Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven eller avtl.) hører inn under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Om avtaleloven

Avtaleloven handler om avtaler; hovedsakelig inngåelse av avtaler, med eller uten fullmakt, og avtalerettslig ugyldighet. Mange forsøk har blitt gjort på å definere hva en avtale er, og det nærmeste man kommer er kanskje å si at en avtale består av to samsvarende viljeserklæringer. Som regel er det imidlertid ikke avtaledefinisjonen som skaper de største problemene, se likevel HR-2017-33-A hvor avtalebegrepet i lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing (tinglysingsloven eller tingl.) § 23 første ledd første punktum var oppe til diskusjon. Avtalerettslige konflikter gjelder typisk spørsmål om det er inngått avtale, hva avtalen går ut på og/eller om avtalen skal kjennes ugyldig eller lempes.

Der det er inngått en avtale er det i utgangspunktet reglene i avtalen som gjelder i rettsforholdet mellom partene. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på begrensningene som følger av ufravikelig lovgivning, især forbrukerlovgivningen. Avtalerettslige konflikter vil naturlig nok ofte overlappe med andre rettsområder, som eksempelvis kontraktsrett, tingsrett, anskaffelsesrett, forvaltningsrett, familierett etc. (listen er ikke uttømmende.) I ethvert tilfelle blir det opp til rettsanvenderen å vurdere i hvilken utstrekning de alminnelige reglene i avtaleloven kommer til anvendelse. Det er ikke på forhånd mulig å gi noen konkrete grenser for lovens rekkevidde, ut over hovedregelen om at avtaleloven gjelder på formuerettens område, se § 41. I den forbindelse kan også nevnes at avtaleloven ikke regulerer enigheter mellom mennesker som ikke angår rettsforhold, det vil si forhold som ikke kan få en rettslig løsning. Det typiske eksempelet her er venners middagsavtaler eller lignende.

Den norske avtaleloven ble til som en del av det nordiske lovsamarbeidet, se Ot.prp. nr. 63 (1917) s. 3 flg., og er med det en av Norges eldste lover som fortsatt har stor praktisk betydning. Hvorvidt loven er en antikvitet som bør erstattes eller en trofast gammel traver med mange gode år foran seg, er det uenigheter om i teorien. Per i dag er det imidlertid ingenting som tyder på at vi får noen ny avtalelov med det første, og så vel studenter som praktiserende jurister og allmennheten for øvrig må fortsatt forholde seg til avtaleloven som en viktig premissleverandør for mye av avtaleretten. Symptomatisk for avtaleloven er likevel at den ikke uttømmende regulerer noen områder.

Avtaleretten kjennetegnes nemlig av sin utpregede individuelle karakter, og det meste av avtalerettslige problemstillinger vil finne sin løsning utenfor avtaleloven. Særlig gjelder dette avtaletolkning som loven, med et lite unntak i § 37, ikke regulerer i det hele tatt. Men også når det gjelder spørsmål om binding, eksempelvis spørsmålet om det foreligger et tilbud eller en aksept, eller om det i et gitt tilfelle er tale om et fullmaktsforhold, må løsningen bero på vurderinger og tolkninger av det konkrete tilfellet. Selv anvendelsen av ugyldighetsreglene, som i forholdsvis stor grad er generelt utformet, får nødvendigvis et individuelt preg all den tid de fleste bestemmelsene viser tilbake til den konkrete viljeserklæringen.

Da avtaleloven ble til var det heller ikke meningen å regulere hele avtaleretten. I motivene til avtaleloven står det at det etter komitéens oppfatning var mest nødvendig å lovregulere læren om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer, se Ot.prp. nr. 63 (1917) s. 17. Blant disse tre var det særlig påtrengende å få en lovreform om ugyldige viljeserklæringer fordi tiden hadde gått fra de lovregler som fantes, og rettspraksis hadde ikke klart å holde tritt med nåtidens rettsbehov, se Ot.prp. nr. 63 (1917) s. 17. Den største endringen i avtaleloven i ettertid har da også vært innføringen av den alminnelige lempingsregelen i § 36.

Endringslover

Lov 4. mars 1983 nr. 4 om endringer i avtaleloven 31 mai 1918 nr 4, m m (generell formuesrettslig lempingsregel).

