Morten Grandal
Utredningsleder, Barne- og familiedepartementet
Utredningsleder, Barne- og familiedepartementet
Seniorrådgiver, Barne- og familiedepartementet
Om loven
Lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven eller angrl.) hører under Barne- og familiedepartementet (BFD).
Angrerettloven gjelder ved salg av varer og tjenester fra næringsdrivende til forbrukere når avtalen inngås enten ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler, se § 1. Typiske eksempler på fjernsalg er kjøp i nettbutikk eller over telefon, e-post og postordre. Typiske eksempler på salg utenom faste forretningslokaler er gatesalg, salg fra stand, messesalg og oppsøkende dørsalg. Se definisjonene i § 5 bokstav b og d.
Loven har ikke en egen formålsbestemmelse, men ifølge lovens forarbeider er formålet med loven å sikre at forbrukeren får relevant og nødvendig informasjon før avtale inngås ved slike salgssituasjoner, jf. Prop. 64 L (2013–2014) s. 8. Videre stiller loven krav til avtalen og gir forbrukeren angrerett. I mange av disse salgssituasjonene, for eksempel ved stands- og dørsalg, mottar forbrukeren en salgshenvendelse i privatsfæren, noe som kan oppleves som en forstyrrelse av privatlivets fred. Forbrukeren er ofte uforberedt på en salgshenvendelse, og det kan være vanskelig å avslå et tilbud som fremsettes slik. Oppsummert kan vi si at loven skal verne forbrukerne ved å
pålegge den næringsdrivende en særlig opplysningsplikt før avtaleinngåelse (prekontraktuell opplysningsplikt),
stille krav til avtalen og
gi forbrukeren 14 dagers angrerett.
Med angrerett menes at forbrukeren har rett til å gå fra en avtale uten å oppgi noen grunn.
Brudd på enkelte av bestemmelsene i loven vil kunne medføre at angrefristen utvides, og/eller at forbrukers betalingsplikt bortfaller.
1. oktober 2023 ble det gjort en rekke endringer i angrerettloven (samt i markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2) og syv andre lover) som følge av gjennomføring av det såkalte moderniseringsdirektivet fra EU (direktiv (EU) 2019/2161), se nærmere omtale av direktivet nedenfor under omtalen av forbrukerrettighetsdirektivet. Angrerettlovens virkeområde ble utvidet til å gjelde også der forbrukerens motytelse er personopplysninger (§ 1), og det ble tatt inn flere nye definisjoner, herunder «digitalt innhold», «digital tjeneste» og «nettbasert markedsplass» (§ 5). Det ble innført en særskilt opplysningsplikt før avtaleinngåelse på nettbaserte markedsplasser (§ 9 a). Det ble også innført nye forpliktelser når angreretten brukes ved avtaler om digitalt innhold eller digitale tjenester (§ 24 a). Digitalt innhold og digitale tjenester omfatter blant annet sosiale medier, lagringstjenester, strømming av lyd eller bilde, mm. Når forbrukeren bruker angreretten for slikt innhold, kan den næringsdrivende ikke bruke innhold som er lagret av forbrukeren, og hvis forbrukeren ber om det, skal den næringsdrivende returnere dette innholdet gratis og innen rimelig tid. Se Prop. 50 LS (2022–2023), jf. endringslov 16. juni 2023 nr. 38.
Som ledd i gjennomføringen av moderniseringsdirektivet ble det også i februar 2023 fastsatt at Forbrukertilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr på inntil 4 prosent av den næringsdrivendes årsomsetning eller inntil 25 millioner kroner, avhengig av hva som er høyest, se forskrift 14. februar 2023 nr. 193 om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr (utmålingsforskriften) § 3. Se kommentarene til utmålingsforskriften.
Tilsyn med loven
Forbrukertilsynet og Markedsrådet fører kontroll med at næringsdrivende overholder loven, jf. angrerettloven kapittel 7 om håndheving og sanksjoner. Kontrollen utøves i samsvar med reglene i markedsføringsloven kapittel 7 om håndheving. Forbrukertilsynet kan blant annet fatte forbudsvedtak med tvangsmulkt og vedtak om overtredelsesgebyr overfor den næringsdrivende. Vedtak kan klages inn for Markedsrådet og eventuelt bringes videre til domstolene.
