Harald Benestad Anderssen
Professor, Handelshøyskolen BI
Professor, Handelshøyskolen BI
Lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Historikk
Den første kjøpsloven som ble vedtatt i Norge, lov 24. mai 1907 nr. 2 om kjøb (kjøpsloven 1907), ble vedtatt uten egne regler for forbrukerkjøp. Særlige forbrukerkjøpsbestemmelser kom inn kjøpsloven 1907 ved lov 14. juni 1974 nr. 36.
Arbeidet med en ny norsk kjøpslov tok til på 1970-tallet, og i 1976 avga kjøpslovsutvalget sin innstilling, NOU 1976: 34 Lov om kjøp.
I 1980 ble konvensjonen United Nations convention on contracts for the international sale of goods (CISG), på norsk omtalt som konvensjon om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt.
I Norden ble det nedsatt et fellesnordisk utvalg for utredning av nye kjøpslover. Arbeidet resulterte i utredningen NU 1984: 5 Nordiska köplagar.
Den nordiske utredningen var tungt påvirket av CISG. Forslagene fra den nordiske utredningen ble fulgt opp ved proposisjonen Ot.prp. nr. 80 (1986–87), og Stortingets justiskomité sluttet seg til proposisjonen i Innst. O. nr. 51 (1987–88).
I forberedelsen av den nye kjøpsloven var det et sentralt spørsmål om det skulle gis en egen forbrukerkjøpslov eller en samlet kjøpslov med særregler for forbrukerkjøp. Kjøpsloven 13. mai 1988 nr. 27 (kjøpsloven) ble vedtatt med den sistnevnte løsningen, det vil si at loven skulle gjelde også for forbrukerkjøp, men for forbrukerkjøpene inneholdt loven en rekke særbestemmelser og unntak.
Det ble imidlertid nedsatt et eget utvalg for å utrede en egen lov for forbrukerkjøp. Forbrukerkjøpsutvalget avga sin innstilling som NOU 1993: 27. Utredningen ble sendt på høring i 1993/1994, men oppfølging av utredningen ble utsatt i påvente av arbeidet som var igangsatt i EU med spørsmål knyttet til forbrukerkjøp.
Arbeidet i EU endte opp med vedtakelsen av EF-direktiv 1999/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (forbrukerkjøpsdirektivet 1999). Direktivet er et såkalt minimumsdirektiv, som skal sikre forbrukerne visse minsterettigheter, men med muligheter for nasjonale myndigheter til å vedta et sterkere forbrukervern.
På bakgrunn av forbrukerkjøpsdirektivet 1999 sendte Justisdepartementet et noe endret forslag til lov om forbrukerkjøp på høring i 2000. Endringene gjaldt ikke minst det som var nødvendig for å oppfylle kravene i forbrukerkjøpsdirektivet 1999. Forbrukerkjøpsdirektivet 1999 ga imidlertid bare regler om mangler og overlot andre spørsmål til nasjonal lovgivning. Det var som nevnt også kun et minimumsdirektiv. Høringsforslaget bygget derfor i betydelig grad på utredningen i NOU 1993: 27. Hovedtrekkene i høringsforslaget ble videreført i proposisjonen (Ot.prp. nr. 44 (2001–2002)) og i det endelige lovvedtaket.
Forbrukerkjøpsloven ble vedtatt som lov 21. juni 2002 nr. 34 og trådte i kraft 1. juli 2002 (se lovens § 62 første ledd).
I og med vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven gjelder ikke kjøpsloven lenger for forbrukerkjøp. Alle særbestemmelsene om forbrukerkjøp i kjøpsloven ble opphevet da forbrukerkjøpsloven trådte i kraft. Innholdet i en del av særbestemmelsene er imidlertid overført omtrent uendret til forbrukerkjøpsloven, som også på noen punkter henviser direkte til bestemmelser i kjøpsloven, jf. § 55 og § 60 tredje ledd. I tillegg har en del av de alminnelige bestemmelsene i kjøpsloven blitt tatt inn i forbrukerkjøpsloven i likelydende form.
Etter vedtakelsen har forbrukerkjøpsloven blitt endret en rekke ganger. Endringene omtales i hovedsak i notene til de aktuelle bestemmelsene. Her nevnes bare at forbrukerkjøpsloven etter vedtakelsen er tilpasset direktiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirektivet 2011). Dette direktivet er, i motsetning til forbrukerkjøpsdirektivet 1999, et totalharmoniseringsdirektiv. Nasjonal lovgiver kan dermed bare gi avvikende regler der direktivet gir adgang til dette (artikkel 4).
