Innledning – lovens forhistorie og formål

Lov 17. juni 2016 nr. 29 om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (godkjenningsloven) hører under Barne- og familiedepartementet (BFD). Loven trådte i kraft 1. juli 2016, med enkelte unntak (se note 2 til § 27).

Loven vil bli endret som følge av en pågående prosess i EU om å endre både direktivet og forordningen som loven gjennomfører. Se avsnittet «Fremtidige endringer» nedenfor.

Bestemmelsene i loven gjennomfører direktiv 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning på forbrukerområdet (ATF-direktivet). I tillegg innføres forordning (EU) nr. 524/2013 om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker (NTF-forordningen) i sin helhet som norsk lov, se § 26.

Lovens forarbeider er i hovedsak Prop. 32 L (2015–2016), men loven gjennomfører også noen forslag fra NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister.

Norge har en rekke utenrettslige klageordninger som behandler tvister mellom forbrukere og næringsdrivende. Dette omfatter både offentlige klageorganer regulert i særlovgivning og bransjebaserte klageorganer opprettet ved avtale. Godkjenningsloven gjelder kun de avtalebaserte klageorganene som søker eller har søkt om godkjenning, se § 1 første ledd. Klageorganer som er opprettet med hjemmel i annen lov, men som oppfyller ATF-direktivets krav, skal likevel meldes inn for oppføring på EU-kommisjonens liste over klageorganer etter § 25, se § 1 andre ledd.

Loven er i hovedsak av offentligrettslig karakter ved at den etablerer en offentlig godkjenningsordning, og regulerer virksomheten til klageorganer for forbrukersaker som har søkt om godkjenning. Ordningen er frivillig. Et godkjent klageorgan som misligholder lovens krav, vil kunne miste godkjenningen, jf. § 10. Ettersom loven ikke bare stiller krav til klageorganets organisering, men også til klageorganets saksbehandling, kan loven også få indirekte betydning for klageorganets behandling av enkeltsaker.

Hovedformålet med loven er å etablere et rimelig, utenrettslig klagebehandlingstilbud av god kvalitet for tvister oppstått mellom forbrukere og næringsdrivende, jf. Prop. 32 L (2015–2016) s. 6. De klageorganene som omfattes av regelverket, må oppfylle minimumskrav som i hovedsak er knyttet til klageorganets uavhengighet, kompetanse og saksbehandling. Forbrukerens rett til å bringe saken inn for et godkjent klageorgan kan ikke begrenses, og eksempelvis vil en forhåndsavtale med en forbruker om voldgift ikke være gyldig, jf. lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift (voldgiftsloven) § 11.

Direktivet og forordningen

ATF-direktivet er et minimumsdirektiv og skal ha forrang foran andre direktiver, se direktivets artikkel 2 nr. 3 og artikkel 3 nr. 1. Direktivet pålegger medlemsstatene å opprette klageorganer for forbrukersaker, og fastsetter harmoniserte kvalitetskrav for slike klageorganer. Formålet med direktivet er å bidra til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte gjennom å oppnå et høyt nivå for forbrukervern, uten å begrense forbrukerens tilgang til domstolen, se direktivets artikkel 1 og fortalen punkt 60. Retten til effektiv klageadgang og til rettferdig rettergang er grunnleggende rettigheter fastsatt i artikkel 47 i EUs charter om grunnleggende rettigheter (Charter of Fundamental Rights of the European Union), se også direktivets fortale punkt 45. Enkelte krav i godkjenningsloven går lenger enn direktivet, se fullstendig oversikt over hvilke bestemmelser dette gjelder, i Prop. 32 L (2015–2016) punkt 2.3.2.4.

I tillegg er forordning (EU) nr. 524/2013 om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker inntatt i norsk rett som en del av godkjenningsloven, se § 26. Forordningen gjelder EUs nettbaserte klageportal, som skal bidra til å forenkle klageadgangen for forbrukere.

Informasjonsplikt om klageadgangen

Både ATF-direktivet og NTF-forordningen har bestemmelser om den næringsdrivendes plikt til å opplyse forbrukere om klageadgangen, se direktivets artikkel 13 og forordningens artikkel 14. Godkjenningsloven har ikke egne bestemmelser om denne informasjonsplikten. Det ble imidlertid gitt bestemmelser om slik informasjonsplikt ved endringer i markedsføringsloven, se Prop. 32 L (2015–2016) punkt 20.1 og s. 145.