Forbrukertilsynet kan også veilede næringsdrivende og forbrukere om angrerettloven, og Forbrukertilsynet har utgitt flere veiledninger og retningslinjer hvor angrerettloven omtales, blant annet
Forbrukertilsynets retningslinjer for stands- og dørsalg (1. januar 2018)
Forbrukertilsynets veiledning om regelverket ved telefonsalg (21. april 2020)
Forbrukertilsynets veiledning til standard salgsbetingelser for forbrukerkjøp av varer over internett (oktober 2015)
Se også Forbrukertilsynets standard salgsbetingelser for forbrukerkjøp av varer over internett (januar 2018)
Disse veiledningene gir en fremstilling av lov og forarbeider og øvrige rettskilder, og de gir i en viss grad uttrykk for hvordan Forbrukertilsynet har tolket reglene i tidligere saker.
Forbrukertilsynet kan også mekle i saker mellom forbrukere og næringsdrivende. Hvis meklingen ikke fører til enighet, kan partene få tilbud om å ta saken videre til Forbrukerklageutvalget. Forbrukerklageutvalget er et domstollignende organ som avgjør tvister mellom privatpersoner og næringsdrivende i saker som gjelder kjøp av varer, håndverkertjenester og angrerett, se lov 23. juni 2020 nr. 98 om behandling av forbrukerklager i Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget (forbrukerklageloven).
For saker som gjelder grenseoverskridende forbrukerkjøp fra personer bosatt i Norge, er det Forbruker Europa som kan gi veiledning og behandle saker. Forbruker Europa er Forbrukertilsynets kontor for handel på tvers av landegrensene i EU/EØS og er det norske kontoret i det europeiske nettverket av forbrukerkontorer (The European Consumer Centres Network, ECC). Forbrukere som bor i et annet land i EU/EØS, må kontakte sitt lokale ECC-kontor. For henvendelser om kjøp fra næringsdrivende utenfor EU/EØS vil Forbruker Europa bare kunne tilby veiledning, ettersom nettverket bare opererer i EU/EØS.
Forbrukerrådets veiledning
Forbrukerrådet kan gi veiledning til forbrukere om angrerettloven, og Forbrukerrådet har en egen fane om angrerettloven på sine hjemmesider. Forbrukerrådet har også på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet utarbeidet en veiledning til næringsdrivende om angrerettloven (sist revidert 2016). Veiledningen viser til andre rettskilder og gjengir også eksempler og praksis fra Forbrukerklageutvalget.
Forholdet til øvrig forbrukervernlovgivning
Angrerettloven er ufravikelig. Loven må ses i sammenheng med øvrige forbrukervernlover som gir forbrukere et særlig vern, så som markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2), forbrukerkjøpsloven (lov 21. juni 2002 nr. 34), håndverkertjenesteloven (lov 16. juni 1989 nr. 63), bustadoppføringslova (lov 13. juni 1997 nr. 43), avhendingslova (lov 3. juli 1992 nr. 93), avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4) kapittel 4, finansavtaleloven (lov 18. desember 2020 nr. 146), ehandelsloven (lov 23. mai 2003 nr. 35) §§ 8 til 12 og tjenesteloven (lov 19. juni 2009 nr. 103) § 20.
I markedsføringsloven kan særlig nevnes forbudet mot urimelig handelspraksis i § 6, bestemmelsene om villedende handlinger, villedende utelatelser og aggressiv handelspraksis i §§ 7 til 9, forbudet mot å kreve betaling eller å levere varer uten etter avtale (negativt salg) i § 11, begrensninger ved uanmodet dørsalg (§ 17 a) og bestemmelsen om urimelige avtalevilkår i § 22. I forskrift 1. juni 2009 nr. 565 om urimelig handelspraksis (den såkalte svartelisten), som er gitt med hjemmel i markedsføringsloven § 6 femte ledd, kan særlig nevnes § 1 nr. 25, som forbyr å oppsøke forbrukerens bolig og overse forbrukerens anmodning om å forlate stedet eller ikke komme tilbake, og punkt 29, som forbyr å kreve at forbrukeren betaler for eller returnerer varer som den næringsdrivende har levert, men som forbrukeren ikke har bedt om.
