lovhistorie – hovedtrekk i tilblivelse og utvikling

Loven har utgangspunkt i et nordisk lovsamarbeid. Samarbeidet ble innledet på et justisministermøte i Oslo i 1946, hvor en ble enige om å se på muligheten for en fellesnordisk erstatningslovgivning. I 1950 ble det oppnevnt et utvalg som skulle se nærmere på hvilke områder som kunne egne seg for et lovsamarbeid, og i samsvar med utvalgets anbefalinger ble det i 1951 nedsatt et norsk utvalg for å utrede statens og kommunenes erstatningsansvar. I 1958 leverte utvalget Utkast med motiver til lov om Statens og Kommunens erstatningsansvar. På et nordisk justisministermøte i Stockholm i 1959 ble det vedtatt å fortsette lovsamarbeidet om barns og foreldres ansvar, om arbeidsgiveransvaret (husbondansvaret) og om lemping av erstatningsansvar for personer som volder skade i andres tjeneste. Det var enighet om at det offentliges ansvar skulle vurderes i sammenheng med lovreguleringen av arbeidsgiveransvaret. I 1960 ble et norsk utvalg oppnevnt for å se på rettsspørsmålene. Komitéen leverte to utredninger: NUT 1964: 2 om ny lov om erstatningsansvar for skade voldt av barn og ungdom m.m. (Innstilling I) og NUT 1964: 3 om Det offentliges og andre arbeidsgiveres erstatningsansvar (Innstilling II). Departementet videreførte forslagene og foreslo at bestemmelsene foreslått i begge innstillinger, skulle tas inn i samme lov, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) Om lov om skadeserstatning i visse forhold.

Loven hadde opprinnelig tittelen lov om skadeserstatning i visse forhold og inneholdt følgende kapitler: kapittel 1 om barns, foreldres og sinnssykes ansvar og en bestemmelse om nødrettsansvar, kapittel 2 om arbeidsgiveransvaret, kapittel 3 om forholdet til kontrakt og annen lovgivning, og kapittel 4 om lovens ikrafttredelse.

Forarbeidene til loven av 1969 er Utkast med motiver til lov om Statens og kommunenes erstatningsansvar, avgitt i desember 1958, NUT 1964: 2 om ny lov om erstatningsansvar for skade voldt av barn og ungdom m.m. (Innstilling I), avgitt i april 1964, NUT 1964: 3 om Det offentliges og andre arbeidsgiveres erstatningsansvar (Innstilling II), avgitt i desember 1964, Ot.prp. nr. 48 (1965–66) Om lov om skadeserstatning i visse forhold, Innst. O. VIII (1967–68) og Innst. O. XIII (1968–69).

Neste større lovrevisjon kom i 1973. Som ledd i et fortsatt nordisk lovsamarbeid ble det i 1966 oppnevnt et nytt utvalg som skulle se nærmere på erstatning for tap i fremtidig erverv og for tap av forsørger (bestemmelsene skulle avløse regler i straffelovens ikrafttredelseslov 22. mai 1902 nr. 11 kapittel 3). Utvalget avga sin innstilling i 1971, og departementet fulgte opp med Ot.prp. nr. 4 (1972–73), som resulterte i lov 25. mai 1973 nr. 26 om endringer i erstatningslovgivningen m.m. Loven fikk en kortere tittel ved at «i visse forhold» ble tatt ut. Den sentrale endringen var at endringsloven tilføyde et nytt kapittel 3: «Erstatning for skade på person, for andre personlige krenkinger m.m. og for tap av forsørger». Tidligere kapittel 3 og 4 fikk ny nummerering (kapittel 3 ble kapittel 4, og kapittel 4 ble kapittel 5). Loven trådte i kraft 1. januar 1974, jf. kgl.res. 25. mai 1973.

Forarbeidene til endringsloven av 1973 er: Innstilling fra Erstatningslovkomiteen, avgitt i mai 1971, Ot.prp. nr. 4 (1972–73) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m. og Innst. O. nr. 32 (1972–73).

