Lov 17. juni 2022 nr. 57 om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Voldserstatningsloven regulerer en rettighetsordning der personer som har blitt utsatt for visse volds- eller seksuallovbrudd, kan få erstatning utbetalt fra staten. Formålet med ordningen er å sikre voldsutsatte erstatning ved at staten påtar seg ansvaret for utbetalingen av erstatningen til skadelidte. Staten kan samtidig fremme regresskrav mot skadevolder for det samme beløpet. Voldserstatningsloven erstattet lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) og forskrift 23. januar 1981 nr. 8983 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (voldsoffererstatningsforskriften). Loven trådte i kraft 1. januar 2023 og kommer til anvendelse for alle erstatningsbetingende handlinger som har skjedd etter 1. januar 1975, og som det for første gang søkes erstatning for etter ikrafttredelsen. Se nærmere om overgangsbestemmelsene i § 18 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Det er et klart utgangspunkt i norsk erstatningsrett at skadevolder skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor skadelidte. Det anses som hovedregel ikke å være en statlig oppgave å yte erstatning for skade som privatpersoner blir påført som følge av andre privatpersoners erstatningsbetingende handlinger. Voldserstatningsordningen representerer et unntak fra dette utgangspunktet i saker der skadelidte er utsatt for alvorlige lovbrudd.

Voldserstatningsordningen ble opprettet som en billighetsordning i 1976, regulert i forskrift 11. mars 1976 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling. Hovedbegrunnelsen for ordningen den gang var å sikre en erstatningsutbetaling til den voldsutsatte i tilfeller der skadevolderen var død, ukjent eller ute av stand til å gjøre opp for seg, da en dom som pålegger skadevolder å betale erstatning, har liten eller ingen verdi dersom det ikke er mulig å få utbetalt erstatningsbeløpet, jf. St.prp. nr. 39 (1975–76). Ordningen skulle omfatte de som var utsatt for straffbare handlinger av en «viss voldsom karakter», jf. St.prp. nr. 39 (1975–76) s. 15 (bokstav b). Se St.prp. nr. 39 (1975–76) for en nærmere begrunnelse for innføring av ordningen og hvordan den opprinnelig var regulert.

Forskrift 11. mars 1976 ble avløst av forskrift 23. januar 1981 nr. 8983 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (voldsoffererstatningsforskriften), som igjen ble avløst av lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven). Ved innføring av voldsoffererstatningsloven gikk ordningen fra å være en forskriftsfestet billighetsordning til å bli en rettighetsordning. Voldsoffererstatningsloven hadde både en sosialpolitisk og en kriminalpolitisk begrunnelse, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) kapittel 1 og punkt 5.1. Se kommentarene til voldsoffererstatningsloven av 2001 og Henning Brath, Voldsoffererstatningsloven med kommentarer, 2. utg., Gyldendal Juridisk, 2015, for nærmere redegjørelse for den tidligere voldsoffererstatningsloven.

Den nye voldserstatningsloven har til formål å gjøre voldserstatningsordningen enkel, forutsigbar, rettferdig og langt mer effektiv enn tidligere ordning, samtidig som rettssikkerheten til partene skal styrkes, jf. Prop. 238 L (2020–2021) kapittel 1. Se nærmere om bakgrunnen for den nye loven i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 4. september 2020 «Høring – Forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte» punktene 1.3 til 1.9 og Prop. 238 L (2020–2021) kapittel 2.

Loven følger i stor grad alminnelige erstatningsregler og bygger på at skadevolder skal være økonomisk ansvarlig for sine handlinger. Som utgangspunkt legger loven derfor til grunn at hele erstatningskravet skal fremmes og behandles i straffesaken, slik straffeprosessloven (lov 22. mai 1981 nr. 25) legger opp til, jf. § 6 og kommentarene til bestemmelsen. Ett mål med loven er at alle som ved dom er tilkjent erstatning fra skadevolderen for nærmere angitte volds- eller seksuallovbrudd, dersom de ønsker det, skal få utbetalt erstatningen fra staten tilnærmet automatisk og umiddelbart, uten å måtte fremme en søknad om det. Statens utbetaling skal tilsvare det beløpet skadevolder er ansvarlig for. Staten overtar kravet mot skadevolderen og skal samtidig med utbetalingen til den skadelidte kreve regress mot skadevolder, jf. § 11 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Skadelidte kan også søke om erstatning i utvalgte saker der domstolen ikke har tilkjent erstatning. Disse sakene behandles av forvaltningen. Søknad om erstatning fremmes for og avgjøres av Kontoret for voldsoffererstatning, og Statens sivilrettsforvaltning er klageinstans, jf. §§ 7 og 9.

Bestemmelsene i voldserstatningsloven §§ 1 til 5 angir virkeområdet for ordningen, herunder lovens saklige virkeområde, som angir hvilke handlinger som gir rett til erstatning, hvilket geografisk område som omfattes, og hvilke erstatningsposter som kan dekkes, mv. Det tosporede systemet der det skilles mellom utbetaling av erstatning som den skadelidte har blitt tilkjent ved dom, og utbetaling etter forvaltningsvedtak, er regulert i henholdsvis §§ 6 og 7. Bestemmelsen i § 8 regulerer adgangen til tilleggserstatning der kravet ikke var modent og således ikke kunne fremmes da saken gikk for domstolene eller i den opprinnelige forvaltningsbehandlingen. Etter § 11 går den voldsutsattes krav mot skadevolderen eller andre som svarer for skaden, over på staten i den utstrekning det utbetales erstatning etter voldserstatningsloven, og bestemmelsen angir når staten skal kreve regress fra skadevolderen. Bestemmelsene i § 10 og §§ 12 til 17 regulerer nærmere saksbehandlingsregler om dekning av utgifter til advokat og sakkyndig, tilbakebetaling, tvangsgrunnlag, rådighetsbegrensning og tilgang til opplysninger. I § 18 er det gitt egne overgangsbestemmelser som angir hvilke saker som behandles etter ny lov.