Forbrukerrettighetsdirektivet
Angrerettloven gjennomfører EU-direktivet om forbrukerrettigheter (direktiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 (forbrukerrettighetsdirektivet; Consumer Rights Directive, CRD)). Direktivets formål er «ved å oppnå et høyt nivå for forbrukervern, å bidra til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte ved en tilnærming av visse aspekter ved medlemsstatenes lover og forskrifter som gjelder avtaler som inngås mellom forbrukere og næringsdrivende», jf. artikkel 1. Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, hvilket innebærer at medlemsstatene ikke kan ha nasjonal lovgivning som avviker fra direktivet, verken strengere eller mindre strengere regler, jf. artikkel 4. Riktignok er det enkelte unntak fra dette, se blant annet artikkel 5 nr. 4, som sier at medlemsstatene kan vedta ytterligere krav til forhåndsopplysninger som skal gis før avtaleinngåelse. Se også fortalepunktene 2 til 18.
EU-kommisjonen har publisert en veiledning til direktivet, med eksempler fra EU-domstolens praksis og praksis fra medlemsstatenes retts- og forvaltningspraksis (oppdatert 29. desember 2021). Veiledningen er ikke rettslig bindende, jf. veiledningen s. 1.
Se også EU-kommisjonens forbrukerrettsdatabase (Consumer Law Database), med oversikt over blant annet rettspraksis og juridisk teori fra medlemslandene til de enkelte artiklene i forbrukerrettighetsdirektivet.
Gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet i angrerettloven medførte også mindre endringer i andre lover, blant annet i markedsføringsloven, forbrukerkjøpsloven og avtaleloven, se Prop. 64 L (2013–2014) kapittel 7. Se også EU-kommisjonens veiledning punkt 3.1.2 om forholdet til informasjonskravene i EU-direktivet om urimelig handelspraksis, og punkt 3.1.3 om forholdet til informasjonskravene i andre EU-rettsakter, herunder e-handelsdirektivet (direktiv 2000/31/EF) og tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF).
Forbrukerrettighetsdirektivet erstattet direktiv 85/577/EØF om forbrukervern ved avtaler som inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted (dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler (fjernsalgsdirektivet). En oversikt over de viktigste endringene i det nye direktivet sammenlignet med tidligere direktiv er inntatt i Prop. 64 L (2013–2014) punkt 2.2. Forbrukerrettighetsdirektivet styrket forbrukerbeskyttelsen, blant annet ved å innføre strengere krav til opplysninger som må gis før avtaleinngåelse (prekontraktuell opplysningsplikt) og klarere og likere regler om angrerett.
Direktivet omfatter ikke tilfeller hvor forbruker selger noe til en næringsdrivende, for eksempel en brukt bil eller smykker. Se EU-kommisjonens veiledning s. 8. Direktivet gjelder heller ikke for avtaler mellom forbrukere.
Forbrukerrettighetsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 181/2012 av 28. september 2012 om endring av EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern). Det ble ikke gjort materielle tilpasninger i EØS-komiteen. Ved behandling av Prop. 45 S (2012–2013) ga Stortinget sitt samtykke til å innlemme direktivet i EØS-avtalen.
EU vedtok i 2019 det såkalte moderniseringsdirektivet (direktiv (EU) 2019/2161), som moderniserer visse bestemmelser i forbrukerrettighetsdirektivet, direktivet om urimelig handelspraksis (direktiv 2005/29/EF), urimelig avtalevilkårsdirektivet (direktiv 93/13/EØF) og prisopplysningsdirektivet (direktiv 98/6/EF), med hensyn til bedre håndheving og modernisering av Unionens forbrukervernregler. Moderniseringsdirektivet har som formål å styrke forbrukervernet ved å gi forbrukerne flere rettigheter, særlig på det digitale området, og å styrke sanksjonene ved brudd på de felleseuropeiske forbrukervernreglene. Moderniseringsdirektivet trådte i kraft i EU-landene 28. mai 2022 og ble gjennomført i Norge fra 1. oktober 2023. Det ble da gjort en rekke endringer i angrerettloven og markedsføringsloven og syv andre lover. Se konsolidert versjon av forbrukerrettighetsdirektivet med oppdateringer i tråd med moderniseringsdirektivet på EUR-Lex.
