Generelt om loven

Lov 22. mars 2019 nr. 7 om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven) hører under Energidepartementet (ED). Sokkeldirektoratet er fagetaten for forvaltning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel, jf. Energidepartementets instruks 1. januar 2024. Sentrale forarbeider til loven er Prop. 106 L (2017–2018) og Innst. 150 L (2018–2019).

Kommersiell mineralvirksomhet på havbunnen var tidligere regulert i lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og mineralforekomster (lov om andre undersjøiske forekomster). Mineralvirksomhet på norsk havbunn er for tiden av beskjedent omfang og består hovedsakelig av vitenskapelig forskning og utvinning av sand, leire og liknende forekomster i kystnære områder. Sokkeldirektoratets undersøkelser viser at i de dype delene av norsk kontinentalsokkel finnes sulfider og manganskorper som inneholder metaller og mineraler av betydning for grønn omstilling og høyteknologisk industri.

Havbunnsmineralvirksomhet kan forventes å øke betydelig i fremtiden dersom det blir lønnsomt å utvinne forekomstene på en bærekraftig og forsvarlig måte. Loven er derfor nødvendig for å sikre et egnet rettslig grunnlag for virksomheten, etablere hensiktsmessige styringssystemer for myndighetene og ivareta økonomiske, sikkerhets- og miljøinteresser ved en mer omfattende kommersiell mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Se Prop. 106 L (2017–2018) s. 13.

Lovens formål er å legge til rette for undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på kontinentalsokkelen i samsvar med samfunnsmessige målsettinger, slik at hensynet til verdiskapning, sikkerhet, miljø, øvrig næringsvirksomhet og andre interesser ivaretas. Se lovens § 1-1 og Prop. 106 L (2017–2018) s. 5. Det fremgår av forarbeidene at hovedmålsettingen til lovforslaget er «en samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av mineralressursene», jf. Prop. 106 L (2017–2018) s. 26.

Sentrale forskrifter er

• forskrift 29. august 2025 nr. 1740 til havbunnsmineralloven (havbunnsmineralforskriften)

• forskrift 15. oktober 2025 nr. 2050 om sikkerhet og arbeidsmiljø ved mineralvirksomhet til havs (havbunnsmineralsikkerhetsforskriften)

• forskrift 20. desember 2023 nr. 2167 om undersøkelse og utvinning av skjellsand, sand og grus i kystnære områder

• forskrift 1. september 2025 nr. 1767 om datainnsamling og dokumentasjon i mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (forskrift om datainnsamling for havbunnsmineraler)

• forskrift 29. august 2025 nr. 1747 om Havbunnsmineralregisteret

• forskrift 29. august 2025 nr. 1741 til havbunnsmineralloven kapittel 8 om erstatning til norske fiskere

Kort om mineraler og mineralvirksomhet på havbunnen

Havbunn i kystnære områder inneholder ulike marine sedimenter som har økonomisk og industriell verdi, for eksempel skjellsand, sand, leire og grus. Disse sedimentene kan inneholde kritiske mineralske råstoffer og fosforitter. På den dype havbunnen (fra omtrent 800 m dybde) finnes flermetalliske noduler, skorper og sulfider. Flermetalliske noduler dannes vanligvis på undersjøiske platåer og kan blant annet inneholde nikkel, mangan, kobber, litium, kobolt, titanium, gull, sølv og sjeldne jordarter. Skorper dannes på undersjøiske fjell og rygger og kan også inneholde slike metaller. Sulfider dannes gjennom kjemiske prosesser rundt aktive hydrotermiske ventiler (hydrotermiske undervannskilder, eller såkalte «hydrotermiske skorsteiner») på den dype havbunnen. Mineralisering av havbunnen tar svært lang tid: For eksempel vokser manganskorper opp til 5 millimeter per millioner år. Se Steinar Ellefmo, «dypmarin mineralutvinning», Store norske leksikon (sist oppdatert 12. november 2025).

Råstoffer fra havbunnsmineralforekomster kan brukes til produksjon av fornybar energi og høyteknologiske varer og har dermed stor betydning for grønn omstilling, forsvar og beredskap. Se Forordning (EU) 2024/1252 om rammeverk for kritiske råvarer (European Critical Raw Materials Act) og Norges mineralstrategi (rapport, 2023) s. 41.

