Lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven eller ldl.) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).

De sentrale forarbeider til loven er NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern, Prop. 81 L (2016–2017), Innst. 389 L (2016–2017) og Prop. 63 L (2018–2019).

Endringslov 19. desember 2017 nr. 115 tilføyde § 26 a, slik at reglene om arbeidsgivers redegjørelsesplikt ble videreført. Paragraf 44 ble endret. Forarbeidene til denne endringsloven er representantforslag inntatt i Dokument 8:61 L (2017–2018) og Innst. 78 L (2017–2018).

Endringslov 21. juni 2019 nr. 57 endret § 13 sjette ledds (vernebestemmelsen) ordlyd fra arbeidsgivers plikt til å «forebygge og forhindre» til «forebygge og søke å hindre trakassering og seksuell trakassering». Videre gjorde loven endringer i §§ 24, 26 og 26 a som innebar en styrking av offentlige myndigheters og arbeidsgivers aktivitets- og redegjørelsesplikt. Paragrafene 26 b og 26 c ble tilføyd. Det ble foretatt en presisering av skyldansvaret i § 38 andre ledd andre punktum. Forarbeidene til denne endringsloven er Prop. 63 L (2018–2019), jf. Prop. 81 L (2016–2017) punkt 18.9.4.1 og Innst. 335 L (2018–2019).

De sentrale forskrifter til loven er forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger, forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere og forskrift 2. februar 1996 nr. 110 om representasjon av begge kjønn i statlige utvalg, styrer, råd, delegasjoner m.v. – regler om håndheving og rapportering.

Øvrig rettslig regulering: Utover likestillings- og diskrimineringsloven finnes det også bestemmelser i enkelte andre lover som forbyr diskriminering på visse grunnlag, herunder lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) kapittel 13, lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven) kapittel 10, lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven), lov 16. juni 2017 nr. 65 om eierseksjoner (eierseksjonsloven), lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova), lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag (burettslagslova), lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) og lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven). I tillegg har vi også et strafferettslig diskrimineringsvern, som foruten i denne lovens § 39, fremkommer i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) §§ 185 og 186. På et mer overordnet nivå kan Grunnloven §§ 92 og 98 nevnes. Grunnloven § 92 slår fast at «statens myndigheter» skal respektere og sikre menneskerettighetene. Dette kravet forutsetter en ikke-diskriminerende utøvelse av lovgivende, utøvende og dømmende makt. Grunnloven § 98 gir uttrykk for et grunnlovsfestet likhets- og ikke-diskrimineringsprinsipp når den fastslår at «alle er like for loven», og at «intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling». Bestemmelsen er behandlet av Jussi Erik Pedersen i «Alle er like for loven – likhetsnormen i Grunnloven § 98 første ledd», Jussens Venner, 2017 s. 185–201.

Internasjonale forpliktelser: Norges internasjonale forpliktelser på diskrimineringsrettens område følger for det første av EU/EØS-samarbeidet. Både de sentrale EU-traktatene (Traktaten om den Europeiske Union (TEU) og Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV)) og direktiver og forordninger som er vedtatt av EU, har bestemmelser som skal sikre likestilling og ikke-diskriminering. Videre vil praksis fra EFTA-domstolen og fra EU-domstolen tillegges stor vekt ved tolkningen av Norges internasjonale forpliktelser. For det andre har vi de ulike menneskerettskonvensjonene som Norge har sluttet seg til, og som er gjort til norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Prinsippet om ikke-diskriminering er nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (artikkel 7), som er grunndokumentet for FNs menneskerettskonvensjoner: konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen), konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-konvensjonen), FNs barnekonvensjon, FNs kvinnekonvensjon (CEDAW), FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) og konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Sistnevnte konvensjon er ikke inkorporert i norsk lov, men etter det folkerettslige presumsjonsprinsippet skal norsk rett tolkes i samsvar med konvensjonen. Noen av konvensjonene har et selvstendig diskrimineringsvern, men diskrimineringsvernet i flere av konvensjonene er aksessorisk. Dette innebærer at diskrimineringsforbudet knyttes til konvensjonenes øvrige rettigheter og sikrer at disse gjennomføres uten diskriminering. En grundig omtale av aksessoriske og selvstendige rettigheter gis i Marius Emberland, «Diskrimineringsforbudet som konvensjonsbeskyttet rettighet», Jussens Venner, 2006 s. 197–234. En nyttig fremstilling av EMDs praksis på området er tilgjengelig her.

