Lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven eller ssl.) hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Loven avløste sjødyktighetsloven av 1903 (lov 9. juni 1903 nr. 7) og fem andre maritime særlover (lov 19. juni 1964 nr. 20, lov 17. juni 1966 nr. 2, lov 18. juni 1971 nr. 90, lov 3. juni 1977 nr. 50 og lov 5. juni 1981 nr. 42).

I Ot.prp. nr. 87 (2005–2006) punkt 1.1 redegjør departementet for lovens siktemål og overordnede hensyn. Her trekkes det frem fire hovedpunkter:

1. Økt sikkerhet og vern om miljøet. Her presiserer departementet at lovgivningen må legge til rette for at risikoen for å ferdes på sjøen og arbeide til sjøs reduseres til et minimum.

2. Forenkling og fokus på det menneskelige element. Her presiserer departementet at all sikkerhetslovgivning bør ligge i én lov, i motsetning til hvordan situasjonen var før lovens vedtakelse (seks lover ble som nevnt opphevet som følge av vedtakelsen av skipssikkerhetsloven). Videre presiserer departementet at lovgivningen må ta hensyn til den menneskelige faktoren i sjøsikkerhetsarbeidet, og at loven gir et godt arbeidsmiljømessig vern.

3. Et velfungerende og kompetent tilsyn. Her peker departementet på at tilsynet må jobbe aktivt nasjonalt og internasjonalt for å fremme sjøsikkerhet, og viktigheten av at tilsynet er kompetent og tilpasser seg samfunnets forventninger til det.

4. Større forpliktelser på rederier. Her understreker departementet at rederiet i loven må gjøres til det sentrale pliktsubjektet, og begrunner dette med at det er rederiet som har de økonomiske interessene i skipet, og som er nærmest til å ha oversikt over de krav som skal oppfylles.

Loven er inndelt i ulike plikter: en påse-plikt, en sørge for-plikt og en medvirkningsplikt. Den mest omfattende påse-plikten er det bare rederiet som har. Rederiet er den som står for driften av skipet. Videre er skipsføreren tildelt sørge for-plikter for bestemte oppgaver som navigering og håndtering av lasten. Andre som har sitt arbeid om bord, har medvirkningsplikter, som for andre høyere offiserer enn skipsføreren kan være omfattende.

Skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven (lov 21. juni 2013 nr. 102) dekker samlet sett de samme temaer som arbeidsmiljøloven, som det må avgrenses mot, jf. arbeidsmiljøloven § 1-2 annet ledd bokstav a, som slår fast at loven ikke gjelder for «sjøfart, fangst og fiske». Uttrykket «sjøfart» omfatter alt arbeid om bord som har med skipets drift å gjøre. Det er dermed klart at hele skipets besetning er unntatt fra arbeidsmiljøloven, se NOU 2005: 14 punkt 7.4.2.2. Skipssikkerhetsloven gjelder imidlertid uten unntak alle som har sitt arbeid om bord. Den skiller heller ikke på om vedkommende er ansatt eller selvstendig oppdragstaker, eller hvilke arbeidsoppgaver personen har om bord. Det har heller ingen betydning om vedkommende er ansatt i rederiet eller ikke. På den annen side vil skipssikkerhetsloven ikke omfatte personer som arbeider om bord på skipet mens det ligger til kai, for eksempel vaskepersonale og laste­ og lossearbeidere eller verkstedpersonell. For disse gjelder arbeidsmiljøloven.

Skipssikkerhetslovens miljøbestemmelser må også ses i sammenheng med forurensningsloven (lov 13. mars 1981 nr. 6). For akutt forurensning gjelder ikke skipssikkerhetsloven, men de to lovene er delvis overlappende med hensyn til forurensning knyttet til skipets drift.

Loven må også ses i sammenheng med havne- og farvannsloven (lov 21. juni 2019 nr. 70), som blant annet regulerer farvann og ferdsel, herunder skipsleder. Hastighetsbegrensninger er også oppstilt i medhold av havne- og farvannsloven.

Skipssikkerhetsloven har ingen nedre grense for skip som omfattes av den, men for skip utenfor næringsvirksomhet (fritidsbåter) gjelder loven kun dersom fartøyet er over 24 meter. For fritidsbåter under 24 meter gjelder småbåtloven. Småbåtloven (jf. § 1) gjelder også fartøy under 15 meter i næringsvirksomhet. For disse fartøyene foreligger en viss overlapp. Se småbåtloven kapittel 4.

Loven må også ses i sammenheng med sjøloven, blant annet kapittel 2 («Registrering av skip») og kapittel 6 («Skipsføreren»), herunder den generelle hjelpeplikten overfor personer i havsnød (§ 135). Regler om alkoholpåvirkning og pliktmessig avhold før tjeneste følger av sjøloven kapittel 6A. Regler om undersøkelser av sjøulykker følger av sjøloven kapittel 18. Sjøloven har et eget straffebud i § 506.

Skipssikkerhetsloven inneholder i kapittel 10 en rekke straffebud rettet mot rederiet, skipsføreren og andre som har sitt arbeid om bord, for brudd på sine plikter. Her må loven ses i sammenheng med straffelovens (lov 20. mai 2005 nr. 28) alminnelige regler og strengere straffebud, som etter omstendighetene kan komme til anvendelse.

