Tom Sørum
Partner/Advokat, Advokatfirmaet Ness Lundin DA
Partner/Advokat, Advokatfirmaet Ness Lundin DA
Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven eller yforsl.), etablerer et objektivt ansvar for visse skader i arbeid og en forsikring, yrkesskadeforsikring, for arbeidsgiver. Faller skadetilfellet inn under loven har skadelidte et direktekrav mot yrkesskadeforsikringsselskapet, mens arbeidsgiver er ansvarsfri.
Historisk har loven røtter tilbake til Ulykkesforsikringsloven fra 1894 hvor det ble etablert en særlig forsikrings- og erstatningsordning for industriarbeidere. Etter hvert som det det generelle trygdesystemet vokste frem ble imidlertid yrkesskadedekningen inkorporert i folketrygdloven, hvor det ble gitt særlige gunstige regler for arbeidstakere som ble skadet i arbeidslivet. Denne ordningen er videreført i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven eller ftrl.) De særlige dekningsreglene i ftrl. innebar imidlertid ikke at arbeidstakeres hele økonomiske tap ved yrkesskader ble dekket, og arbeidstakere kunne da kreve erstatning fra arbeidsgivere etter alminnelige erstatningsregler. Denne typen søksmål kunne imidlertid være utfordrende å vinne frem med, og det var et behov for en enklere kompensasjonsordning. Yrkesskadeforsikringsloven imøtekommer dette behovet.
Lovens system er et objektivt ansvar for arbeidsulykker og yrkessykdommer i kombinasjon med en tvungen forsikringsplikt for arbeidsgiver, samt et organ som utbetaler erstatning hvis det ikke er tegnet forsikring, på samme måte som for trafikkskader jf. lov 3. februar 1961 om skade som motorvogn gjer (bilansvarslova eller bal.) Til forskjell fra bal. er imidlertid skadevolder ansvarsfri for skadetilfeller og erstatningsposter som faller inn under loven. Dette kan ha en viss praktisk betydning fordi erstatningsutmålingen etter yrkesskadeforsikringsloven er standardisert, og det kan foreligge skader hvor skadelidte økonomisk ville vært best tjent med å fremme kravet etter alminnelige erstatningsregler og de alminnelige utmålingsreglene i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven eller skl.).
Skadetilfeller eller erstatningsposter som faller utenfor loven kan fortsatt kreves erstattet av arbeidsgiver etter alminnelige erstatningsregler. De mest praktiske skadetilfellene vil her være de såkalte belastningslidelsene, dvs. skader som skyldes at den fysiske belastningen i arbeidet har blitt for stor og ført til en skade. Av erstatningsposter er det oppreisningserstatning etter skl. § 3-5 som er aktuell å kreve dekket av arbeidsgiver.
Lovens overordnede formål er å bedre arbeidstakeres erstatningsrettslige vern sammenlignet med alminnelige erstatningsregler. Det er fire grunnleggende hensyn som ligger til grunn for loven. For det første anses arbeidsgiver generelt nærmere til å bære de økonomiske konsekvensene av skader i arbeidslivet sammenlignet med den enkelte arbeidstaker. For det andre vil arbeidsgivers kostnader kunne pulveriseres som en driftsomkostning gjennom den obligatoriske forsikringsordningen. For det tredje kan loven virke konfliktforebyggende fordi arbeidstaker ellers ville være avhengig av å påvise at det foreligger et erstatningsansvar etter alminnelig erstatningsrett, uaktsomhetsansvar eller ulovfestet objektivt ansvar, noe som kan være vanskelige vurderingstema. For det fjerde bidrar loven til lik behandling av arbeidstakere.
Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 44 (1988–89) Om lov om yrkesskadeforsikring, som bygger på NOU 1988: 6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade, samt Innst. O. nr. 73 (1988–89). Det har vært foreslått at reglene om erstatning ved yrkesskade i ftrl. og yforsl. ble slått sammen til en lov, se NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring, men dette har ikke blitt videreført. Utredningen gir imidlertid en oversikt over gjeldende regelverk.
I juridisk litteratur er loven særskilt behandlet av Skårberg, Lars Olav og Reusch, Marianne. Yrkesskade – forsikring og trygd, Oslo: Cappelen Damm, 2003 og Arntzen, Andreas og Jacobsen, Rune Njøs Yrkesskadeforsikring, Norge: Arntzen de Besche, 2001. Loven er videre behandlet i alminnelige erstatningsrettslige fremstillinger slik som: Hagstrøm, Viggo og Stenvik, Are, Erstatningsrett, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2019; Kjelland, Morten, Erstatningsrett – en lærebok, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2019 og Wilhelmsen, Trine Lise og Hageland, Birgitte, Om erstatningsrett, Oslo: Gyldendal, 2017.
I medhold av lovens § 1 er det gitt forskrifter om lovens anvendelsesområde, se note 6 til § 1. Praktisk viktig er også at det er gitt en egen forskrift (standardforskriften) om erstatningsutmålingen etter § 13 annet ledd. Utmålingen avviker fra alminnelige erstatningsregler og kan innebære at skadelidte får både over- og underkompensasjon sammenlignet med disse.
Andre erstatnings- og forsikringsordninger ved yrkesskade som utvider og supplerer yforsl. er fastsatt i en del tariffavtaler, slik som Hovedtariffavtalen KS, Hovedtariffavtalen, Oslo: Kommuneforlaget, 2021., se https://www.ks.no/fagomrader/lonn-og-tariff/hovedtariffavtalen/