Flere land, herunder USA, har vedtatt nasjonale lover om mineralvirksomhet på havbunnen. Se Prop. 106 L (2017–2018) s. 21. Dypmarin mineralutvinning har imidlertid ikke blitt satt i gang noe sted i verden, og det foreligger sterk uenighet om virksomheten er miljømessig og økonomisk forsvarlig. Se Virginie Tassin (red.), Routledge Handbook on Seabed Mining and the Law of the Sea, Routledge, 2023 s. 1–2.

Mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel som har særlig stort samfunnsmessig og kommersielt potensiale, er flermetalliske noduler, flermetalliske sulfider og skorper. Undersøkelsene av sulfider foretatt av Sokkeldirektoratet viser høyt innhold av kobber, sink og kobolt og for manganskorpene også sjeldne jordarter (se Sokkeldirektoratet (2025)). Se også Prop. 106 L (2017–2018) s. 7 flg.

I Meld. St. 25 (2022–2023) legger regjeringen til grunn at utvinningen av havbunnsmineraler skal være bærekraftig og lønnsom. I 2024 har Stortingets flertall åpnet bestemte områder av norsk kontinentalsokkel for leting etter og utvinning av mineraler, jf. Innst. 162 S (2023–2024). Kommersiell nytte av havbunnsmineralvirksomhet er imidlertid ikke tilstrekkelig kartlagt. Det foreligger også store kunnskapshull og usikkerhet om miljøpåvirkning og samfunnsøkonomisk forsvarlighet av virksomheten. Se Steinar Ellefmo, «dypmarin mineralutvinning», Store norske leksikon (sist oppdatert 12. november 2025).

I 2024 sendte Energidepartementet forslag til første konsesjonsrunde på offentlig høring. I statsbudsjettsforhandlingene høsten 2025 ble Stortinget imidlertid enig om å ikke utlyse konsesjoner inntil videre, se oppdatering 5. desember 2025.

Folkerettslige bestemmelser om mineralvirksomhet på havbunnen

Havbunnsmineralloven gjelder for mineralforekomster i Norges indre farvann, sjøterritorium og på norsk kontinentalsokkel. Mineralvirksomhet vil hovedsakelig være aktuell på de dype delene av norsk kontinentalsokkel, der mineralforekomstene av størst samfunnsøkonomisk og kommersiell potensiale ligger. Se Meld. St. 25 (2022–2023).

I henhold til FNs havrettskonvensjon (United Nations Convention on the Law of the Sea) av 10. desember 1982 og alminnelig folkerett har Norge suverene rettigheter til naturressurser på kontinentalsokkelen og jurisdiksjon for å forvalte disse ressursene. Yttergrensene av norsk kontinentalsokkel er fastsatt i lov 18. juni 2021 nr. 89 om Norges kontinentalsokkel i tråd med FNs Sokkelkommisjonens anbefalinger og bilaterale avtaler. Se stjernenoten til lov om Norges kontinentalsokkel.

Det fremgår av havbunnsmineralloven § 1-2 siste ledd at «loven gjelder med de begrensningene som følger av overenskomster med fremmede stater eller folkeretten for øvrig». FNs havrettskonvensjon, herunder del XII og artikkel 208, pålegger Norge plikt til å ivareta det marine miljøet og til å fatte alle nødvendige tiltak for å sikre at virksomheten under norsk jurisdiksjon eller kontroll ivaretar internasjonale miljørettslige plikter.

Havbunnen utenfor kontinentalsokkels yttergrenser er Den internasjonale havbunn (Området), forvaltet av Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) i tråd med havrettskonvensjonen og avtale 28. juli 1994 om gjennomføring av del XI i De forente nasjoners havrettskonvensjon. ISA fastsetter internasjonalt regelverk for utforskning og utvinning av mineraler fra Området (Mining Code). Bestemmelsene og anbefalingene for utforskning av polymetalliske noduler, sulfider og manganskorper er vedtatt, og ISA jobber med å ferdigstille utvinningsregler. FNs havrettskonvensjon artikkel 208 nr. 3 slår fast at kyststatens nasjonale miljøbestemmelser for havbunnsvirksomhet ikke skal være «mindre effektive enn internasjonale regler, standarder og anbefalte framgangsmåter og prosedyrer». ISAs fastsatte miljøstandarder og andre bestemmelser i Mining Code kan anses å være relevante referanseregler i artikkel 208 nr. 3s betydning og vil utgjøre et folkerettslig minimumsnivå for miljøbeskyttelse også på norsk kontinentalsokkel. Se Mathilde Idsøe Holst, «Beskyttelse av det marine miljø ved etablering av havbunnsmineralvirksomhet», MarIus, 593, 2025 s. 85.