Neste større lovrevisjon kom i 1985. I 1974 ble det oppnevnt et nytt Erstatningslovutvalg. Som ledd i det fortsatte nordiske lovsamarbeidet skulle utvalget se nærmere på lemping av skadevolders ansvar, forsikringsselskapers regressrett, skadelidtes medvirkning og skade voldt av flere. Utvalget avga sin innstilling i NOU 1977: 33 Om endringer i erstatningslovgivningen. Departementet fulgte opp innstillingen i Ot.prp. nr. 60 (1980–81) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen. Lov 21. juni 1985 nr. 81 om endringer i erstatningslovgivningen innførte objektivt ansvar for dyr i § 1-5 samt to nye kapitler: kapittel 4 («Erstatning for tingsskade og annen formuesskade») og kapittel 5 («Alminnelige bestemmelser»), som blant annet omhandler skadelidtes medvirkning, lemping, solidaransvar og regress. Den nye lempingsbestemmelsen i § 5-2 førte samtidig til at en opphevet to bestemmelser som frem til endringsloven i 1985 stod i kapittel 4 (og i loven av 1969 i kapittel 3 om forholdet til kontrakt og annen lovgivning): For det første bestemmelsen om at loven ikke gjorde inngrep i kontraktsansvar, fordi lempingsregelen omfatter lemping i kontrakt. Og for det andre bestemmelsen om at loven ikke gjorde noen innskrenkning i «det ansvar uten skyld som følger av ellers gjeldende erstatningsregler», fordi lempingsregelen omfatter slikt ansvar. Bestemmelsen om forholdet til annen lovgivning ble flyttet til § 5-5. Tidligere kapittel 5 ble nytt kapittel 6. Endringen trådte i kraft 1. august 1985, jf. kgl.res. 12. juli 1985 nr. 1434.

Forarbeidene til endringsloven av 1985 er: NOU 1977: 33 Om endringer i erstatningslovgivningen, Ot.prp. nr. 75 (1983–84) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen (ansvar for dyr, regress, lemping m.m. og endringer i bilansvarsloven), som gjentar og utvider Ot.prp. nr. 60 (1980–81), og Innst. O. nr. 92 (1984–85).

Når det gjelder personskadeerstatning for barn, er skadeserstatningsloven endret i to hovedomganger. Første gang ved lov 18. desember 1987 nr. 96, som innførte § 3-2 a om standardisert erstatning for barn som på skadetiden ikke var fylt 16 år. Bestemmelsen trådte umiddelbart i kraft, men fikk ikke anvendelse på skader som var konstatert før lovens ikrafttredelse, jf. del II. Forarbeidene til endringsloven av 1987 er: NOU 1987: 4 Standardisert erstatning til barn, Ot.prp. nr. 81 (1986–87) Om lov om endringer i skadeserstatningsloven og Innst. O. nr. 19 (1987–88). Andre gang ved lov 18. desember 2015 nr. 124 om endringer i skadeserstatningsloven mv. (standardisert inntektstaperstatning til barn), hvor en ny regel i § 3-2 a om standardisert barneerstatning ble innført. Den nye bestemmelsen viderefører barneerstatningen som ble innført i 1987, men har en ny ordning for utmåling, som skal skje i to omganger, slik at endelig utmåling kan gjøres på et tidspunkt hvor en har oversikt over skadekonsekvensene. Ikrafttredelse 1. mars 2018 iflg. kgl.res. 16. februar 2018 nr. 235. Forarbeidene til endringsloven av 2015 er NOU 2011: 16, Prop. 110 L (2014–2015) og Innst. 50 L (2015–2016).

Til sentrale lovendringer hører også bestemmelsen om erstatning for korrupsjon i § 1-6, som ble vedtatt ved lov 11. januar 2008 nr. 1, og som er en gjennomføring av Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon. Forarbeider til bestemmelsen er Ot.prp. nr. 73 (2006-2007) Om lov om endring i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (gjennomføring av Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon) og Innst. O. nr. 6 (2007–2008).

Oversikt over andre lovendringer i skadeserstatningsloven (gjerne i forbindelse med lovvedtak på andre områder):

• Lov 13. februar 1976 nr. 1 om oppheving av folketrygdloven (lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd) § 11-12 medførte enkelte endringer i skadeserstatningsloven. Forarbeidene til endringsloven av 1976 er: NOU 1972: 2 Erstatning ved yrkesskader, Ot.prp. nr. 2 (1975–76) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m. for så vidt angår erstatning ved yrkesskader og Innst. O. nr. 24 (1975–76).

• Reglene i § 3-10 om råderett over erstatningskrav mv. ble endret i forbindelse med lov 13. juni 1975 nr. 37 om fordringshavernes dekningsrett, ikrafttredelse 1. oktober 1975, jf. kgl.res. 27. juni 1975, og ved lov 8. juni 1984 nr. 60 om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m. (konkurslovgivningens ikrafttredelseslov), ikrafttredelse 1. juni 1986, jf. kgl.res. 12. juli 1985 nr. 1435.

• Reglene i § 3-6 om erstatning for ærekrenkelse ble endret ved lov 13. juni 1980 nr. 36 om kringkasting, ikrafttredelse 1. juni 1981, jf. kgl.res. 29. mai 1981.