Flere av Europarådets konvensjoner har også egne bestemmelser om ikke-diskriminering, hvor Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) er den mest sentrale, hvor vernet mot diskriminering er nedfelt i artikkel 14. I tillegg til EMK har Europarådet vedtatt følgende konvensjoner med relevans for diskrimineringsvern: konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner CETS 210 (Istanbul-konvensjonen), den reviderte europeiske sosialpakt – ETS nr. 163, rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter – ETS nr. 157 og Europeisk pakt om regions- eller minoritetsspråk – ETS nr. 148.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda: På diskrimineringsrettens område er det også et særskilt veilednings-, tilsyns- og håndhevingsapparat, gjennom Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. Lovens bestemmelser må dermed ses i sammenheng med dette, herunder at den nye loven om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (lov 21. juni 2017 nr. 50, «diskrimineringsombudsloven») ble vedtatt og trådte i kraft samtidig som likestillings- og diskrimineringsloven, 1. januar 2018.

Formålet med den nye diskrimineringsombudsloven var å få et effektivisert diskrimineringsvern, blant annet ved å skille ut håndheveroppgavene fra ombudet og over til Diskrimineringsnemnda. Samtidig skulle nemnda styrkes, ved for det første å få myndighet til å tilkjenne erstatning og oppreisning ved brudd på diskrimineringsregelverket, for det andre at nemndas ledere skulle ha dommererfaring, samt at saker skulle behandles i én instans for å få ned saksbehandlingstiden. Ombudet fikk en ren pådriverrolle som et uavhengig organ, hvis oppgave er å følge utviklingen i samfunnet og være et sted man kan søke veiledning.

Lovshistorikk: Før 2017-loven var likestillings- og diskrimineringsreglene fordelt på fire lover: lov 21. juni 2013 nr. 58 om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven om seksuell orientering), lov 21. juni 2013 nr. 59 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven), lov 21. juni 2013 nr. 60 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet) og lov 21. juni 2013 nr. 61 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Da disse 2013-lovene ble innført, innebar de i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men med forholdsvis omfattende lovtekniske og språklige endringer. På bakgrunn av dette er også forarbeidene til den tidligere lovgivning relevant. De sentrale forarbeider for alle fire lover er Prop. 88 L (2012–2013) og Innst. 441 L (2012–2013), og alle lovene trådte i kraft 1. januar 2014. I korte trekk er bakgrunnen for de fire 2013-lovene følgende:

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk skulle forby diskriminering av homofile og transpersoner. Transpersoner hadde ikke hatt noe eksplisitt diskrimineringsvern før denne loven trådte i kraft, og vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering hadde man tidligere bare hatt i arbeidslivet og på boligmarkedets område.

Lov om likestilling mellom kjønnene, som skulle forby forskjellsbehandling av menn og kvinner, ble første gang foreslått i Ot.prp. nr. 33 (1974–75). Dette førte ikke til noe lovvedtak og ble tatt opp på nytt i Ot.prp. nr. 1 (1977–78), som førte til den første likestillingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45) som trådte i kraft 15. mars 1979. 1978-loven ble avløst av likestillingsloven av 2013.

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn videreførte i all hovedsak reglene i diskrimineringsloven av 2005 (lov 3. juni 2005 nr. 33), hvis formål var å sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. De sentrale forarbeidene til 2005-loven er NOU 2002: 12, Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) og Innst. O. nr. 69 (2004–2005).

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne videreførte i all hovedsak reglene i 2008-loven med samme navn (lov 20. juni 2008 nr. 42). Sentrale forarbeider til 2008-loven er NOU 2005: 8, Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) og Innst. O. nr. 68 (2007–2008). 2008-loven ga vern mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse på alle samfunnsområder. Før dette var det kun et eksplisitt vern i arbeidsmiljøloven, gjennom forbudet mot diskriminering på grunn av funksjonshemming.

Juridisk litteratur: For en oppdatert (bekreftet à jour pr. 2021) gjennomgang av loven vises det til Anne Jorun Bolken Ballangrud og Margrethe Søbstad, Lovkommentar til Likestillings- og diskrimineringsloven, Universitetsforlaget, 2021. Boken gir meget grundige kommentarer til alle lovens bestemmelser, hvor også relevante EU-direktiver med tilhørende praksis, samt internasjonale menneskerettskonvensjoner, trekkes inn.

Særlig om diskrimineringsgrunnlaget «religion» vises det til Vibeke Blaker Strand, Diskrimineringsvern og religionsutøvelse, Gyldendal Juridisk, 2016. Særlig om diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse vises det til Tine Eidsvaag, «Vern mot utstøting og diskriminering av arbeidstakere med helseproblemer eller funksjonsnedsettelse».