Avtale under FNs havrettskonvensjon om bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ) av 19. juni 2023, konvensjon om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR) av 22. september 1992, konvensjon om konsekvensutredninger for tiltak som kan ha grenseoverskridende miljøvirkninger (Espoo-konvensjonen) av 25. februar 1991 og andre folkerettslige kilder kan også inneholde relevante bestemmelser for tolkningen og anvendelse av havbunnsmineralloven. OSPAR-konvensjonen forplikter traktatpartene til å fatte tiltak «for å forhindre og eliminere forurensning» og «for å beskytte sjøområdet mot skadevirkninger av menneskelig virksomhet», se artikkel 2 nr. 1. Konvensjonen har ingen særskilte bestemmelser om utslipp og injeksjon av mineralavfall i havbunnen eller om deponering av innretninger etter avslutning av mineralvirksomheten, se Prop. 106 L (2017–2018) s. 19. Det fremgår av OSPAR-konvensjonen artikkel 7 at traktatpartene skal samarbeide for å vedta bestemmelser «for å beskytte sjøområdet mot forurensning fra andre kilder i den grad slik forurensning ikke allerede er underlagt effektive tiltak vedtatt av andre internasjonale organisasjoner eller foreskrevet i andre internasjonale konvensjoner».

Forhold til andre lover

En rekke lover er vedtatt for å regulere virksomhet knyttet til undersøkelser, leting etter og utvinning av mineralforekomster i Norge. Lov 20. juni 2025 nr. 107 om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser (mineralloven) gjelder i riket innenfor grensen for privat eiendomsrett i sjø, med mindre aktiviteten har til formål å utvinne mineralforekomster fra innslagspunkt på land og forekomstene befinner seg både innenfor og utenfor grensen for privat eiendomsrett i sjø, se mineralloven § 1-3 andre ledd.

Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og mineralforekomster (lov om andre undersjøiske naturforekomster) gjelder kun for vitenskapelig utforskning av havbunnen og grunnen under denne og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og mineralforekomster i indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen. Det avgrenses mot undersøkelse og utvinning av petroleums- og mineralforekomster, se lov om andre undersjøiske forekomster § 1 første ledd og Prop. 106 L (2017–2018) s. 13.

Havbunnsmineralloven avgrenser også mot virksomhet som faller innenfor lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven). Det fremgår av forarbeidene at petroleum, petroleumsforekomster og mineraler som utvinnes i forbindelse med hydrokarboner, fortsatt skal reguleres av petroleumsloven. Se Prop. 106 L (2017–2018) s. 55. Erfaringene fra petroleumsvirksomheten og reguleringen av petroleumssektoren er imidlertid lagt til grunn for havbunnsmineralloven og tilhørende forskrifter. Havbunnsmineralloven følger petroleumslovens skrittvise tilnærming til virksomheten med et tredelt tillatelsesregime: åpningstillatelse, undersøkelsestillatelse og utvinningstillatelse.

Virksomhet omfattet av havbunnsmineralloven kan kreve tillatelser etter annen lovgivning, se Prop. 106 L (2017–2018) s. 13. Mineralvirksomhet på havbunnen kan for eksempel medføre forurensning og andre negative virkninger for havmiljøet og det marine biologiske mangfoldet. Mineralvirksomhet på havbunnen skal utøves i henhold til prinsipper og bestemmelser i Grunnloven § 112 og kan kreve tillatelse etter lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven). Forurensningsloven gjelder i utgangspunktet for undersøkelser, utvinning og utnytting av undersjøiske naturforekomster på kontinentalsokkelen, men krav om tillatelse etter forurensningsloven § 7 første ledd jf. § 11 gjelder kun for «de sider av virksomheten som jevnlig fører til forurensninger», se § 4 første ledd. Forurensninger som ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper, kan finne sted uten tillatelse, se forurensningsloven § 8 tredje ledd. Se også Energidepartementets merknad til forurensningsloven i PRE-2025-08-29-1740. På undersøkelsesstadiet antas mineralvirksomhet på havbunnen å være relativt lite inngripende, men miljøvirkninger av virksomheten på enkelte stadier av virksomheten og i sin helhet er allikevel usikre. Se også kommentarene til forurensningsloven §§ 4 og 8 og Mathilde Idsøe Holst, «Beskyttelse av det marine miljø ved etablering av havbunnsmineralvirksomhet», MarIus, 593, 2025 s. 65.

