Hilde N. Kapskarmo
Avdelingsleder – advokat MNA, Finansklagenemnda
Avdelingsleder – advokat MNA, Finansklagenemnda
Avdelingsleder – advokat MNA, Finansklagenemnda
Innledning – lovens forhistorie og formål
Lov 17. juni 2016 nr. 29 om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (godkjenningsloven) hører under Barne- og familiedepartementet (BFD). Loven trådte i kraft 1. juli 2016, med enkelte unntak (se note 2 til § 27).
Bestemmelsene i loven gjennomfører direktiv 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning på forbrukerområdet (ATF-direktivet). I tillegg innføres forordning (EU) nr. 524/2013 om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker (NTF-forordningen) i sin helhet som norsk lov, se § 26.
Lovens forarbeider er i hovedsak Prop. 32 L (2015–2016), men loven gjennomfører også noen forslag fra NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister.
Norge har en rekke utenrettslige klageordninger som behandler tvister mellom forbrukere og næringsdrivende. Dette omfatter både offentlige klageorganer regulert i særlovgivning og bransjebaserte klageorganer opprettet ved avtale. Godkjenningsloven gjelder kun de avtalebaserte klageorganene som søker eller har søkt om godkjenning, se § 1 første ledd. Klageorganer som er opprettet med hjemmel i annen lov, men som oppfyller ATF-direktivets krav, skal likevel meldes inn for oppføring på EU-kommisjonens liste over klageorganer etter § 25, se § 1 andre ledd.
Loven er i hovedsak av offentligrettslig karakter ved at den etablerer en offentlig godkjenningsordning, og regulerer virksomheten til klageorganer for forbrukersaker som har søkt om godkjenning. Ordningen er frivillig. Et godkjent klageorgan som misligholder lovens krav, vil kunne miste godkjenningen, jf. § 10. Ettersom loven ikke bare stiller krav til klageorganets organisering, men også til klageorganets saksbehandling, kan loven også få indirekte betydning for klageorganets behandling av enkeltsaker.
Hovedformålet med loven er å etablere et rimelig, utenrettslig klagebehandlingstilbud av god kvalitet for tvister oppstått mellom forbrukere og næringsdrivende, jf. Prop. 32 L (2015–2016) s. 6. De klageorganene som omfattes av regelverket, må oppfylle minimumskrav som i hovedsak er knyttet til klageorganets uavhengighet, kompetanse og saksbehandling. Forbrukerens rett til å bringe saken inn for et godkjent klageorgan kan ikke begrenses, og eksempelvis vil en forhåndsavtale med en forbruker om voldgift ikke være gyldig, jf. lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift (voldgiftsloven) § 11.
Direktivet og forordningen
ATF-direktivet er et minimumsdirektiv og skal ha forrang foran andre direktiver, se direktivets artikkel 2 nr. 3 og artikkel 3 nr. 1. Direktivet pålegger medlemsstatene å opprette klageorganer for forbrukersaker, og fastsetter harmoniserte kvalitetskrav for slike klageorganer. Formålet med direktivet er å bidra til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte gjennom å oppnå et høyt nivå for forbrukervern, uten å begrense forbrukerens tilgang til domstolen, se direktivets artikkel 1 og fortalen punkt 60. Retten til effektiv klageadgang og til rettferdig rettergang er grunnleggende rettigheter fastsatt i artikkel 47 i EUs charter om grunnleggende rettigheter (Charter of Fundamental Rights of the European Union), se også direktivets fortale punkt 45. Enkelte krav i godkjenningsloven går lenger enn direktivet, se fullstendig oversikt over hvilke bestemmelser dette gjelder, i Prop. 32 L (2015–2016) punkt 2.3.2.4.
I tillegg er forordning (EU) nr. 524/2013 om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker inntatt i norsk rett som en del av godkjenningsloven, se § 26. Forordningen gjelder EUs nettbaserte klageportal, som skal bidra til å forenkle klageadgangen for forbrukere.
Informasjonsplikt om klageadgangen
Både ATF-direktivet og NTF-forordningen har bestemmelser om den næringsdrivendes plikt til å opplyse forbrukere om klageadgangen, se direktivets artikkel 13 og forordningens artikkel 14. Godkjenningsloven har ikke egne bestemmelser om denne informasjonsplikten. Det ble imidlertid gitt bestemmelser om slik informasjonsplikt ved endringer i markedsføringsloven, se Prop. 32 L (2015–2016) punkt 20.1 og s. 145.
Informasjonsplikten som følger av direktivets artikkel 13, er dermed gjennomført i norsk rett ved lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 10 a og pålegger både en plikt til å informere om klageadgangen ved avtaleinngåelse (§ 10 a første ledd) og på tvistetidspunktet (§ 10 a andre ledd), se Prop. 32 L (2015–2016) punkt 18.1.3. Informasjonsplikten som følger av forordningens artikkel 14, fremgår av markedsføringsloven § 10 a tredje ledd, i tillegg til at forordningen er inntatt som norsk lov, se § 26. Se for øvrig også lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) § 8 første ledd bokstav p, kort omtalt i Prop. 32 L (2015–2016) punkt 18.2.3.
I tillegg er det inntatt plikt om å opplyse om klageadgangen i en rekke lov- og forskriftsbestemmelser som gjelder de enkelte næringsområdene. Se blant annet lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) §§ 1C-6 og 22-1, forskrift 16. februar 2004 nr. 401 om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) § 10-1 tredje ledd, forskrift 18. mars 2016 nr. 260 om vilkårsparkering for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer (parkeringsforskriften) § 44 siste ledd, mv.
EU-domstolen har i sak C-380/19, som gjaldt forståelsen av direktivets artikkel 13, presisert at opplysninger om riktig klageorgan skal gis til forbrukeren i god tid før avtale inngås, og må inntas i generelle vilkår dersom slike finnes.
Forskrifter
Forskrift 20. juni 2016 nr. 733 om klageorganer for forbrukersaker angir nærmere bestemmelser om krav til klageorganets vedtekter, kompetanse, informasjon på nettsider, rapporteringsplikt til departementet, mv.
Andre forskrifter til loven omhandler overgangsregler og nærmere bestemmelser om EUs nettbaserte klageportal.
Lovendringer
Det er gjort enkelte mindre endringer i loven, men hovedendringen skjedde ved lov 23. juni 2020 nr. 98 (forbrukerklageloven). Ved lovendringen ble kapittel 5 («Særlig om Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget») tatt ut av godkjenningsloven. Forbrukertilsynets tvisteløsning reguleres nå av forbrukerklageloven. Godkjenningslovens tittel var opprinnelig lov om klageorganer for forbrukersaker (gjennomføring av direktiv 2013/11/EU og forordning (EU) nr. 524/2013), men tittelen ble endret (forkortet) først ved lov 17. februar 2017 nr. 7 og deretter ved lov 23. juni 2020 nr. 98, hvor kortnavnet «godkjenningsloven» ble innført. Lovens kortnavn er for øvrig lite egnet til å fortelle hva loven regulerer.
Rettspraksis mv.
Det er pr. 5. mai 2023 ingen norsk rettspraksis som omhandler lovens bestemmelser, men det foreligger to avgjørelser fra EU-domstolen som omhandler direktivet, se sak C-75/16 og sak C-380/19.
EU-kommisjonen startet i 2022 arbeidet med en rapport om gjennomføringen av EU-lovgivning om alternativ tvisteløsning for forbrukere, med formål om å kartlegge de største utfordringene både på nasjonale nivå og på EU-nivå. Kommisjonens rapport var ventet første kvartal 2023, men er pr. 5. mai 2023 ikke tilgjengelig.