• Reglene i § 3-3 om straffbare krenkelser og § 3-5 om oppreising ble endret ved lov 22. mai 1992 nr. 49 om endringer i straffeloven og skadeserstatningsloven m.m. (seksuelle overgrep mot barn), ikrafttredelse straks, jf. del IV, og ved lov 1. juli 1994 nr. 50 om endringer i straffeprosessloven mv. (styrking av kriminalitetsofres stilling), ikrafttredelse 1. januar 1995, jf. forskrift 18. november 1994 nr. 1008.

• Reglene i § 1-2 om foreldres ansvar ble endret ved lov 12. mai 1995 nr. 21, ikrafttredelse 1. juli 1995, jf. forskrift 12. mai 1995 nr. 411. Endringen gjelder skade gjort etter tidspunktet for ikrafttredelse.

• Regelen i § 3-2 a femte ledd ble endret i forbindelse med ny folketrygdlov, jf. lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven), ikrafttredelse 1. mai 1997.

• Reglene i § 2-1 nr. 3 om arbeidstakerbegrepet fikk ved lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) et unntak i samsvar med dommen inntatt i Rt. 1996 s. 742 (Minnor), ikrafttredelse 1. januar 1999, jf. kgl.res. 17. juli 1998 nr. 615.

• Ordlyden i §§ 3-3 og 3-5 ble endret i forbindelse med endringene i lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven 1902) mv. om seksuallovbrudd, lov 11. august 2000 nr. 76, ikrafttredelse straks, jf. del III.

• Bestemmelsen i § 2-1 fikk et nytt nr. 4, og § 3-10 ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven), med ikrafttredelse 1. januar 2003 for den offentlige helsetjenesten, res. 20. desember 2002 nr. 1623, jf. Bjarte Askeland, kommentarene til skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 4, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata.

• Terminologi i §§ 3-9 og 3-10 ble justert i tråd med navneendring på førsteinstansdomstolene, jf. lov 14. desember 2001 nr. 98, ikrafttredelse 1. januar 2002, jf. res. 14. desember 2001 nr. 1416.

• Terminologi i § 2-1 nr. 3 justert ved lov 20. juni 2003 nr. 45, ikrafttredelse 1. juli 2003, jf. res. 20. juni 2003 nr. 712, jf. del II.

• Reglene i § 3-8 om når en kan kreve ny behandling av avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i fremtidig erverv eller utgift ble tilføyd ved lov 17. juni 2005 nr. 90 mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) og Innst. O. nr. 110 (2004–2005).

• Bestemmelsen i §§ 3-8, 3-9 og 3-10 ble endret ved lov 26. januar 2007 nr. 3 om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover). Forarbeider til loven er Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) og Innst. O. nr. 7 (2006–2007). Endringene trådte i kraft 1. januar 2008.

• Bestemmelsen i § 3-9 om at prognoser om forkortet levetid som følge av den ansvarsbetingende hendelsen ikke skal anses som «særlig grunn» for terminvis utbetaling, ble tilføyd ved lov 12. mai 2015 nr. 29. Forarbeider: Prop. 47 L (2014–2015).

• Bestemmelsen i § 3-5 fikk et nytt annet ledd, og § 5-3 nr. 1 fikk et nytt annet punktum om adgang til å fastsette separat oppreisningsansvar der flere skadevoldere har samvirket til skade og krenkelse. Ikrafttredelse 1. juli 2017 iflg. kgl.res. 21. juni 2017 nr. 822. Forarbeider: Prop. 137 L (2016–2017).

• Bestemmelsen i § 3-6 første ledd om erstatning for krenkelse av privatlivets fred ble endret, mens § 3-6 annet og tredje ledd samt § 3-6 a ble opphevet ved lov 29. mai 2020 nr. 59 om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven). Ikrafttredelse 1. juli 2020 iflg. kgl.res. 29. mai 2020 nr. 1107. Forarbeider: Prop. 31 L (2019–2020) og Innst. 249 L (2019–2020).

• Bestemmelsen i § 3-9 fikk ved lov 30. april 2021 nr. 27 et nytt annet ledd om fastsettelse av kapitaliseringsrente ved forskrift. Ikrafttredelse 1. juni 2021 iflg. kgl.res. 30. april 2021 nr. 1335. Forarbeider: Prop. 73 L (2020–2021) og Innst. 280 L (2020–2021).

