Bjørnar Borvik
Professor, Universitetet i Bergen
Professor, Universitetet i Bergen
Lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven) trådte i kraft 1. juli 2015 og hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).
Loven er sist endret ved lov 22. juni 2022 nr. 83. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2023, jf. forskrift 22. juni 2022 nr. 1141. Paragraf 5 er opphevet i sin helhet, og som en konsekvens av dette er § 6 første og andre ledd opphevet. I tillegg er Barneombudets klagerett over tilsynets vedtak opphevet.
Loven erstattet skadelighetsbestemmelsene i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsloven) og lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram (film- og videogramlova) og innebar dessuten en gjennomføring av artiklene 12 og 27 i Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet) i norsk rett. Direktivets overordnede formål er å sikre fri bevegelse av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester i EØS-området, og det pålegger medlemsstatene blant annet å innføre tiltak som er egnet til å verne barn mot audiovisuelt innhold som kan være skadelig. Artiklene 12 og 27 i AMT-direktivet gjelder begge den plikten medlemsstatene har til å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold.
Loven gjelder formidling av levende bilder (bildeprogram) på fjernsyn, gjennom audiovisuelle bestillingstjenester, på kino eller annen allmenn sammenkomst, og gjennom tilgjengeliggjøring av videogram. Hovedformålet med loven var å få på plass en plattformnøytral bildeprogramlov. Av loven følger det for det første en plikt for bildeprogramdistributøren til å fastsette en aldersgrense for bildeprogrammet og dessuten en plikt til å informere om denne aldersgrensen. Det nærmere innholdet i plikten vil måtte tilpasses den aktuelle formidlingsplattformen. Reglene om fastsettelse av aldersgrenser og plikten til å informere om disse framgår av lovens kapittel 2.
Videre pålegger loven den som tilgjengeliggjør bildeprogram, å iverksette tiltak som er egnet til å sikre at den fastsatte aldersgrensen overholdes, og også her må beskyttelsestiltakene tilpasses formidlingsplattformen. Ved framvisning på kino skal det foretas en alderskontroll ved inngangen, mens det ved formidling på fjernsyn vil være reglene om sendetidspunkter («vannskilleregler») som utgjør beskyttelsen. Og ved formidling gjennom audiovisuelle bestillingstjenester må tjenestetilbyder ha på plass systemer for foreldrekontroll. Reglene om ulike beskyttelsestiltak framgår av lovens kapittel 3.
Reglene om tilsyn, klage, og sanksjoner er samlet i lovens kapittel 4 og 5.
Forarbeidene til loven er Høringsnotat: Utkast til lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (høringsnotatet 2013), sendt på høring 31. januar 2013, Prop. 123 L (2013–2014), Innst. 65 L (2014–2015), NOU 2021: 3 Barneliv foran, bak og i skjermen, særlig kapittel 7, Prop. 79 L (2021–2022) og Innst. 348 L (2021–2022).
Det er gitt én forskrift til loven, forskrift 26. juni 2015 nr. 800 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram, som trådte i kraft 1. juli 2015.
Medieklagenemnda hadde pr. oktober 2023 avgjort fire klagesaker om Medietilsynets aldersgrensevedtak med hjemmel i bildeprogramloven. Disse er tilgjengelige fra Medieklagenemndas hjemmeside.
Det finnes ikke rettspraksis eller litteratur om bildeprogramlovens bestemmelser.