EU vedtok i 2019 et nytt forbrukerkjøpsdirektiv (direktiv 2019/771/EU om visse aspekter ved avtaler om salg av varer; forbrukerkjøpsdirektivet 2019), som har avløst forbrukerkjøpsdirektivet 1999. Forbrukerkjøpsdirektivet 2019 ble vedtatt i EU sammen med digitalytelsesdirektivet (direktiv (EU) 2019/770), som er gjennomført i norsk rett i lov 17. juni 2022 nr. 56 om levering av digitale ytelser til forbrukere, jf. Prop. 66 LS (2021–2022). Prop. 49 LS (2022–2023) Endringer i forbrukerkjøpsloven mv. (gjennomføring av nytt forbrukerkjøpsdirektiv i norsk rett) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 70/2021 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2019/771 forelå i mars 2023.
Forbrukerkjøpslovens «to ben»
Ut fra gjennomgangen ovenfor ser man at forbrukerkjøpsloven på sett og vis står på to «ben»:
Loven har en sterk tilknytning til kjøpsloven, og derigjennom til CISG, som kjøpsloven bygger på.
Loven har også en sterk tilknytning til EU-rettslige regler, først og fremst forbrukerkjøpsdirektivet 1999 (i dag erstattet av forbrukerkjøpsdirektivet 2019).
Ved rettsanvendelsen knyttet til forbrukerkjøpsloven innebærer dette også at to «sett» med rettskilder aktualiseres, ut over de rettskildene som er direkte knyttet til forbrukerkjøpsloven. Se nærmere nedenfor om kryssbruk av rettskilder.
Forbrukerkjøpsloven som en del av kontraktsretten og som en forbrukerbeskyttelseslov. Om kryssbruk av rettskilder
Forbrukerkjøpsloven er en del av kontraktsretten. Mange av reglene i forbrukerkjøpsloven svarer til regler i andre kontraktsrettslige lover og det som gjelder på noen ulovfestede områder.
Forbrukerkjøpsloven er også en lov som har forbrukerbeskyttelse som et hovedformål. Dette har loven til felles med mange andre lovregler vedtatt fra 1970-tallet og fremover. Mye av denne forbrukerbeskyttelseslovgivningen har opphav i EU-rettslige regler.
Til sammen plasserer dette forbrukerkjøpsloven i et juridisk landskap med forbindelser til en lang rekke annen lovgivning. Noen av de øvrige lovene er EU/EØS-baserte, andre er nasjonale. Noen har beskyttelse av forbrukerinteresser som sitt hovedpoeng, andre gjelder mer generelt. Blant andre kontraktsrettslige lover og/eller lover som har et forbrukerbeskyttelsesperspektiv, kan nevnes
lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven)
lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar (produktansvarsloven)
lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m. for forbrukere (håndverkertjenesteloven)
lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingsloven)
lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova)
lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven)
lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven)
lov 25. mai 2012 nr. 27 om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven)
lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven)
lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven)
lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven)
Disse – til dels nære – forbindelseslinjene til annen lovgivning medfører at når man skal løse et spørsmål etter forbrukerkjøpsloven, kan man legge rettskildemessig vekt på løsningene i andre lover og på ulovfestet område. Dette er hva Falkanger omtaler som «kryssbruk av rettskildefaktorer», jf. Aage Thor Falkanger, God tro. En studie av kravet til god tro som vilkår for å erverve eller opprettholde privatrettslige rettigheter, Universitetsforlaget, 1999 s. 101–103. Se også Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Cappelen Damm Akademisk, 2017, s. 27–28.
Hvilken betydning rettskildene som angår andre kontraktsgjenstander, nærmere vil få for avgjørelsen av spørsmål etter forbrukerkjøpsloven, må avgjøres i skjæringspunktet mellom tre forhold, se Harald Benestad Anderssen, Mangler ved omsetning av boliger, Gyldendal Akademisk, 2016 s. 78: For det første hvordan rettsområdet det er aktuelt å hente rettskildemateriale fra, forholder seg til særpregene ved forbrukerkjøpene. For det annet hvilket spørsmål i forbrukerkjøpsloven det er snakk om å hente materiale fra et annet område for å løse. For det tredje hva man kan utlede av forbrukerkjøpslovens egne rettskilder, og hvordan disse forholder seg til rettskildene på det kontraktsområdet det er aktuelt å hente inn materiale fra.
Notene trekker inn rettskilder fra en rekke andre kontraktsrettslige lover og forbrukervernlover. Særlig trekkes rettskilder knyttet til kjøpsloven inn.
Forarbeider
Forarbeidene til forbrukerkjøpsloven er
NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov
Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven)
Innst. O. nr. 69 (2001–2002) Innstilling fra justiskomiteen om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven)
Besl. O. nr. 67 (2001–2002) Lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven)
referat fra odelstingsforhandlinger 10. juni 2002 (sak 1) (odelstings- og lagtingsvedtak henholdsvis 10. og 17. juni samme år)
Som nevnt er det en sterk tilknytning mellom forbrukerkjøpsloven og kjøpsloven. Forarbeidene til forbrukerkjøpsloven viser ofte til, og siterer fra, forarbeidene til kjøpsloven. Disse er
NOU 1976: 34 Lov om kjøp
NU 1984: 5 Nordiska köplagar
Ot.prp. nr. 80 (1986–87) Om A Kjøpslov B Lov om samtykke til ratifikasjon av FNs konvensjon om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt 11. april 1980
Innst. O. nr. 51 (1987–88) Innstilling fra justiskomiteen om A) Kjøpslov og B) Lov om samtykke til ratifikasjon av FNs konvensjon om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt 11. april 1980
Som nevnt viser notene til forbrukerkjøpsloven i betydelig utstrekning også til kjøpslovens forarbeider.
