Lovkommentarforfattere:

Nora Sandvik Bratheim, Thomas Hagen, Torger Kielland og Tore Lunde

Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter (patentloven eller patl.) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Loven trådte i kraft 1. januar 1968. Lovens opprinnelige forarbeider er Ot.prp. nr. 36 (1965–66) Lov om patenter, og Betenkning angående nordisk patentlovgivning, avgitt av samarbeidende danske, finske, svenske og norske komiteer i februar 1964, Nordisk utredningsserie (NU 1963: 6). I tillegg til loven med tilhørende forskrifter finnes de sentrale rettsreglene om patenter i Den europeiske patentkonvensjonen (EPC) fra 1973.

Loven er senere endret en rekke ganger. Se endringsfanen i Lovdata og noter til de enkelte bestemmelsene, samt utførlig oversikt over endringer med tilhørende forarbeider i Are Stenvik, Patentrett, 4. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2020 (heretter Stenvik, Patentrett) s. 42–43. Revisjonen i 1979 er den mest omfattende, med tilføyelse av kapittel 3 om internasjonale patentsøknader, samtidig som loven ble gjennomgått og harmonisert med de internasjonale konvensjonene PCT, EPC og CPC, se nærmere NOU 1976: 49 Internasjonalt patentsamarbeid.

Patentrettens formål er å gi rettsbeskyttelse for resultatene av åndsproduksjon og investeringer på det tekniske området, og derved stimulere den tekniske utviklingen gjennom belønninger til oppfinnere i form av eneretter, jf. Stenvik, Patentrett s. 13 og s. 16.

Eneretten oppnås ved at det etter søknad meddeles patent. Søkeren (patenthaveren) oppnår dermed en tidsbegrenset enerett til å utnytte den oppfinnelsen som patentsøknaden gjelder. Med «oppfinnelse» siktes det kort og upresist til en praktisk løsning på et teknisk problem.

For å oppnå patentrett må en rekke vilkår være oppfylt. De mest sentrale vilkårene er at oppfinnelsen må være ny og ha oppfinnelseshøyde, jf. § 2, og den må bidra til å løse et teknisk problem og må kunne utnyttes industrielt, jf. § 1 første ledd, det vil si at den tekniske løsningen må være reproduserbar. Oppfinnelsen må dessuten være beskrevet på en slik måte at en fagperson på grunnlag av beskrivelsen skal kunne utøve oppfinnelsen, jf. § 8 andre ledd.

Enerettens innhold – rettsvirkningene – er nærmere regulert i §§ 3 til 3 c og i kapittel 4 om patentvernets omfang (§§ 39 flg.).

Om patentrettens plassering innenfor immaterialretten og forholdet til de øvrige immaterialrettslovene se nærmere Stenvik, Patentrett s. 13–16. Om grunnleggende hensyn og prinsipper i patentretten se Stenvik, Patentrett s. 26–28 og Kristina Stenvik, «Patentrett», i Ole-Andreas Rognstad mfl., Markedsrett. Innføring i markedsførings-, konkurranse og immaterialrett, kapittel 7, s. 78–154, Universitetsforlaget, 2021, på side 79–82.

Patentretten er sterkt preget av internasjonalt patentsamarbeid, gjennom lovharmonisering og søknads- og patenteringssamarbeid. De mest sentrale konvensjoner er Pariskonvensjonen 1883, TRIPS-avtalen, Patentsamarbeidskonvensjonen (PCT) og Den europeiske patentkonvensjonen (EPC). Se utførlig om det internasjonale samarbeidet i Stenvik, Patentrett s. 29–41, se også omtale av internasjonale konvensjoner under omtale av rettskilder s. 42–48. Se også utførlig om patentrettens internasjonale karakter og metodiske utfordringer i Are Stenvik, Patenters beskyttelsesomfang, Cappelen Damm Akademisk, 2001, s. 163–227.

Det internasjonale patentsamarbeidet har ført til en betydelig europeisk og til dels internasjonal rettslikhet, og innebærer at man i utenlandsk og internasjonal praksis vil kunne finne svar på spørsmål som ikke har vært berørt i norske forarbeider eller rettspraksis. Konvensjoner og konvensjonspraksis utgjør derfor viktige rettskildefaktorer i patentretten. Både Patentstyret og norske domstoler har innrettet seg til at praksis fra Det europeiske patentverket (EPO) i München er en relevant rettskilde i norsk patentrett. Høyesterett uttalte i Rt-2008-1555 (Biomar) at det er «av stor betydning at utviklingen innen Europa er preget av ensartede regler og praktisering innenfor patentområdet. Likevel må det bero på en selvstendig vurdering og ikke minst på hvilken instans i EPO som har truffet avgjørelsen, hvilken vekt denne skal tillegges» (avsnitt 51).

I lys av hvordan Patentstyret og norske domstoler har forholdt seg til praksis fra Det europeiske patentverket (EPO), er det sannsynlig at både Patentstyret og norske domstoler i fremtiden også vil innrette seg etter praksis som gjelder EUs nye enhetspatent fra den nye felles patentdomstol – Unified Patent Court – UPC – som trådte i kraft fra 1. juni 2023, selv om Norge står utenfor ordningen, og dommene derfor ikke vil være formelt bindende for norske domstoler. Om UPCs jurisdiksjon m.m. se Torsten Bjørn Larsen, «UPC Jurisdiction and Applicable Law», i NIR, 2023 s. 159–177.

Til patentloven er det særlig følgende forskrifter som er sentrale, sortert etter dato:

• forskrift 17. juni 2022 nr. 1047 om utnytting i Norge av genetisk materiale med opprinnelse i andre land

• forskrift 26. mars 2014 nr. 333 om betalinger mv. til Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter

• forskrift 1. mars 2013 nr. 246 til patentstyrelova (patentstyreforskrifta)

• forskrift 18. desember 2009 nr. 1839 om legemidler (legemiddelforskriften)

• forskrift 17. oktober 2008 nr. 1119 til offentleglova (offentlegforskrifta)

• forskrift 14. desember 2007 nr. 1417 til patentloven (patentforskriften)

Norsk patentrettslig litteratur av nyere dato er særlig:

• Are Stenvik, Patentrett, 4. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2020

• Kristina Stenvik, «Patentrett», i Ole-Andreas Rognstad mfl., Markedsrett. Innføring i markedsførings-, konkurranse og immaterialrett, kapittel 7, s. 78–154, Universitetsforlaget, 2021

• Torger Kielland, Patentering av informasjonsteknologiske oppfinnelser, Universitetsforlaget, 2017.

I tillegg fremheves Are Stenvik, Patenters beskyttelsesomfang, Cappelen Akademisk Forlag, 2001 som en sentral del av norsk patentrettslig litteratur.

En utførlig oversikt over relevant rettslitteratur fra andre land finnes i Stenvik, Patentrett s. 47–48. Behandling av enkelte spørsmål i juridiske fagartikler, som for eksempel Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR), henvises det til i kommentarene til de enkelte bestemmelser.