Informasjonsplikten som følger av direktivets artikkel 13, er dermed gjennomført i norsk rett ved lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 10 a og pålegger både en plikt til å informere om klageadgangen ved avtaleinngåelse (§ 10 a første ledd) og på tvistetidspunktet (§ 10 a andre ledd), se Prop. 32 L (2015–2016) punkt 18.1.3. Informasjonsplikten som følger av forordningens artikkel 14, fremgår av markedsføringsloven § 10 a tredje ledd, i tillegg til at forordningen er inntatt som norsk lov, se § 26. Se for øvrig også lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) § 8 første ledd bokstav p, kort omtalt i Prop. 32 L (2015–2016) punkt 18.2.3.

I tillegg er det inntatt plikt om å opplyse om klageadgangen i en rekke lov- og forskriftsbestemmelser som gjelder de enkelte næringsområdene. Se blant annet lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) §§ 1C-6 og 22-1, forskrift 16. februar 2004 nr. 401 om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) § 10-1 tredje ledd, forskrift 18. mars 2016 nr. 260 om vilkårsparkering for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer (parkeringsforskriften) § 44 siste ledd, mv.

EU-domstolen har i sak C-380/19, som gjaldt forståelsen av direktivets artikkel 13, presisert at opplysninger om riktig klageorgan skal gis til forbrukeren i god tid før avtale inngås, og må inntas i generelle vilkår dersom slike finnes.

Forskrifter

Forskrift 20. juni 2016 nr. 733 om klageorganer for forbrukersaker angir nærmere bestemmelser om krav til klageorganets vedtekter, kompetanse, informasjon på nettsider, rapporteringsplikt til departementet, mv.

Andre forskrifter til loven omhandler overgangsregler og nærmere bestemmelser om EUs nettbaserte klageportal.

Lovendringer og rettspraksis

Det er gjort enkelte mindre endringer i loven, men hovedendringen skjedde ved lov 23. juni 2020 nr. 98 (forbrukerklageloven). Ved lovendringen ble kapittel 5 («Særlig om Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget») tatt ut av godkjenningsloven. Forbrukertilsynets tvisteløsning reguleres nå av forbrukerklageloven. Godkjenningslovens tittel var opprinnelig lov om klageorganer for forbrukersaker (gjennomføring av direktiv 2013/11/EU og forordning (EU) nr. 524/2013), men tittelen ble endret (forkortet) først ved lov 17. februar 2017 nr. 7 og deretter ved lov 23. juni 2020 nr. 98, hvor kortnavnet «godkjenningsloven» ble innført. Lovens kortnavn er for øvrig lite egnet til å fortelle hva loven regulerer.

Det er pr. 1. juni 2024 to avgjørelser fra EU-domstolen som omhandler direktivet, se sak C-75/16 og sak C-380/19.

Fremtidige endringer

Det er pr. 1. juni 2024 en pågående prosess om å endre EU-regelverket som loven bygger på, og loven vil dermed måtte bli endret tilsvarende.

EU-kommisjonen foreslo den 17. oktober 2023 flere endringer av direktiv 2013/11/EU (ATF-direktivet) (se endringsforslaget – dansk versjon). Kommisjonens endringsforslag gjaldt i hovedsak en utvidelse av direktivets virkeområde til å omfatte også digitale tjenester, klagebehandling av tvister som oppstår før det er inngått en kontrakt, samt enkelte endringer i blant annet næringsdrivendes opplysningsplikt om klageordningen. EU-kommisjonen fremla samtidig en rekommandasjon om kvalitetskrav for tvisteløsningsprosedyrer (se «Alternative dispute resolution for consumers»). Kommisjonens endringsforslag ble sendt ut på høring i Norge av Barne- og familiedepartementet den 30. januar 2024, med ønske om innspill knyttet til betydningen av forslagene og mulige konsekvenser (se høringsbrevet). Høringsbrevet gir en kortfattet redegjørelse for endringsforslaget.

Europaparlamentet vedtok den 13. mars 2024 et endringsforslag til direktivet som innehar flere tillegg og endringer fra kommisjonens opprinnelige forslag (se Europaparlamentets vedtak – dansk versjon).

Når det gjelder forordningen (forordning (EU) nr. 524/2013), ble denne foreslått opphevet av EU-kommisjonen den 17. oktober 2023 (se endringsforslaget – dansk versjon). Begrunnelsen for å oppheve forordningen, var at EUs klageportal (som forordningen regulerer) har blitt lite benyttet. Europaparlamentet vedtok 13. mars 2024 å oppheve forordningen (se Europaparlamentets vedtak – dansk versjon). Pr. 1. juni 2024 er klageportalen (http://ec.europa.eu/odr) fremdeles i drift.