Lov 8. juni 1984 nr. 60 om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m

Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven)

Lov 6. januar 1995 nr. 1 om endring i lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer

Lov 25. juni 2004 nr. 53 om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (bortfall av funksjonsbetegnelser på domstolene m.m.)

Lov 20. juni 2003 nr. 45 om retting av feil m.m. i lovverket

Lov 17. desember 1982 nr. 86 om endringar i rettsgebyrloven mv. og i selskapslovgivinga (kunngjeringsreglar)

Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven)

Lov 5. april 2013 nr. 12 om endringer i vergemålsloven mv.

Lov 28. februar 2014 nr. 2 om endringar i kjøpsloven og avtaleloven

Lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter)

Ikraftsetting 29. august 2014 nr. 1119 av lov 28. februar 2014 nr. 2 om endringar i kjøpsloven og avtaleloven

Ikraftsetting 18. desember 2015 nr. 1578 av lov 18. desember 2015 nr. 104 om endringer i arbeidsmiljøloven og avtaleloven (konkurransebegrensende avtaler i arbeidsforhold)

Lov 18. desember 2015 nr. 104 om endringer i arbeidsmiljøloven og avtaleloven (konkurransebegrensende avtaler i arbeidsforhold)

Ikraftsetting 15. juni 2018 nr. 885 av lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven)

Lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven)

Sentral norsk litteratur

Om generell avtalerett:

Giertsen, Johan. Avtaler. 4. utg., Universitetsforlaget, 2021.

Woxholth, Geir. Avtalerett. 11. utg., Gyldendal, 2021.

Haaskjold, Erlend. Kontraktsforpliktelser. 2. utg., Cappelen Damm, 2013.

Hov, Jo, og Høgberg, Alf-Petter. Kontraktsrett I. Alminnelig avtalerett. Papinian, 2009.

Krüger Kai. Norsk kontraktsrett. Alma Mater Forlag, 1989.

Arnholm, Carl Jacob. Lærebok i avtalerett. Johan Grunt Tanum, 1969.

Arnholm, Carl Jacob. Alminnelig avtalerett. Johan Grunt Tanum, 1949.

Stang, Fredrik. Innledning til formueretten, 3. utg., H. Aschehoug & co, 1935.

Stang, Fredrik. Norsk formueret. 1 : Indledning til formueretten. 1. utg. H. Aschehoug & co, 1911.

Om ugyldighet:

Aagaard, Marianne Mathilde Rødvei. Restitusjon. Om virkningene av formuerettslig ugyldighet. Cappelen Damm Akademisk, 2019.

Hjelmeng, Erling (red.). Ugyldighet i privatretten – minnebok for Viggo Hagstrøm. Fagbokforlaget, 2016.

Hauge, Hilde. Ugyldighet ved formuerettslige disposisjoner. Analyser av begrepsbruk, strukturer og argumentasjonslinjer i den avtalerettslige ugyldighetslære. Universitetsforlaget, 2009.

Om fullmakt:

Lassen, Birger Stuevold. Kontraktsrettslig representasjon. Universitetsforlaget, 1992.

Lie, Markus Hoel. «Kombinasjonsfullmakt», Tidsskrift for Rettsvitenskap", 2017 s. 433–489.

Om avtaletolkning:

Tørum, Amund Bjøranger. Interpretation of commercial contracts. Universitetsforlaget, 2019.

Høgberg, Alf-Petter. Kontraktstolkning. Særlig om tolkningsstiler ved fortolkning av skriftlige kontrakter. Universitetsforlaget, 2006.

Huser, Kristian. Avtaletolking. En innføring i avtaletolkingslærens alminnelige del. Universitetsforlaget, 1983.

Nordiske festskrift om avtaleloven:

Giertsen, Johan mfl. (red.). Aftaleloven 100 år: Baggrund Status Udfordringer Fremtid. DJØF Forlag, 2015.

Håstad, Torgny (red.). The Nordic contracts act. DJØF Forlag, 2015.

Samuelsson, Per mfl. (red.). Avtalslagen 90 år. Aktuell nordisk rättspraxis. Norstedts juridik, 2005.