Havbunnsmineralvirksomhet skal utføres i samsvar med prinsipper og normer for bærekraftig bruk og vern av naturen. Sentrale lover som har betydning for anvendelse av havbunnsmineralloven, er lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), lov 10. juni 2025 nr. 33 om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet (havvernloven) og lov 27. mai 2025 nr. 21 om bevaring og bærekraftig bruk av marint naturmangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Naturmangfoldloven gjelder i utgangspunktet på norsk landterritorium og i territorialfarvann, se naturmangfoldloven § 2 første ledd. Paragraf 2 andre ledd regulerer naturmangfoldlovens virkeområde på Svalbard og Jan Mayen. Det fremgår videre av naturmangfoldloven § 2 tredje ledd at på kontinentalsokkelen og i den økonomiske sone gjelder naturmangfoldloven §§ 1, 3 til 5, 7 til 10, 14 til 16, 57 og 58 «så langt de passer». Naturmangfoldlovens bestemmelser nevnt i § 2 tredje ledd fastsetter forvaltningsmål for naturtyper, økosystemer og arter, de sentrale prinsippene for forvaltningen av naturmangfoldet, for høsting av viltlevende dyr, og forvaltning av genetisk materiale.

Betydningen av uttrykket «så langt de passer» er uklar. I juridisk litteratur tas det til orde for at «loven må forstås slik at det skal gode grunner til ikke å la de bestemmelsene som er nevnt i § 2 tredje ledd, få anvendelse utenfor territorialgrensen». Se Hans Christian Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, 7. utg., Universitetsforlaget 2026 s. 284. Se også kommentarene til naturmangfoldloven § 2. I forarbeidene til havbunnsmineralloven står det at «naturmangfoldloven virker sammen med andre lover, og lovens prinsipper skal legges til grunn som retningslinjer ved beslutninger som berører natur». Se Prop. 106 L (2017–2018) s. 15. Departementet uttaler også at føre-var-prinsippet gjelder på kontinentalsokkelen i henhold til naturmangfoldloven § 9 jf. § 2 tredje ledd, se Prop. 106 L (2017–2018) s. 28.

Lov 10. juni 2025 nr. 33 om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet (havvernloven) regulerer opprettelse av marine verneområder i økonomisk sone og på norsk kontinentalsokkel, se § 2 og Prop. 72 L (2024–2025) s. 93. Havvernloven styrker naturmangfoldlovens prinsippers gjennomslag på kontinentalsokkelen, se § 1 og forarbeidene, Prop. 72 L (2024–2025) s. 16, som viser til at «alle beslutninger skal bygge på kunnskap om naturmangfoldet og hvordan et planlagt tiltak påvirker naturmangfoldet, og at føre-var-prinsippet, og prinsippet om økosystemtilnærming og samlet belastning skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet».

Havvernloven § 8 første ledd slår fast at dersom en virksomhet som krever tillatelse etter en annen lov, kan innvirke på verneverdiene i et verneområde opprettet med hjemmel i havvernloven, «skal hensynet til disse verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og ved fastsetting av vilkår». Se Prop. 72 L (2024–2025) s. 99–100. Loven vil kun få reell rettslig betydning for havbunnsvirksomheten når marine verneområder blir opprettet. Pr. oktober 2026 er det ikke opprettet marine verneområder i økonomisk sone og på kontinentalsokkelen.

