Joakim Bakke-Nielsen
Managing partner/Advokat/MBA, IBF Legal Advokatfirma
Managing partner/Advokat/MBA, IBF Legal Advokatfirma
Partner, Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS
Lov 22. desember 2021 nr. 163 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven) erstatter tidligere lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling. Loven hører under Finansdepartementet (FIN).
Loven trådte i kraft 1. januar 2022, med unntak av § 9-5 første ledd, som trådte i kraft 1. juli 2022. Tidligere lov om forsikringsformidling fra 2005 §§ 5-4 og 5-5 gjaldt frem til § 9-2 første ledd i dagens lov trådte i kraft, jf. overgangsregler 22. desember 2021 nr. 3873 om forsikringsformidling.
Lovens forarbeider er Prop. 233 LS (2020–2021) og Innst. 53 L (2021–2022).
Proposisjonen bygger på et utkast til lov om forsikringsformidling 23. juni 2017, utarbeidet av Finanstilsynet, se høringsnotatet med utkast til lov på side 86 flg. Lovutkastet er utarbeidet på oppdrag fra Finansdepartementet.
Loven gjennomfører deler av EUs forsikringsdistribusjonsdirektiv, direktiv (EU) 2016/97 om forsikringsdistribusjon (Insurance Distribution Directive, IDD), vedtatt 20. januar 2016, i kraft 1. oktober 2018. Direktivet erstatter forsikringsformidlingsdirektivet, direktiv 2002/92/EF
Forsikringsdistribusjonsdirektivet er et minimumsdirektiv, som åpner for at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere regler enn det direktivet krever. Direktivet er inntatt i EØS-avtalen. Et av hovedformålene med direktivet er å innføre like rammer for formidling og salg av forsikringer uavhengig av salgskanal og dermed sikre forbrukere samme beskyttelsesnivå på tross av forskjeller mellom distributørene, jf. Prop. 233 LS (2020–2021) punkt 4.1.2.
Øvrige bestemmelser som gjennomfører direktivet, finnes i henholdsvis lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) (virksomhetskravene) og lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) (plikter overfor kunden som for eksempel krav til informasjon og rådgivning) med tilhørende forskrifter. Direktivet er sentralt for forståelsen av de norske reglene, og det er i kommentarene gjennomgående vist til forsikringsdistribusjonsdirektivets bestemmelser.
Forsikringsformidlingsloven er i hovedsak en videreføring og systematisering av hovedtrekkene i tidligere lov om forsikringsformidling fra 2005. For bestemmelser som er en hel eller delvis videreføring, vil også uttalelser i tidligere forarbeider være relevante, jf. Ot.prp. nr. 68 (2004–2005). I tillegg inneholder loven nye eller endrede regler som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet, se for eksempel §§ 8-1 og 8-3 samt kapittel 9 og enkelte nasjonale krav. I tillegg er enkelte krav lovfestet som tidligere har fulgt av forskrift, se for eksempel § 8-1, mens andre plikter er flyttet til forskrift, se for eksempel tidligere lovs § 4-1 og ny lov § 7-1 sammenholdt med kapittel 3 i forsikringsformidlingsforskriften.
Med loven følger to nye forskrifter: forskrift 22. desember 2021 nr. 3872 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsforskriften), som trådte i kraft 1. januar 2022, og forskrift 29. november 2022 nr. 2044 om rapportering for forsikringsformidlingsforetak, som trådte i kraft 29. november 2022. I tillegg gjelder forskrift 22. september 2008 nr. 1080 om risikostyring og internkontroll fortsatt.
Finanstilsynet publiserte 27. november 2023 rundskriv om vurdering av egnethetskrav, RFT-2023-3. Rundskrivet erstattet rundskriv RFT-2020-1.
Der loven er en videreføring av tidligere lov om forsikringsformidling fra 2005, vil følgende rundskriv fortsatt være relevante:
Finanstilsynets rundskriv om retningslinjer for klagebehandling, RFT-2019-4
Loven gjelder forsikringsdistribusjon som skjer ved mellomleddsvirksomhet, jf. § 1-3, det vil si for virksomheter som opptrer som bindeledd mellom forsikringsforetak og forsikringstaker (kunde), og som ikke selger egne forsikringer. Forsikringsmeglingsforetak og forsikringsagentforetak er de to hovedtypene av forsikringsformidlingsforetak som reguleres av loven. Forsikringsmeglingsforetaket opptrer som kundens representant, mens forsikringsagentforetaket handler på vegne av forsikringsforetaket og er en salgskanal for foretaket, se Innst. 53 L (2021–2022) punkt 1.2.
Loven gjelder ikke forsikringsformidling som utøves av et forsikringsforetak, jf. § 1-4. Dette reguleres av finansforetaksloven (lov 10. april 2015 nr. 17).
Loven gjelder forsikringsformidling i Norge og norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet, jf. § 1-2. I tillegg gjelder den utenlandske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i Norge så langt det følger av kapittel 5.
Det er avsagt få avgjørelser for domstolene om forsikringsformidling. Avgjørelsene som finnes, gjelder i hovedsak forsikringsformidleres erstatningsansvar (profesjonsansvar) under tidligere lov om forsikringsformidling fra 2005, men må antas å være relevante for vurderinger etter den nye loven. Avgjørelser som omhandler forsikringsformidleres erstatningsansvar, er
Eksempler på andre avgjørelser er HR-2011-1772-A (om hvorvidt forsikringstaker kunne identifiseres med forsikringsmegleren som hadde gitt uriktige opplysninger), se avsnitt 47 og note 2 til § 2-1, og HR-2023-1796-A (om profesjonsansvar for forsikringsmegler og spørsmålet om hvorvidt erstatningen skulle settes ned som følge av at forsikringskunden ikke hadde satt seg inn i forsikringsvilkårene, jf. skadeserstatningsloven § 5-1), se særlig avsnitt 37 og note 3 til § 7-4.
I kommentarene er det videre vist til avgjørelser fra EU-domstolen som er sentrale også for forståelsen av de norske reglene, se for eksempel omtale av C-633/20 om tolkningen av begrepene «forsikringsformidler» og «forsikringsdistributør» og C-542/16 om tolkningen av begrepet «forsikringsformidling» i note 1 til § 1-3 og omtale av C-555/11 om tolkningen av kunnskaps- og kvalifikasjonskravet i kapittel 6 i note 1 til § 6-1. Avgjørelsene gir også anvisning på hva som er sentralt ved tolkningen av de ulike bestemmelsene (ordlyd, kontekst, formål med bestemmelse og formålet med direktivet i sin helhet).
Som følge av at Solvens II-direktivets (direktiv 2009/123/EF) regler om forsikringsdistribusjon utført av forsikringsforetak er nedfelt i finansforetaksloven kapittel 16 del II, kan kommentarer til finansforetaksloven også gi veiledning ved tolkning av forsikringsformidlingslovens tilsvarende bestemmelser. Se for eksempel Hilde L. Høksnes, Kristin Schjønsby Kværnø og Åsfrid Vågslid Haga, kommentarene til finansforetaksloven § 16-11, Juridika (à jour per 1. september 2023).
Av eldre litteratur og artikler om forsikringsformidling kan følgende fortsatt være relevante for forståelsen av ny lov:
Hans Jacob Bull, Forsikringsrett, Universitetsforlaget, 2008, kapittel 5 og 7.22
Agnar Langeland, «Det norske og europeiske forsikringsmarkedet i forandring», Tidsskrift for forretningsjuss, 2007