Tidligere angrerettlover
Angrerettloven erstatter lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Loven av 2000 erstattet lov 24. mars 1972 nr. 11 om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp mm (angrefristloven).
Avtaler om finansielle tjenester
Forbrukerrettighetsdirektivet omfatter ikke avtaler om finansielle tjenester. Dette er regulert i EU-direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (direktiv 2002/65/EF).
Angrerettloven hadde frem til 1. juli 2022 regler om finansielle tjenester i kapittel 7 og 8, og disse to kapitlene gjennomførte EU-direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (direktiv 2002/65/EF). Med «finansiell tjeneste» menes blant annet forsikring og individuelle pensjonsavtaler, banktjenester som kontoavtaler, investeringstjenester samt kausjonsavtaler som forbrukere stiller for andre forbrukeres gjeld. Gjennomføringen av disse reglene er omtalt i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).
1. juli 2022 ble de tidligere kapitlene 7 og 8 flyttet til finansavtaleloven (lov 18. desember 2020 nr. 146) og forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69), se lov 18. februar 2022 nr. 5, jf. Prop. 92 LS (2019–2020) punkt 2.1.1 og kapittel 19 og Prop. 234 L (2020–2021) punkt 2.3 og s. 179, og tidligere kapittel 9 og 10 ble nye kapittel 7 og 8.
Endringene i forsikringsavtaleloven trådte i kraft 1. juli 2022, og lovens annen del har nå regler om prekontraktuelle plikter ved forsikringsdistribusjon og angrerett. Finansavtaleloven, som trådte i kraft 1. januar 2023, har i lovens kapittel 3 del IV regler om opplysningsplikt og i samme kapittels del V regler om angrerett og betenkningstid.
Kort oversikt over lovens kapitler
Angrerettloven kapittel 1 oppstiller alminnelige bestemmelser, herunder om virkeområde, definisjoner, fristberegning og bevisbyrde. Merk at loven ikke medfører begrensninger i opplysningsplikt eller krav til avtalen som følger av andre regler, jf. § 4. Paragraf 2 oppstiller en rekke unntak fra lovens virkeområde. Merk også at § 22 oppstiller unntak fra angreretten, det vil si at det da bare er opplysningspliktreglene i loven som gjelder, men forbrukeren har ikke angrerett, se kommentarene til § 22.
Kapittel 2 regulerer den næringsdrivendes opplysningsplikt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Her finner vi den sentrale § 8, som oppstiller opplysningsplikt før avtaleinngåelse, altså den prekontraktuelle opplysningsplikten. Paragraf 9 regulerer virkningen av brudd på visse opplysningsplikter: Har den næringsdrivende ikke opplyst om kostnader og tilleggskostnader, skal forbrukeren ikke bære disse kostnadene. Paragraf 9 a oppstiller ytterligere særlige opplysningsplikter før avtaleinngåelse på nettbaserte markedsplasser.
Kapittel 3 stiller krav til avtaler inngått ved uanmodet telefonsalg. Den næringsdrivende skal bekrefte tilbudet skriftlig etter at telefonsamtalen er avsluttet, og forbrukeren blir ikke bundet før tilbudet er akseptert skriftlig.
Kapittel 4 stiller krav til avtaler inngått utenom faste forretningslokaler. Avtalen skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd, og opplysningene skal være lett leselige og på et enkelt og forståelig språk, jf. § 11. Videre reguleres krav om oppstart av levering innen utløpet av angrefristen, jf. § 12, og § 13 regulerer tjenesteavtaler som ikke overstiger 1500 kroner.
Kapittel 5 stiller krav til fjernsalgsavtaler. Avtalen skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd. I § 15 reguleres avtaler som inngås gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel som har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger. Videre skal fjernsalgsavtale som inngås ved elektronisk kommunikasjon, ha en knapp merket «bestilling med forpliktelse til å betale» eller tilsvarende, jf. § 16. Paragraf 17 gjelder leveringsbegrensninger og betalingsmidler, § 18 gjelder bekreftelse på inngått avtale og § 19 gjelder oppstart av levering før utløpet av angrefristen.
