Øivind R. Foss
Advokat, Advokatfirmaet Hjort DA
Advokat, Advokatfirmaet Hjort DA
Partner/Advokat, Advokatfirmaet Hjort DA
Lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven eller e-hl.) hører inn under Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD).
Loven gjelder for elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester og offentlige myndigheters regulering av og kontroll med slike tjenester. Formålet er å sikre fri bevegelighet av informasjonssamfunnstjenester innenfor EØS.
Loven gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, herunder særlig elektronisk handel, på det indre marked (ehandelsdirektivet).
Loven inngår i et rammeverk av lover om forbrukerrettigheter, markedsføring og immaterielle rettigheter. Den må ses i lys av blant annet lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven), lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven), lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven), lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsloven) og lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven). Ehandelsloven går foran slike andre rettskilder som ville innskrenket adgangen til å yte slike tjenester eller er i motstrid med lovens bestemmelser, men ellers utfylles loven av øvrige rettskilder. Se nærmere om dette i kommentarene til § 1.
Lovens sentrale forarbeider er Ot.prp. nr. 4 (2003–2004) Om lov om endringer i lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) og Ot.prp. nr. 31 (2002–2003) Om lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven).
I tillegg inneholder følgende forarbeider noen merknader knyttet til mindre endringer i loven: Prop. 100 L (2017–2018) Endringer i aksjelovgivningen mv. (oppløsning og avvikling, mellombalanser m.m.), Prop. 139 L (2010–2011) Endringer i betalingssystemloven og finansieringsvirksomhetsloven mv. (gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktiv 2009/44/EF og direktiv 2009/110/EF) og Ot.prp. nr. 74 (2004–2005) Om lov om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur og andre lover.
Ehandelsloven er endret ved lov 14. desember 2018 nr. 95 om endringer i aksjelovgivningen mv. (oppløsning og avvikling, mellombalanser m.m.), lov 18. november 2011 nr. 42 om endringer i betalingssystemloven og finansieringsvirksomhetsloven mv. (gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktiv 2009/44/EF og direktiv 2009/110/EF), lov 17. juni 2005 nr. 104 om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur og andre lover, lov 20. februar 2004 nr. 8 om endringer i lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) og lov 16. juni 2023 nr. 38 om endringer i markedsføringsloven og angrerettloven mv. (gjennomføring av moderniseringsdirektivet.
Loven har pr. november 2023 to forskrifter. Forskrift 12. juni 2003 nr. 744 til ehandelsloven (ehandelsforskriften) spesifiserer hvilke forsikringsvirksomheter som er unntatt fra §§ 4 og 5, og utpeker nasjonale kontaktpunkter etter § 13. Forskrift 14. februar 2023 nr. 193 om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr gir regler om utmåling av overtredelsesgebyr etter ehandelsloven § 20 a.
Med tanke på at loven er over 18 år gammel, er det relativt lite publisert norsk rettspraksis om den. Det er ingen dommer fra Høyesterett. Fra lagmannsretten finnes fire dommer av betydning (LB-2019-50419, LB-2018-109969, LB-2018-74195 og LB-2010-6542). Det finnes også noen få publiserte avgjørelser fra Oslo tingrett. Praksis fra EU-domstolen er til sammenligning rikholdig og får i mangel av vektige norske rettskilder tilsvarende større betydning for tolkningen og anvendelsen av ehandelsloven. Se for eksempel sak C-434/15 (Uber), sak C-320/16 (Uber 2), sak C‑390/18 (Airbnb) og sak C-62/19 (Star Taxi App), der EU-domstolen gradvis har presisert innholdet i begrepet «informasjonssamfunnstjenester» i § 1 (og derved definert lovens anvendelsesområde).
Det finnes heller ikke mye norsk juridisk litteratur av nyere dato som berører ehandelsloven i noen vesentlig grad. Loven er kommentert i Mathias Lilleengen, Ehandelsloven, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata. Jon Bing, Ansvar for ytringer på nett ,Universitetsforlaget, 2008, inneholder relevante drøftelser om §§ 15–18 i kapittel 10.5. Utvalgt rettspraksis fra EU-domstolen er omtalt i EuroRett, se EUR-2021-2-4, EUR-2020-9-4, EUR-2019-17-4, EUR-2018-1-1, EUR-2017-9-1 og EUR-2016-15-3. Av eldre litteratur kan særlig nevnes Bård Standal, Ansvarsfrihet for formidler ved formidling av informasjonssamfunnstjenester, CompLex 2/2004, Institutt for rettsinformatikk, 2004; Ole-Andreas Rognstad, Mellommenns sivilrettslige ansvar ved handel på Internett, Tema Nord 2004: 512, København: Nordisk Ministerråd, 2004; Jon Christian Thaulow, Etableringsprinsippet, CompLex 3/2003, Oslo: Institutt for rettsinformatikk, 2003, s. 33–53. Av relevant nordisk litteratur kan særlig nevnes den grundige danske lovkommentaren i Susanne Karstoft, E-handelsloven, København: Djøf Forlag, 2021. I tillegg kan nevnes de danske lærebøkene Jan Trzaskowski (red.) mfl., Internetretten, 3. utg., København: Ex Tuto Publishing, 2017 og Ruth Nielsen og Søren Sandfeld Jakobsen, E-handelsret, 3. utg., København: Djøf Forlag, 2011.