Voldserstatningsloven må ses i sammenheng med lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) og lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven).

Sentrale forarbeider

Sentrale forarbeider til loven er Prop. 238 L (2020–2021) Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) og Innst. 310 L (2021–2022) Innstilling fra justiskomiteen om Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven). Se også NOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning, men merk at utredningen ikke ble fulgt opp av departementet, som i stedet sendte på høring et eget forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte, jf. høringsnotat 4. september 2020 – «Høring – Forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte».

Det er verdt å merke seg at det ble gjennomført flere – dels prinsipielle – endringer under stortingsbehandlingen sammenlignet med departementets lovforslag, jf. Innst. 310 L (2021–2022) og Lovvedtak 70 (2021–2022). Det ble gjort endringer i det saklige virkeområdet, og det ble gjort større endringer i bestemmelsene om utbetaling av erstatning som ikke er tilkjent ved dom, og om regress, se henholdsvis §§ 1, 7, 9 og 11 og kommentarene til disse bestemmelsene. I tillegg ble det gjort noen små språklige korrigeringer i §§ 4 og 8.

Endringslover

Ved lov 20. desember 2022 nr. 118 om informasjonstilgang m.m. for Koronautvalget, og endringer i voldserstatningsloven (ny forskriftshjemmel) (i kraft 20. desember 2022) ble det gitt en ny forskriftshjemmel i voldserstatningsloven § 11 om regress. Hjemmelen gir Kongen myndighet til å gi forskrifter om at det ikke skal løpe forsinkelsesrenter på statens regresskrav mens skadevolderen gjennomfører fengselsstraff eller forvaring, om nærmere vilkår for når forsinkelsesrenter ikke skal løpe, og om hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde. Se lovens § 11 og kommentarene til denne bestemmelsen. Se også Prop. 12 L (2022–2023) Lov om informasjonstilgang m.m. for det uavhengige utvalget som skal evaluere myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien samlet sett, og i tillegg evaluere omikronhåndteringen i perioden fra 1. november 2021 til mai 2022 (Koronautvalget), og endringer i voldserstatningsloven (ny forskriftshjemmel).

I Prop. 141 L (2021–2022) Endringer i vergemålsloven mv. (vergemål som frivillig støttetiltak mv.) er det foreslått en endring i voldserstatningsloven § 7 andre ledd for å rette opp en redaksjonell feil knyttet til søknadsfristen for saker der det er avsagt fraværsdom, inngått rettsforlik om erstatning eller besluttet at erstatningskravet ikke kan behandles i straffesaken. Forslaget er pr. 2. april 2023 til behandling i Stortinget. Se § 7 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Forskrifter

I delegeringsvedtak 17. juni 2022 nr. 1050 er Kongens myndighet til å gi forskrifter etter voldserstatningsloven § 7 femte ledd, § 10 tredje ledd og § 15 delegert til Justis- og beredskapsdepartementet. Det er pr. 2. april 2023 ikke gitt forskrifter til voldserstatningsloven.

Ved overgangsregler 2. desember 2022 nr. 2073 til lov 17. juni 2022 nr. 57 om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) er det gitt overgangsregler som regulerer forholdet mellom den nye voldserstatningsloven og den gamle voldsoffererstatningsloven og voldsoffererstatningsforskriften, se § 18 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Relevante konvensjoner og internasjonale forpliktelser

Norge har påtatt seg visse internasjonale forpliktelser av betydning for reguleringen av voldsoffererstatningsordningen. Europarådets konvensjon 24. november 1983 om erstatning til voldsofre (ETS nr. 116) ble ratifisert av Norge i 1992. Etter konvensjonens artikkel 1 forplikter en ratifiserende stat seg til å treffe nødvendige tiltak for å gjennomføre prinsippene fastsatt i konvensjonen. Konvensjonen pålegger landene å opprette ordninger som gir rettskrav på erstatning. En norsk oversettelse av konvensjonen er inntatt i vedlegg 1 i St.prp. nr. 44 (1991–92) Om samtykke til ratifikasjon av Den europeiske konvensjon av 24. november 1983 om erstatning til voldsofre (nr. 116).

Etter FN-konvensjon 15. november 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (ratifisert av Norge 23. september 2003) artikkel 25 nr. 2, skal hver statspart fastsette hensiktsmessige fremgangsmåter for å gi tilgang til erstatning og restitusjon for ofre for lovbrudd som omfattes av konvensjonen.

Etter Europarådets konvensjon 16. mai 2005 nr. 41 om tiltak mot menneskehandel ETS nr. 197 (ratifisert av Norge 21. desember 2007) artikkel 15 skal hver part sørge for at ofre gis rett til erstatning fra gjerningspersonene og i tillegg «vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre ofre erstatning på vilkår som fastsatt i partens nasjonale lovgivning».

Etter Europarådets konvensjon 7. april 2011 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner CETS 210 (ratifisert av Norge 7. juli 2017) artikkel 30 nr. 2, skal den som er påført alvorlig personskade eller svekket helse, tilkjennes tilfredsstillende erstatning fra staten i den grad skaden ikke dekkes av andre.