• Bestemmelsen i § 3-3 om erstatning for visse personlige krenkelser ble ved lov 11. juni 2021 nr. 74 tilføyd en henvisning til straffeloven § 267 a om deling av krenkende bilder mv. Ikrafttredelse 1. juli 2021 iflg. kgl.res. 11. juni 2021 nr. 1865. Forarbeider: Prop. 159 L (2020–2021) og Innst. 459 L (2020–2021). Ved en inkurie falt henvisningene til straffeloven § 253 (tvangsekteskap) og § 299 (voldtekt av barn under 14 år) bort ved lovendringen, men disse henvisningene ble gjeninnført ved lov 8. april 2022 nr. 22, i kraft fra 1. juli 2022 iflg. kgl.res. 8. april 2022 nr. 547.

Litteratur:

Generelle norske fremstillinger:

• Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019

• Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019

• Trine-Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, Om erstatningsrett, Gyldendal Juridisk, 2017

• Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg., Universitetsforlaget, 2007

• Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utg., med bistand av Morten Kjelland, Gyldendal, 2009

• Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utg., Gyldendal, 1999

• Bjørn Kristen Andersen, Skadeforvoldelse og erstatning, 3. oppl., Tanum-Norli, 1976

• J. Øvergaard, Norsk erstatningsrett, 2. utg., Oslo, 1951

• Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Kristiania, 1919

Lovkommentarer/kommentarutgaver:

Bjørn Edvard Engstrøm, Skadeserstatningsloven med kommentarer, 2. utg., Gyldendal, 2020

Bjarte Askeland, Skadeserstatningsloven, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata.

Norske doktoravhandlinger:

• Johannes Hygen Meyer, Erstatningsrettens årsakskrav, Oslo, 2021

• Gøril Bjerkan, Det offentliges erstatningsansvar, UiO, 2019

• Kari Birkeland, Ekstern revisors handleplikter, Oslo, 2017

• Jan-Ove Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo, 2014

• Anne Marie Frøseth, Skadelidtes egeneksponering for risiko i erstatningsretten, Bergen, 2013

• Olav Perland, Tilretteleggeransvar, Verdipapirforetaks erstatningsansvar ved tilrettelegging av aksjeemisjoner, Oslo, 2013

• Birgitte Hagland, Erstatningsbetingende medvirkning, Oslo, 2012

• Bjarte Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuestap, Oslo, 2011

• Benedicte Moltumyr Høgberg, Forbud mot tilbakevirkende lover, Oslo, 2010

• Morten Kjelland, Særlig sårbarhet i personskadeerstatningen – en analyse av generelle og spesielle årsaksregler, Oslo, 2008

• Bent Liisberg, Erstatningsansvar for offentlig servicevirksomhet – kritikk av en juridisk vranglære, Bergen, 2005

• Erling Hjelmeng, Privat håndhevelse i EFs konkurranserett, Oslo, 2003

• Bjarte Askeland, Erstatningsrettslig identifikasjon, Oslo, 2002

• Hans Christian Bugge, Forurensningsansvaret, Oslo, 1999

• Kristin Normann, Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper, Oslo, 1994

• Viggo Hagstrøm, Offentliges erstatningsansvar: studier i spesiell og alminnelig erstatningsrett, Oslo, 1987

• Nils Nygaard, Aktløysevurderinga i norsk rettspraksis, Bergen, 1990

• Erling Selvig, Det såkalte husbondansvar: Studier i ulike typer ansvar for hjelpere, herunder rederansvaret efter sjøl. § 8, Oslo, 1968

• Peter Lødrup, Luftfart og ansvar: en undersøkelse av tredjemannsansvaret i norsk og fremmed luftrett, Oslo, 1966

Sentrale svenske fremstillinger:

• Jan Hellner og Marcus Radetzki, Skadeståndsrätt, 11. utg., Norstedts Juridik, 2021

• Bertil Bengtsson og Erland Strömbäck, Skadeståndslagen: en kommentar, 7. utg., Norstedts Juridik, 2021

• Håkan Andersson, Skadeståndsrättslige utvecklingslinjer (triologi)

1. Ansvarsproblem i skadesåndsrätten, Iustus, 2013

2. Gränsproblem i skadeståndsrätten, Iustus, 2013

3. Ersättningsproblem i skadeståndsrätten, Iustus, 2017

Sentrale danske fremstillinger:

• Vinding Kruse, Erstatningsretten, 5. utg., København, 1989, §§ 25–30

• Bo von Eyben og Helle Isager, Lærebog i erstatningsret, 9. utg., DJØF Forlag, 2019

• Michael S. Wiisbye Møller og Karsten Høj, Erstatningsansvarsloven med kommentarer, 7. utg., Jurist- og Økonomiforbundets Forlag, 2020

Finsk rett (på svensk):

• Pauli Ståhlberg og Juha Karhu, Finsk skadeståndsrätt, Alma Talent, 2014.