Lov 27. mai 2025 nr. 21 om bevaring og bærekraftig bruk av marint naturmangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon gjennomfører Avtalen under De forente nasjoners havrettskonvensjon om bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ – internasjonal havmiljøavtale under FNs havrettskonvensjon) av 19. juni 2023. Loven gjelder for «aktivitet under norsk jurisdiksjon eller kontroll i områder utenfor Norges eller andre staters jurisdiksjon, slik dette følger av Avtalen, og så langt dette ikke strider mot en annen stats jurisdiksjon», se lovens § 1-2 første ledd, og på den norske kontinentalsokkelen og i økonomisk sone, se lovens § 1-2 andre ledd. I henhold til lovens § 4-2 første ledd vil den myndigheten som i medhold av lov er gitt myndighet til å tillate aktiviteten, også være ansvarlig for anvendelse av lovens bestemmelser om konsekvensutredning. Det er altså Energidepartementet som vil ha ansvar for etterlevelse av lovens krav om konsekvensutredning innen havbunnsmineralvirksomhet. Se også Prop. 59 L (2024–2025) s. 25.

Enkelte områder på havbunnen inneholder levende ressurser med stor kommersiell verdi, for eksempel områder rundt såkalte «hydrotermale skorsteiner» (hydrotermiske undervannskilder) hvor det finnes organismer med bioaktive stoffer som kan brukes til produksjon av legemidler m.m. Reguleringen av uttak og utnytting av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale på kontinentalsokkelen er fastsatt i lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova), se § 3 første ledd og § 4 første ledd. Marin bioprospektering og opptak av levende ressurser fra havbunnen kan imidlertid komme i konflikt med havbunnsmineralvirksomhet regulert i havbunnsmineralloven, for eksempel i tilfeller der et selskap som utvinner mineraler i henhold til havbunnsmineralloven, også tar opp større mengder biologisk materiale sammen med mineralene, eller der mineralvirksomhet på havbunnen bidrar til forurensning som påvirker bioprospektering i samme område. Slike virkninger ivaretas gjennom vilkår for og regulering av havbunnsvirksomheten etter havbunnsmineralloven og i samsvar med bestemmelsene i havressurslova §§ 3 og 9. Se Prop. 106 L (2017–2018) punkt 2.5.5.

Betydning av EU/EØS-retten

Mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel inneholder en rekke råstoffer betegnet som kritiske råvarer i forordning (EU) 2024/1252 om rammeverk for kritiske råvarer (European Critical Raw Materials Act). I fortalens punkt 1 lyder det at bestemte råvarer anses som kritiske «due to their high economic importance and their exposure to high supply risk, often caused by a high concentration of supply from a few third countries». Både for EU og Norge er det viktig å sikre forsyningssikkerhet og forvalte kritiske råvarer korrekt for å unngå negative miljømessige og sosiale virkninger. Regjeringen støtter innlemmelse av European Critical Raw Materials Act i EØS-avtalen. Se EØS-notatbasen. Se også Mineralstrategi (rapport, 2023) s. 22.

EU-rettsakter av miljørettslig betydning for havbunnsmineralvirksomhet er blant annet direktiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk (vanndirektivet), direktiv 2011/92/EU av 13. desember 2011 om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger (prosjektdirektivet) og direktiv 2001/42/EF av 27. juni 2001 om vurdering av miljøvirkningene av visse planer og programmer (plandirektivet). Direktivene er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).

Relevans av EØS-miljørettslige normer for mineralvirksomhet illustreres av EFTA-domstolens uttalelser, se for eksempel sak E-13/24 og sak E-18/24. I sak HR-2026-1360-A sluttet Høyesterett seg til EFTA-domstolens tolkning av vanndirektivet, se avsnitt 95 flg. i dommen.

Sak TOSL-2024-81980 (Stiftelsen WWF Verdens Naturfond mot Staten) omhandlet gyldigheten av den kongelige resolusjonen 12. april 2024 om åpning av område i Norskehavet og Grønlandshavet for mineralvirksomhet (åpningsresolusjonen). Tingretten fant at plandirektivets rimelighetsstandard ikke går utover Espoo-konvensjonens eller havbunnminerallovens krav. Retten tok dermed ikke stilling til om plandirektivet gjelder på kontinentalsokkel utenfor territorialfarvann.

