Anne-Karin Nesdam
Senioradvokat, Wikborg Rein Advokatfirma AS
Senioradvokat, Wikborg Rein Advokatfirma AS
Lov 15. august 2014 nr. 59 om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven eller 2014-loven) hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD).
Loven må ses i sammenheng med lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring (naturskadeforsikringsloven) og lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot naturskader (naturskadeloven eller 1994-loven). Ved forvaltningen av naturskadeerstatningsloven gjelder lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven).
Da naturskadeerstatningsloven ble vedtatt i 2014 ble reglene om erstatning for naturskade i naturskadeloven opphevet. Reglene om sikring ble videreført i 1994-loven. Endringen trådte i kraft 1. januar 2017, jf. kgl.res. 15. august 2014 nr. 1084. Fra samme tidspunkt ble navnet på 1994-loven endret til lov om sikring mot naturskader (naturskadeloven).
Vedtakelsen av naturskadeerstatningsloven skyldtes at lovgiver forventet hyppigere og mer omfattende naturskadehendelser i fremtiden. Lovgiver så et behov for å møte utviklingen med et erstatningssystem som var robust og fremtidsrettet og som tilrettela for en mer effektiv saksbehandling og raskere erstatningsutbetaling enn den tidligere ordningen under naturskadeloven tillot. Hensynet til likebehandling, økt rettsikkerhet for den enkelte skadelidte og behovet for mer brukervennlige regler ble også fremhevet.
Naturskadeerstatningsloven er en rettighetslov. Den som har vært utsatt for naturskade har krav på erstatning såfremt lovens vilkår er oppfylt. Formålet er at skadelidte skal være i stand til å fortsette sin virksomhet etter en naturulykke, gjennom en økonomisk kompensasjonsordning. Det ytes imidlertid ikke slik kompensasjon dersom skadelidte kan forsikre seg mot skaden. Naturskadeerstatningsloven viderefører i all hovedsak de prinsippene som tidligere rett bygget på, men den innfører i tillegg enkelte sentrale endringer: 1) en ren forvaltningsmodell med Landbruksdirektoratet (på vedtagelsestidspunktet Statens landbruksforvaltning) som nasjonalt forvaltningsorgan, 2) kretsen av erstatningsberettigede ble utvidet fra kun å omfatte eiere til også å omfatte tomtefestere og andre rettighetshavere som kan godtgjøre å ha den økonomiske interessen i og rådigheten over skadeobjektet, samt 3) det ble klargjort at utgifter til sikringstiltak ikke er en del av gjenopprettingskostnadene som gir grunnlag for erstatning.
Utfyllende regler om virkeområde, dokumentasjon, saksbehandling og erstatning er gitt i forskrift 7. juli 2016 nr. 904 (naturskadeerstatningsforskriften), sist endret ved forskrift 9. november 2023 nr. 1801.
Lovens forarbeider er Utredning ny naturskadelov 2008 (Statens landbruksforvaltning, 30. april 2008), Prop. 80 L (2013–2014), Innst.245 L (2013–2014) og Lovvedtak 94 (2013–2014).
Loven var gjenstand for redaksjonelle endringer i lov 24. mai 2019 nr. 18, jf. Prop. 39 L (2018–2019), Innst. 228 L (2018–2019) og Lovvedtak 53 (2018–2019).
Selv om rettspraksis er relativt begrenset, foreligger det rikholdig forvaltningspraksis fra Klagenemnda for naturskadesaker. En rekke av sakene er publisert i Lovdata Pro.