De sentrale forarbeidene til loven er Skipssikkerhetslovutvalgets innstilling, NOU 2005: 14 På rett kjøl, og proposisjonen som fulgte opp utvalgets innstilling, Ot.prp. nr. 87 (2005–2006), samt Stortingets innstilling, Innst. O nr. 35 (2006–2007).

Siden vedtakelsen 16. februar 2007 og ikrafttredelsen samme år er loven endret flere ganger. De mest sentrale endringer i loven ble gjort da lovens hviletidsbestemmelser i § 24 ble endret i 2012, jf. lov 20. april 2012 nr. 21 og Prop. 11 L (2011–2012), tilpasninger i kapittel 4 i forbindelse med vedtakelse av skipsarbeidsloven i 2013, jf. Prop. 115 L (2012–2013), samt endringer i kapittel 9 og 10 i forbindelse med ikrafttredelsen av ny straffelov i 2015, jf. Prop. 64 L (2014–2015).

Et karakteristisk trekk ved skipssikkerhetsloven er at den er en utpreget rammelov, som i stor utstrekning fastsetter generelle normer. Dette har blant annet sin bakgrunn i at det for skip og dem som jobber på skip, er fastsatt et omfattende internasjonalt regelverk, primært av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) og Den Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Av de mest sentrale regelverkene fastsatt av IMO er sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS), forurensningskonvensjonen (MARPOL) og kvalifikasjonskonvensjonen (STCW). I medhold av disse er det fastsatt et stort antall koder og normer. Av særlig betydning er den såkalte ISM-koden, som oppstiller krav til sikkerhetsstyringssystemer, og som utgjør en av bærebjelkene i loven, se kommentarene til § 7. ILO vedtok i 2006 ILO-konvensjon nr. 186 om sjøfolks arbeids- og levevilkår (Maritime Labour Convention, MLC), som betegnes som den fjerde pilar i sjøsikkerhetssammenheng sammen med SOLAS, MARPOL og STCW. Store deler av MLC er gjennomført i skipssikkerhetsloven, men deler er også gjennomført i skipsarbeidsloven. For omtale av konvensjonen se St.prp. nr. 73 (2007–2008). ILO har også vedtatt ILO-konvensjon nr. 188, som gjelder fiskeri. Den regulerer langt på vei de samme områder som MLC, men ikke i like detaljert grad. I motsetning til MLC, som har et høyt antall ratifikasjoner, er det imidlertid få stater som har ratifisert ILO nr. 188. Norge har ratifisert begge.

Videre har EU fastsatt en rekke direktiver og forordninger på området. Mange av EUs direktiver er imidlertid rene gjennomføringer av regelverket til IMO og ILO, og i disse kommentarene er derfor direktivene i mindre grad kommentert.

Det internasjonale regelverket er i stadig utvikling. På skipssikkerhetens område er derfor det internasjonale regelverket i all hovedsak gjennomført i forskriftsverket, noe som er en hovedgrunn til at loven i seg selv er utformet på overordnet plan. Brukere av loven henvises derfor til å undersøke ingress til forskrift og rundskriv publisert fra Sjøfartsdirektoratet for å få en mer inngående oversikt over gjennomføring av internasjonalt regelverk vedrørende skipssikkerhet.

Denne metodikken innebærer samtidig at det i medhold av loven er gitt et svært omfattende sentralt forskriftsverk, som implementerer og utfyller det internasjonale regelverket og i noen grad også oppstiller norske tilleggskrav. I forskriftsverket er det også stilt krav til skip som ikke omfattes av det internasjonale regelverket. Forskriftsverket i medhold av loven består av rundt hundre forskrifter, noe som innebærer at det innenfor rammene av disse kommentarene er umulig å gå inn på samtlige. I kommentarene til hver enkelt bestemmelse er det imidlertid vist til noen sentrale forskrifter, og disse er i noen grad også kommentert.

Det er forholdsvis lite rettspraksis knyttet til skipssikkerhetsloven, og mest rettspraksis er knyttet til straffebestemmelsene i kapittel 10.

Det er noe juridisk litteratur på området. Se Terje Hernes Pettersen og Hans Jacob Bull, Skipssikkerhetsloven med kommentarer, Fagbokforlaget, 2010 og Sigmund Simonsen, Skipssikkerhetsrett. Det rettslige rammeverket for maritime operasjoner, Fagbokforlaget, 2022. Se også Terje Hernes Pettersen, Roald M. Engeness, Hans Jacob Bull og Marianne Hotvedt Jenum, Skipsarbeidsloven med kommentarer, Fagbokforlaget, 2014. I denne boken er det også en omtale av endringene som ble foretatt i skipssikkerhetsloven i 2012 (hviletid) og 2013 (tilpasninger til skipsarbeidsloven). I boken er det også gitt en fyldig omtale av det internasjonale regelverket og forskrifter gitt i medhold av loven.

For øvrig finnes det en omfattende samling rundskriv på Sjøfartsdirektoratets hjemmesider. Her meddeles nye forskrifter gjennom Rundskriv Serie R (regelverk), i tillegg til at det gis Rundskriv Serie V (veiledning) om fortolkning av regelverket.