Litteratur
Det er skrevet noen bøker som direkte omhandler forbrukerkjøpsloven:
Arnulf Tverberg, Forbrukerkjøpsloven med kommentarer, Gyldendal Akademisk, 2008
Anne Bang Lyngdal og Svein Børre Lyngdal, Innføring i forbrukerkjøpsloven, Fagbokforlaget, 2012
Roald Martinussen, Forbrukerkjøp, 3. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2016
Særlig gir Tverberg en utfyllende fremstilling av reglene i forbrukerkjøpsloven. Deler av notene bygger nokså tett på fremstillingen til Tverberg. Dette fremkommer ikke alltid med henvisninger i den enkelte noten, noe som skyldes at fremstillingen i notene ellers ville kunne bli for tungt lesset med henvisninger for fremstillingsformen. Henvisningen her tilsikter i stedet å gi en generell henvisning til Tverberg.
Som nevnt bygger forbrukerkjøpsloven i stor utstrekning på kjøpsloven. Blant kjøpsrettslitteraturen nevnes:
Christian Fr. Wyller, Kjøpsretten i et nøtteskall, 3. utg., Bergen, 1997
Kai Krüger, Norsk kjøpsrett, 4. rev. utg., Alma Mater, 1999
Roald Martinussen, Kjøpsrett, 6. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2012
Viggo Hagstrøm, Kjøpsrett, 2. utg. ved Herman Bruserud, Universitetsforlaget, 2015
Kaija Bjelland, Robins guide til kjøpsretten, Gyldendal Juridisk, 2017
Erling Selvig og Kåre Lilleholt, Kjøpsrett til studiebruk, 6. utg., Universitetsforlaget, 2019
John Egil Bergem og Stein Rognlien, Kjøpsloven med kommentarer, 4. utg., Gyldendal, 2020
Geir Woxholth, Kjøpsrett i et nøtteskall, Gyldendal Juridisk, 2021
Det står også mye av betydning for forbrukerkjøpsloven i litteratur om kontraktsretten generelt, blant annet i:
Erlend Haaskjold, Kontraktsforpliktelser, Cappelen Damm Akademisk, 2013
Kaija Bjelland, Robins guide til obligasjonsretten, Gyldendal Juridisk, 2014
Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Cappelen Damm Akademisk, 2017
Erlend Haaskjold, Obligasjonsrett – en innføring, Universitetsforlaget, 2017
Peter Hallsteinsen, Alminnelig obligasjonsrett, Gyldendal, 2018
Johan Giertsen, Kontrakter. Ytelse og pris, Universitetsforlaget, 2019
Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utg. ved Herman Bruserud, Ivar Alvik, Harald Irgens-Jensen og Inger B. Ørstavik, Universitetsforlaget, 2021
Det finnes også betydelig med litteratur knyttet til andre kontraktsrettslige områder (som avhendingsloven, bustadoppføringsloven, husleieloven etc.). Den litteraturen omtales ikke her. Se imidlertid kommentargavene til de ulike lovene for nærmere henvisninger til litteratur om det enkelte kontraktsområdet.
Praksis
Høyesterett har avsagt en del dommer om forbrukerkjøpsloven, i tillegg til at avgjørelser om forbrukerkjøp som ble avgjort under kjøpslovens regler før forbrukerkjøpsloven trådte i kraft i 2002, fremdeles er relevante. Relevante dommer fra Høyesterett og andre instanser omtales i sin rette sammenheng i notene.
Som nevnt har forbrukerkjøpsloven en sterk tilknytning til EU-rettslige regler, først og fremst forbrukerkjøpsdirektivet 1999. EU-domstolen har avsagt avgjørelser i flere traktatbruddsaker for manglende implementering av forbrukerkjøpsdirektivet 1999 i medlemsstatene. Nedenfor angis kort noen av de mest sentrale avgjørelsene, (dels) med merknad om hvilken bestemmelse i forbrukerkjøpsloven avgjørelsen er relevant for:
C-32/12 (3. oktober 2013)
Forbrukerklageutvalget avsier årlig et meget betydelig antall vedtak knyttet til forbrukerkjøpsloven. I notene er det inntatt henvisninger til en rekke avgjørelser fra utvalget. Notene tar imidlertid ikke sikte på å gi en fullstendig fremstilling av utvalgets praksis, og det er ikke sikkert at vedtakene det vises til i notene, gir et dekkende bilde av utvalgets praksis. Henvisningene i notene må derfor først og fremst ses som illustrasjonsmateriale.