Spørsmålet om EØS-avtalens geografiske virkeområde omfatter norske havområder og kontinentalsokkel utenfor territorialfarvann (12 nautiske mil), er omstridt i norsk juridisk litteratur. EØS-avtalen artikkel 126 fastsetter bestemmelser om avtalens geografiske virkeområde. Det heter i artikkel 126 nr. 1 at «[d]enne avtale skal anvendes på de territorier hvor Traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap anvendes på de vilkår som er fastsatt i den nevnte traktat, og på Islands, Fyrstedømmet Liechtensteins og Kongeriket Norges territorium». Utover et særskilt unntak for Åland fastsatt i EØS-avtalens artikkel 126 nr. 2 og et unntak for Svalbard i henhold til EØS-avtalens protokoll 40 finnes det ingen andre eksplisitte unntak i EØS-avtalen.

EU-domstolen har slått fast at EU-rettens bestemmelser gjelder for medlemslandenes virksomhet på kontinentalsokkel, i tråd med funksjonell tilnærming. Se for eksempel sak C-347/10 (Salemink). Norske myndigheter har konsekvent lagt en snever definisjon av uttrykket «Kongeriket Norges territorium» til grunn, altså begrenset til landterritorium, indre farvann og sjøterritoriet samt tilhørende luftrom.

I sak E-6/25 (Saga Subsea AS) har EFTA-domstolen kommet frem til at EØS-avtalen artikkel 126 nr. 1 ikke unntar petroleumsvirksomhet på en EØS-stats kontinentalsokkel fra EØS-avtalens virkeområde. Se avsnitt 96 i dommen. Saken gjelder anvendelsen av vikarbyrådirektivets bestemmelser for arbeidsforhold for ansatte i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkel. Saken ligger pr. oktober 2026 til storkammerbehandling i Høyesterett, se sak HR-2024-818-U og HR-2026-819-J. Se også stjernenoten til petroleumsloven.

Juridisk litteratur

Rettsvitenskapelig litteratur om havbunnsmineralvirksomhet øker i omfang i takt med økende kommersiell interesse i utvinning av havbunnsmineraler i Området (Den internasjonale havbunn) og på kontinentalsokkel. Av engelskspråklig juridisk litteratur om havbunnsvirksomhet kan nevnes Virginie Tassin (red.), Routledge Handbook on Seabed Mining and the Law of the Sea, Routledge, 2023 og Catherine Banet (red.), The Law of the Seabed: Access, Uses, and Protection of Seabed Resources, Brill |Nijhoff, 2020.

EU-rettslige spørsmål innen havbunnsvirksomhet er behandlet av Finn Arnesen, Rosa Greaves og Alla Pozdnakova, «European Union Law and the Seabed», i Catherine Banet (red.), The Law of the Seabed: Access, Uses, and Protection of Seabed Resources, Brill |Nijhoff, 2020 s. 315–334.

Norsk juridisk litteratur om havbunnsmineralvirksomhet er ikke omfattende, men det kan nevnes juridiske masteravhandlinger skrevet av Mathilde Idsøe Holst, «Beskyttelse av det marine miljø ved etablering av havbunnsmineralvirksomhet», MarIus, 593, 2025, Syver Lindvåg Lie, «Vilkår for utvinningstillatelser og utvinningsplaner i henhold til havbunnsmineralloven», MarIus, 592, 2025 og Ingrid Skjoldvær, «Miljørettslige utredningskrav ved åpning for mineralvirksomhet på havbunnen», MarIus, 580, 2024.

Av generell interesse kan være monografi skrevet av historiker Helge Ryggvik; På dypt vann – havbunnsmineralene og menneskehetens arv, Res publica, 2026 og artikkel av Steinar Ellefmo, «dypmarin mineralutvinning», Store norske leksikon (sist oppdatert 12. november 2025).

Spørsmålet om EØS-avtalens geografiske virkeområde og anvendelse på norsk kontinentalsokkel og i økonomisk sone har fått større interesse blant norske rettsvitenskapsforskere. Det kan trekkes frem følgende arbeider (i kronologisk rekkefølge):

Finn Arnesen mfl. Agreement on the European Economic Area: A Commentary, Universitetsforlaget, 2018 s. 945–953

Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs, «EØS-avtalen og kontinentalsoklene», Lov og Rett, 63(1), 2024 s. 7–33

Finn Arnesen, «Kontinentalsoklene og EØS – replikk til Andenæs og Bekkedal», Lov og Rett, 63(7), 2024, s. 503–512

Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs, «Kontinentalsoklene i Norges fire avtaler med EU», Lov og Rett, 64(5), 2025 s. 291–313