Kapittel 6 gjelder angrerett. Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen (§ 20). Angrefristen er som hovedregel 14 dager (§ 21), men utvides til 12 måneder dersom forbrukeren ikke har fått opplysninger om angreretten. Paragraf 22 oppstiller unntak fra angreretten, mens §§ 23 til 27 regulerer virkningene av at angreretten brukes. Se også den nye § 24 a fra 1. oktober 2023, som regulerer den næringsdrivendes særskilte forpliktelser når angreretten brukes ved avtaler om digitalt innhold eller digitale tjenester. Disse forpliktelsene har sitt motstykke i § 26 nytt tredje og fjerde ledd, som sier at forbrukeren må avstå fra å bruke det digitale innholdet/tjenesten.
Kapittel 7 gjelder håndheving og sanksjoner. Forbrukertilsynet og Markedsrådet fører tilsyn med og har ansvaret for håndheving av reglene i markedsføringsloven kapittel 7, se omtalen ovenfor. Med virkning fra 1. oktober 2023 ble listen over bestemmelser som det kan ilegges overtredelsesgebyr for, utvidet, se § 29 første ledd. Se også utmålingsforskriften fra 2023, hvor det angis momenter som er relevante ved utmålingen av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, og hvor det er oppstilt en øvre ramme for overtredelsesgebyr på inntil 4 prosent av den næringsdrivendes årsomsetning eller inntil 25 millioner kroner, der det høyeste beløpet skal anvendes. Se omtalen overfor og i note 2 til § 29.
Kapittel 8 gjelder ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.
Forarbeider, forskrifter, rettspraksis og juridisk litteratur
Lovens sentrale forarbeider er Prop. 64 L (2013–2014). (Her er det også på enkelte punkter vist til forarbeidene til den tidligere angrerettloven: Ot.prp. nr. 36 (1999–2000).)
Etter ikrafttredelsen har det blitt gjort endringer av håndhevingsreglene for Forbrukertilsynet og Markedsrådet i markedsføringsloven og angrerettloven, se Prop. 93 L (2016–2017) og Prop. 8 LS (2019–2020). Det har også blitt gjort endringer av Forbrukerklageutvalget i forbrukerklageloven, se Prop. 145 L (2015–2016). Videre kom det ny pakkereiselov 1. juli 2018 (lov 15. juni 2018 nr. 32), som viser til enkelte bestemmelser i angrerettloven, se Prop. 54 L (2017–2018). Reglene om angrerett for finansielle tjenester ble flyttet fra angrerettloven til den nye finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven fra 1. juli 2022, jf. omtalen ovenfor, se Prop. 92 LS (2019–2020) og Prop. 234 L (2020–2021).
Til endringene fra 1. oktober 2023 som følge av gjennomføringen av moderniseringsdirektivet se Prop. 50 LS (2022–2023).
De sentrale forskriftene er forskrift 20. juni 2014 nr. 777 om opplysningsplikt og angrerett mv., som regulerer angreskjema (§ 1) og opplysningsskjema (§ 2), og forskrift 14. februar 2023 nr. 193 om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr (utmålingsforskriften).
Det foreligger rettspraksis fra domstolene og fra EU-domstolen. I EU-kommisjonens veiledning er det i bilaget gitt en oversikt over dommer fra EU-domstolen (totalt er det nevnt 15 dommer). Det foreligger også praksis fra Forbrukerklageutvalget, Elklagenemnda og Finansklagenemnda.
Av juridisk litteratur kan nevnes kommentarene til angrerettloven i Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata, ved professor Kai Krüger. EU-kommisjonen har utgitt en veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet (CRD Guidance) (sist oppdatert 29. desember 2021), se omtale ovenfor. Forbrukertilsynet har utgitt flere relevante veiledere, se omtale ovenfor. Forbrukerrådet har også utgitt en veiledning til angrerettloven (sist oppdatert 2017).