Lov 29. mai 2020 nr. 59 om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).

Loven inneholder regler som skal sikre den redaksjonelle uavhengigheten i redaktørstyrte, journalistiske medier og klargjøre hvem som har rettslig ansvar for det som publiseres i slike medier. Den er begrunnet i pressens sentrale funksjon i den demokratiske infrastrukturen som skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig debatt, jf. Grunnloven § 100 sjette ledd.

Loven samler og oppdaterer bestemmelser som tidligere fantes spredt i flere lover. Det gjelder blant annet

• regler om redaktørens uavhengighet fra eier og utgiver av mediet, som tidligere var regulert i lov 13. juni 2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media (mediefridomslova)

• regler om særlig straffeansvar for redaktøren for redaksjonelt innhold og markedsføring som publiseres i mediet, som tidligere var regulert i lov 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven) § 269

• regler om særlig erstatningsansvar etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) §§ 3-6 og 3-6 a for redaktøren for redaksjonelt innhold og markedsføring som publiseres i mediet. Slikt ansvar var tidligere regulert i skadeserstatningsloven § 3-6 jf. straffeloven § 269 for så vidt gjaldt krenkelser av privatliv. For ærekrenkelser (skadeserstatningsloven § 3-6 a) var det etter at ærekrenkelse ble avkriminalisert ved ikrafttredelse av straffeloven av 2005, uklart om det gjaldt et særlig redaktøransvar

• regler om eiers og utgivers erstatningsansvar for krenkelser av privatliv og/eller ærekrenkelser som publiseres i massemedier, som tidligere var regulert i skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a.

Loven inneholder også enkelte nye regler, blant annet om redaktørens ansvar for brukergenerert innhold.

Loven regulerer ikke selv hvilke ytringer som er straffbare og/eller erstatningsbetingende. Det reguleres av annen lovgivning, herunder for eksempel straffeloven, domstolloven, skadeserstatningsloven og åndsverkloven.

Lovens sentrale forarbeider er følgende:

• Prop. 31 L (2019–2020) Lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven)

• Innst. 249 L (2019–2020) Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven)

Det finnes foreløpig lite litteratur om selve loven. Det finnes imidlertid litteratur om de materielle reglene som i praksis oftest aktualiserer spørsmål om rettslig ansvar for det som publiseres i medier: krenkelser av privatliv og/eller ære, jf. skadeserstatningsloven, samt overtredelser av fotoforbud, referatforbud mv. etter domstolloven.

For oppdaterte fremstillinger av forholdet mellom pressefriheten og personvernet se blant annet henholdsvis Ellen Lexerød Hovlid, Publiseringsregler for journalister, Gyldendal, 2020 og Jon Wessel-Aas og Magnus Ødegaard, Personvern. Publisering og behandling av personopplysninger, Gyldendal, 2018.

Når det gjelder spørsmålet om avgrensning av hva som regnes som journalistisk produksjon, se Ellen Lexerød Hovlid, «Hvem er journalist i norsk rett?», Tidsskrift for rettsvitenskap 2020 s. 3–38.

For fremstillinger av reglene i domstolloven om pressens adgang til å dekke rettergang i domstolene se blant annet Hovlid (2020) og Ragna Aarli, Offentlig rettergang. Publikums adgang til innsyn i og omtale av straffesaker, Cappelen Akademisk, 2010.