Kristina Kvamme Nygård
Folkerettsrådgiver i seksjon for traktat-, miljø- og havrett, Utenriksdepartementet
Folkerettsrådgiver i seksjon for traktat-, miljø- og havrett, Utenriksdepartementet
Spesialutsending for nærings- og fiskerisaker, Norges delegasjon til EU i Brussel
Lov 18. juni 2021 nr. 89 om Norges kontinentalsokkel hører under Utenriksdepartementet (UD).
Kontinentalsokkelen er den undersjøiske forlengelsen av landmassen ut til de store havdyp. Det folkerettslige grunnlaget for norsk jurisdiksjon over kontinentalsokkelen er havretten. I årene etter andre verdenskrig utviklet kyststatens rettigheter til ressurser på kontinentalsokkelen seg i sedvaneretten. Rettighetene ble kodifisert i Genèvekonvensjonen om kontinentalsokkelen av 29. april 1958. Norge ble part i denne konvensjonen 9. september 1971, se status for avtalen i United Nations Treaty Collection.
Ved FNs havrettskonvensjon (United Nations Convention on the Law of the Sea) av 10. desember 1982 ble det oppnådd generell enighet om reglene for å fastsette utstrekningen av kontinentalsokkelen, og det ble tatt inn en definisjon. Bestemmelsene om kontinentalsokkelens utstrekning og kyststatens rettigheter og plikter følger av konvensjonens del VI. Forholdet til havretten er omtalt i forarbeidene til loven, se Prop. 185 L (2020–2021) Lov om Norges kontinentalsokkel.
Til forskjell fra sjøterritoriet, og i likhet med økonomisk sone, er kontinentalsokkelen ikke en del av kyststatens territorium. Det vil si at kyststaten ikke har territorialjurisdiksjon over området. Kyststaten har kun nærmere bestemte rettigheter og plikter. Dette omtales noen ganger som «sokkeljurisdiksjon».
Av FNs havrettskonvensjon artikkel 77 nr. 1 følger det at kyststaten på kontinentalsokkelen har «sovereign rights for the purpose of exploring it and exploiting its natural resources.» I området innenfor 200 nautiske mil vil disse rettighetene i all hovedsak også være dekket av såkalt «sonejurisdiksjon» i medhold av FNs havrettskonvensjon kapittel V dersom kyststaten har opprettet en økonomisk sone.
For norsk litteratur om det folkerettslige grunnlaget se eksempelvis Carl August Fleischer, Petroleumsrett, Universitetsforlaget, 1983 kapittel 3.
Utenfor kontinentalsokkelen ligger de store havdyp som ikke er underlagt nasjonal jurisdiksjon. Området utgjør Det internasjonale havbunnsområdet. Her er utnyttelse av mineralressurser regulert i FNs havrettskonvensjon del XI, vedlegg III, vedlegg IV og avtale 28. juli 1994 om gjennomføring av del XI i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982. Dette er omtalt i Prop. 106 L (2017–2018) Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven) kapittel 4.
Formålet med kontinentalsokkelloven er å definere Norges kontinentalsokkel i tråd med havretten. Loven gir Kongen fullmakt til å fastsette koordinatene for kontinentalsokkelen. Pr. oktober 2023 er fullmakten til å fastsette koordinatene for kontinentalsokkelen ikke benyttet, og det er ikke gitt noen forskrifter med hjemmel i loven.
Fastsettelse av koordinatene for kontinentalsokkelen er viktig for å skape klarhet om hvor langt ut norsk sokkel strekker seg, og for å oppfylle FNs havrettskonvensjons forutsetning om at kyststaten skal fastsette sokkelens utstrekning. Slik fastsettelse er imidlertid ikke avgjørende for at kyststaten skal kunne utnytte ressurser på sokkelen eller på annen måte utøve sine rettigheter på havbunnen. Dette skyldes at kontinentalsokkelen – i motsetning til sjøterritoriet, tilstøtende sone og økonomisk sone – ikke er noe kyststaten aktivt må opprette. Dette fremgår av FNs havrettskonvensjon artikkel 77 nr. 3 hvor det står at «[t]he rights of the coastal State over the continental shelf do not depend on occupation, effective or notional, or on any express proclamation.» Parter i FNs havrettskonvensjon har riktignok en plikt til å dokumentere kontinentalsokkelens utstrekning, men denne plikten er ikke direkte knyttet til hvorvidt kyststaten har rettigheter på sokkelen eller ikke. Norge har lagt frem dokumentasjon for alle deler av norsk kontinentalsokkel, se note 1 til § 2.
Kontinentalsokkelloven har ingen bestemmelser om ressursutnyttelse, miljøforhold eller vitenskapelig utforskning på Norges kontinentalsokkel. Dette er forutsatt regulert i annen lovgivning. I forarbeidene, Prop. 185 L (2020–2021) kapittel 1, fremheves særlig lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven), lov 22. mars 2019 nr. 7 om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven), lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova), lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og mineralforekomster (lov om andre undersjøiske naturforekomster), lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) og de overordnede prinsippene i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Dette skiller kontinentalsokkelloven fra lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven).