Bakgrunn

Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) hører under Finansdepartementet (FIN). Loven inneholder særlige virksomhetsregler for forsikringsforetak (livsforsikringsforetak, skadeforsikringsforetak og kredittforsikringsforetak) og pensjonsforetak (pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak) samt regler om flytting av livsforsikrings- og pensjonsavtaler. Reglene om flytting gjelder også banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond i den grad disse tilbyr pensjonsavtaler (uten forsikringselement).

Både forsikringsvirksomhet og foretakene som utøver forsikringsvirksomhet, er for øvrig regulert av lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven). Lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern regulerer blant annet institusjonelle regler om konsesjon, selskapsrettslige regler og generelle regler om virksomheten samt kapital- og soliditetskrav.

Forsikringsvirksomhet kan kort karakteriseres som å overta økonomisk risiko for fremtidige hendelser mot betaling av en avgift (premie). Premien beregnes blant annet på grunnlag av risikoen for hendelsen blant deltakerne i et forsikringskollektiv, slik at premieinnbetalingene dekker de forventede fremtidige utbetalingene. Et forsikrings- eller pensjonsforetak tilbyr økonomisk trygghet for hendelser i fremtiden, ved at de økonomiske konsekvensene bæres av et forsikringskollektiv i stedet for av den enkelte.

Både livsforsikrings- og skadeforsikringsvirksomhet samt virksomhet som pensjonsforetak er konsesjonsbelagt, jf. finansforetaksloven § 2-6. Konsesjonskravet innebærer at det er forbudt å drive slik virksomhet uten tillatelse.

Forsikrings- og pensjonsforetak kan ikke lovlig drive annen virksomhet enn forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomheten. Dette omtales gjerne som et forbud mot å drive forsikringsfremmed virksomhet. Forbudet omfatter også drift av annen virksomhet i datterforetak. Det vises til finansforetaksloven §§ 13-1 og 13-2. Forbudet mot å drive forsikringsfremmed virksomhet henger blant annet sammen med konsesjonsplikten. Konsesjonsplikten innebærer at forsikrings- og pensjonsforetak får enerett til å drive den virksomheten som konsesjonen gis for. De betydelige premieinnbetalingene særlig livsforsikringsforetak mottar til forvaltning, kan gi økonomisk grunnlag for virksomhet på mange områder i konkurranse med andre som ikke har et tilsvarende utgangspunkt. Forbudet er såldes blant annet ment å forhindre konsentrasjon av eierinteresse og innflytelse. Forbudet er også begrunnet i sikkerhetshensyn, herunder et ønske om å redusere risikoen for at foretakene, for eksempel gjennom vesentlige eierinteresser i andre foretak, kan bli involvert i støtte- eller redningsaksjoner overfor det eide foretaket. Dette vil kunne gå ut over foretakenes evne til å oppfylle sine forsikringsforpliktelser.

Regelverket for forsikringsvirksomhet bygger på et separasjonsprinsipp, det vil si et krav om at livsforsikring og skadeforsikring drives i egne, separate foretak. Kravet om separasjon er i hovedsak begrunnet med sikkerhetshensyn: Livsforsikringsforetak (og pensjonsforetak) skal holde seg til livsforsikringsvirksomhet og ikke ha adgang til å påta seg den risiko som ligger i å utøve skadeforsikring. Tilsvarende skal skadeforsikringsforetak i utgangspunktet ikke påta seg den risiko som ligger i å utøve livsforsikring. I senere tid er det likevel skjedd en viss oppmykning av separasjonsprinsippet ved at skadeforsikringsforetak på visse vilkår tillates å overta enkelte former for livsforsikring. I norsk rett er det videre etablert et krav om at kredittforsikringsvirksomhet drives i egne foretak. Dette er særlig begrunnet med at slik forsikring skiller seg vesentlig fra andre skadebransjer ved at den er spesielt konjunkturpreget og derfor kan gi store tap i enkelte år. Slike tap kan igjen bli overført til andre bransjer i selskapet dersom det ikke er krav om et separat foretak.

Forsikringsforetak og pensjonsforetak er underlagt tilsyn av Finanstilsynet i henhold til lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansforetak mv. (finanstilsynsloven).

Kongens kompetanse etter lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet er i all hovedsak delegert til FIN ved forskrift 30. juni 2006 nr. 777, jf. også forskrift 15. juni 2007 nr. 650 og forskrift 17. desember 2010 nr. 1665. Finanstilsynet er gitt direkte kompetanse i en rekke av lovens bestemmelser som forutsetter godkjenning, samtykke o.l. Det er videre foretatt delegering til Finanstilsynet, jf. bl.a. forskrift 9. juni 2016 nr. 608.

Overordnet gjennomgang av loven, sentrale endringer og forarbeider

Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet erstattet tidligere lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet.

Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet trådte i kraft 1. juli 2006, iflg. kronprinsreg.res. 30. juni 2006 nr. 776. Det ble likevel gitt overgangsregler for livsforsikringsforetak og pensjonskasser, slik at de da nylig vedtatte bestemmelsene om kollektiv og individuell livsforsikring i praksis trådte i kraft 1. januar 2008, jf. forskrift 30. juni 2006 nr. 868 om overgangsregler til lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forskrift om overgangsregler til forsikringsloven) §§ 1 og 2 (nå opphevet) og forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (forskrift om livsforsikring mv.) §§ 12-2 og 12-4.

Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet innebar på den ene side en konsolidert og teknisk oppdatert forsikringsvirksomhetslov. Samtidig ble det innført bestemmelser om pensjonsforetak (pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak).

Sentrale virksomhetsbestemmelser om kommunal tjenestepensjon og flytting samt om kollektiv og individuell livsforsikring, vedtatt som endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet mv. ved henholdsvis lov 19. desember 2003 nr. 121 om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet mv. (kommunale pensjonsordninger mv.) og lov 10. desember 2004 nr. 80 om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.m. (livsforsikringsvirksomhet), ble videreført i nye kapitler i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven). Forarbeidene til disse endringslovene er derfor fremdeles sentrale og omfatter

• NOU 2003: 11 Konkurranse i kollektiv livsforsikring. Utredning nr. 10 fra Banklovkommisjonen

• Ot.prp. nr. 11 (2003–2004) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet mv. (kommunale pensjonsordninger mv.)

• NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning. Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen

• Ot.prp. nr. 74 (2003–2004) Om lov om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.m. (livsforsikringsvirksomhet)

• Innst. O. nr. 4 (2004–2005) Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.m. (livsforsikringsvirksomhet)

• Innst. O. nr. 44 (2003–2004) Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet mv. (kommunale pensjonsordninger mv.)

Sentrale forarbeider til lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet er

• NOU 2004: 24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov. Utredning nr. 12 fra Banklovkommisjonen

• Ot.prp. nr. 68 (2004–2005) A. Om lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) B. Om lov om endringer i lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) og i andre lover.

• Innst. O. nr. 92 (2004–2005) Innstilling fra finanskomiteen om A. Lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) B. Lov om endringer i lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) og i andre lover
  
  For sammenhengens skyld vises det videre til høring om utkast til forskrifter til ny forsikringslov mv. 3. april 2006.
  
  Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet er etter vedtakelsen endret flere ganger. Enkelte av endringene omtales i det følgende.
  
  Ved lov 17. desember 2010 nr. 84 om endringer i forsikringsvirksomhetsloven (skadeforsikring) ble det innført nye bestemmelser om skadeforsikring. Endringene trådte i kraft 1. januar 2011 iflg. kgl.res. 17. desember 2010 nr. 1664.
  
  Sentrale forarbeider til lov 17. desember 2010 nr. 84 om endringer i forsikringsvirksomhetsloven (skadeforsikring) er

• NOU 2008: 20 Skadeforsikringsselskapenes virksomhet. Utredning nr. 20 fra Banklovkommisjonen

• Prop. 134 L (2009–2010) Endringer i forsikringsvirksomhetsloven (skadeforsikring)

• Innst. 41 L (2010–2011) Innstilling fra finanskomiteen om endringer i forsikringsvirksomhetsloven (skadeforsikring)
  
  Med lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) ble institusjonelle regler i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet om konsesjon (tidligere kapittel 2), generelle og spesielle selskapsrettslige regler (tidligere kapittel 3 og 4) og generelle regler om virksomheten og kapitalkrav (tidligere kapittel 5, 6 og deler av kapittel 12) både for forsikringsforetak og pensjonsforetak i all hovedsak opphevet og erstattet av nye bestemmelser i finansforetaksloven. Finansforetaksloven trådte i kraft 1. januar 2016, iflg. kgl.res. 10. april 2015 nr. 350.
  
  Lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) innebar på den ene side i stor grad en videreføring av generelle virksomhetsregler mv. i én ny samlet lov, gjeldende for alle finansforetak, herunder forsikringsforetak, pensjonsforetak, banker, kredittforetak og finansieringsforetak.
  
  På den annen side ble det med lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) for forsikringsforetak innført nye kapital- og soliditetskrav, nye krav om risikostyring og kontrollfunksjoner, og innført strengere opplysningsplikt både overfor offentligheten og tilsynsmyndighetene. Kravene gjennomførte EØS-regler som svarer til Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II-direktivet), med senere endringer i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/51/EU av 16. april 2014 om endring av direktiv 2003/71/EF og 2009/138/EF samt forordning (EF) nr. 1060/2009, (EU) nr. 1094/2010 og (EU) nr. 1095/2010 med hensyn til myndigheten til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) (Omnibus II-direktivet).
  
  Solvens II-direktivet ble inkludert i EØS-avtalen 1. juli 2011, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 78/2011, men med konstitusjonelle forbehold. Etter at EFTA-statene meldte om heving av sine forbehold, trådte beslutningen i kraft 1. desember 2012. Norges forbehold ble formelt hevet ved Stortingets samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning 1. mars 2012, jf. Stortingets vedtak 1. mars 2012, jf. Innst. 192 S (2011–2012) og Prop. 54 S (2011–2012).
  
  Solvens II-direktivet bygger på prinsippet om fullharmonisering av regelverk og måtte derfor gjennomføres uten tilpasninger. Det overordnede rammeverket i Solvens II-direktivet er gjennomført i finansforetaksloven. De delene av Solvens II-direktivet som ikke er gjennomført i finansforetaksloven, er gjennomført i forskrift 25. august 2015 nr. 999 til finansforetaksloven om gjennomføring av Solvens II-direktivet (Solvens II-forskriften). Delegert kommisjonsforordning (EU) 2015/35 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring er gjort til forskrift gjennom henvisning til forordningen i Solvens II- forskriften § 53.
  
  Gjennomføringen av Solvens II-direktivet krevde videre enkelte tilpasninger i gjenværende bestemmelser i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet, særlig kapittel 3 (tidligere kapittel 9) om kollektiv og individuell livsforsikring. Gjennomføringen av Solvens II-direktivet medførte blant annet at den tidligere koblingen mellom premiereserve og kravet til forsikringsforetakenes forsikringstekniske avsetninger måtte brytes. Før gjennomføring av Solvens II-direktivet svarte premiereserven, som et utrykk for kundens midler, i hovedsak også til de forsikringstekniske avsetningene av betydning for beregning av de tidligere soliditetskravene for forsikringsforetak. Etter gjennomføringen av Solvens II-direktivet og tilpasningene i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet er premiereserven i dag i utgangspunktet kun et utrykk for kundenes midler – eller mer presist: forsikringsforetakenes forpliktelser overfor kundene av betydning for kontraktens flytteverdi, kundens rett til avkastningsoverskudd mv., jf. forsikringsvirksomhetsloven kapittel 3, 4 og 6. De forsikringsmessige avsetningene er i dag et utrykk for forsikringsforetakets forsikringsforpliktelser av betydning for beregning av solvens- og kapitalkrav for forsikringsforetak i henhold til finansforetaksloven kapittel 14 avsnitt II innført med Solvens II-direktivet. Det vises i denne sammenhengen til Finanstilsynets høringsnotat av 12. august 2011 om gjennomføring av Solvens II – lovforslag s. 8 og 9 og Prop. 125 L (2013–2014) pkt. 11.1.
  
  For pensjonsforetak ble det tidligere kapitalkravet (et krav til solvensmarginkapital), som tidligere også gjaldt for livsforsikringsforetak, videreført kun for pensjonsforetak, jf. finansforetaksloven § 14-16 første ledd og forskrift 9. desember 2016 nr. 1503 om pensjonsforetak kapittel 3. Disse kapitalkravene gjennomførte EØS-regler som svarer til europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/41/EF om virksomhet i og tilsyn med tjenestepensjonsforetak (IORP I-direktivet). IORP I-direktivet hadde ikke egne regler om kapitalkrav, men viste i artikkel 17 nr. 2 til at bestemmelsene om solvensmarginkapital som fulgte av det tidligere europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EF om livsforsikring skulle gjelde tilsvarende for pensjonskasser.
  
  Med lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) ble det samtidig åpnet for helt eller delvis å innføre kapital- og soliditetskrav tilsvarende de som gjaldt for forsikringsforetak, også for pensjonsforetak, jf. finansforetaksloven § 14-16 andre ledd, jf. Prop. 125 L (2013–2014) pkt. 6.8.6.
  
  Den 14. desember 2016 ble Europaparlaments- og rådsdirektiv 2016/2341/EU om virksomhet i og tilsyn med tjenestepensjonspensjonsforetak (IORP II-direktivet) vedtatt i EU. IORP II-direktivet ble inkludert i EØS-avtalen 5. februar 2021, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 54/2021, men med konstitusjonelle forbehold. Ingen av EFTA-statene har per 15. november 2021 meldt om opphevelse av sine forbehold, og beslutningen er derfor ikke trådt i kraft. IORP II-direktivet videreførte de tidligere kapitalkravene og flere institusjonelle bestemmelser fra IORP I-direktivet.
  
  IORP II-direktivet er, i likhet med IORP I-direktivet, basert på minimumsharmonisering. Det er derfor rom for å ilegge strengere regler ved gjennomføring i norsk rett. Norge har allerede benyttet dette handlingsrommet blant annet når det gjelder solvensregelverket, gjennom å fastsette et forenklet solvenskapitalkrav for pensjonskasser som trådte i kraft 1. januar 2019, jf. forskrift 9. desember 2016 nr. 1503 om pensjonsforetak kapittel 4 og forskrift 9. november 2018 nr. 1689 om utfyllende regler til det forenklede solvenskapitalkravet for pensjonskasser. Kravet er en forenklet versjon av Solvens II-regelverket som gjelder for forsikringsforetak.
  
  Gjennomføringen av IORP II-direktivet medfører likevel behov for mindre justeringer og presiseringer i enkelte bestemmelser både i lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern, lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet og forskrifter gitt i medhold av disse lovene. Forslag til lov og forskriftsendringer ved gjennomføring av IORP II-direktivet i norsk rett ble sendt på høring 24. juni 2019, med høringsfrist 24. oktober 2019. Forslaget er per 15. november 2021 fortsatt til behandling.
  
  Tidligere tillatelser og forskrifter
  
  Konsesjoner gitt forsikringsforetak og pensjonsforetak i medhold av bestemmelser i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet som ble opphevet ved lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern, er videreført etter finansforetakslovens ikrafttreden, jf. forskrift 21. desember 2015 nr. 1794 om overgangsregler mv. til lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (forskrift om overgangsregler mv. til finansforetaksloven) § 8.
  
  Tilsvarende gjelder tidligere forskrifter, jf. forskrift om overgangsregler mv. til finansforetaksloven § 3. Dette gjelder blant annet enkelte bestemmelser i forskrift av 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.).
  
  Sentrale forarbeider til lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern er

• Finanstilsynets høringsnotat av 12. august 2011 om gjennomføring av Solvens II – lovforslag

• NOU 2011: 8 A Ny finanslovgivning. Gjeldende rett. Utredning nr. 24 fra Banklovkommisjonen

• NOU 2011: 8 B Ny finanslovgivning. Lov om finansforetak og finanskonsern. Utredning nr. 24 fra Banklovkommisjonen.

• Prop. 125 L (2013–2014) Lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven)

• Innst. 165 L (2014–2015) Innstilling fra finanskomiteen om lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven)

Avgrensing mot og sammenheng med andre lover

• Tjenestepensjonslovene

Lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven), lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) og lov 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) er lover som gir rammer/produktregler for skattefavoriserte kollektive tjenestepensjonsordninger. Slike tjenestepensjonsordninger kan tilbys av livsforsikringsforetak innenfor de spesielle virksomhetsreglene i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet kapittel 3. Slike tjenestepensjonsordninger kan ellers flyttes innenfor forsikringsvirksomhetsloven kapittel 6.

Kommunale pensjonsordninger er også kollektive tjenestepensjonsordninger, regulert i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 4 og ikke i egen produktlovgivning. Rammene og produktreglene for kommunale pensjonsordninger fastsettes forutsetningsvis i tariffavtaler i kommunal sektor, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 4-1.

• Forsikringsavtaleloven

Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) regulerer forsikringsavtaler mellom kunde (forsikringstaker) og forsikringsforetak, herunder individuelle og kollektive avtaler om skadeforsikring og person- og livsforsikringsavtaler. Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler kan som hovedregel ikke fravikes til ulempe for forsikringstaker verken i avtaler om skadeforsikring eller i persons- og livsforsikringsavtaler. Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler supplerer særlig lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon, lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold, lov 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon og forsikringsvirksomhetsloven kapittel 4 (kommunale pensjonsordninger).

I Prop. 234 L (2020–2021) fra Justis- og beredskapsdepartementet er det foreslått relativt omfattende endringer i forsikringsavtaleloven. Disse skal gjennomføre EØS-forpliktelser som svarer til deler av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2016/97/EU (forsikringsdistribusjonsdirektivet – IDD) i norsk rett. I tillegg er det foreslått en omstrukturering av forsikringsavtaleloven og innføring av generelle regler om erstatning, bevisbyrde og såkalt digitalt førstevalg. Med digitalt førstevalg menes at den som er forpliktet til å opplyse eller informere om bestemte forhold, kan benytte elektronisk kommunikasjon med mindre mottakeren har reservert seg mot dette.

• Forsikringsformidlingsloven

Lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven) regulerer virksomheten til forsikringsformidlere, herunder forsikringsmeglere og forsikringsagenter. Lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling gjelder ikke virksomhet som utøves av forsikringsforetak, men stiller likevel enkelte krav til forsikringsforetak ved inngåelse av avtaler med forsikringsagenter.

I Prop. 233 LS (2020–2021) er det foreslått en ny lov om forsikringsformidling som skal sikre gjennomføring av EØS-forpliktelser som svarer til Europaparlaments- og rådsdirektiv 2016/97/EU (Forsikringsdistribusjonsdirektivet – IDD) i norsk rett.

Sentrale forskrifter

Av sentrale forskrifter nevnes forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (forskrift om livsforsikring mv.), forskrift 9. desember 2016 nr. 1503 om pensjonsforetak (forskrift om pensjonsforetak), forskrift 18. desember 2015 nr. 1824 om årsregnskap for livsforsikringsforetak (forskrift om årsregnskap for livsforsikringsofretak) og forskrift 20. desember 2011 nr. 1457 om årsregnskap for pensjonsforetak (forskrift om årsregnskap for pensjonsforetak).

Juridisk litteratur

Det foreligger lite litteratur knyttet til forsikringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhet generelt. Det vises til Engh, Jone. Forsikringsvirksomhetsloven med kommentarer. Oslo: Universitetsforlaget, 2000 og Selvig, Erling. Livsforsikringsreformen 2008: Om et nytt lov- og risikoregime for livsforsikring. Oslo: Universitetsforlaget, 2008.