Lov 13. desember 2024 nr. 76 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) hører under Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD). Loven erstatter lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon. Ekomloven gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2018/1972 av 11. desember 2018 om fastsettelse av en europeisk kodeks for elektronisk kommunikasjon (ekomdirektivet). Ekomdirektivet innebærer en revisjon og omarbeiding av det felleseuropeiske rammeverket for elektronisk kommunikasjon fra 2002 (ekompakken), revidert i 2009, og er den viktigste rettsakten fra EU på området for elektronisk kommunikasjon. Ekomloven gjennomfører også europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/1971 av 11. desember 2018 om opprettelse av Sammenslutningen av europeiske reguleringsmyndigheter for elektronisk kommunikasjon (BEREC).

Ekomloven regulerer og gir rammer for ekomsektoren og datasenterindustrien. Loven regulerer mobil- og bredbåndstjenester og andre tradisjonelle elektroniske kommunikasjonstjenester og elektroniske kommunikasjonsnett. Lovens virkeområde omfatter også såkalte nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester, for eksempel alle former for e-post og meldingstjenester i internettbaserte applikasjoner eller chattetjenester på sosiale medier. Informasjonskapsler, også omtalt som «cookies», reguleres også i loven. Reguleringen av informasjonskapsler i ekomloven gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av personopplysninger og personvern i sektoren for elektronisk kommunikasjon (kommunikasjonsverndirektivet) artikkel 5 nr. 3.

Forarbeidene til ekomloven er Prop. 93 LS (2023–2024). Et utvalg av de viktigste forskriftene omfatter forskrift 20. desember 2024 nr. 3410 om elektroniske kommunikasjonsnett og elektroniske kommunikasjonstjenester (ekomforskriften), forskrift 17. januar 2024 nr. 79 om sektoravgift og gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit, forskrift 12. desember 2017 nr. 1989 om koordinering og bruk av satellittinnmelding (satellittinnmeldingsforskrifta), forskrift 15. april 2016 nr. 379 om EØS-krav til sikkerhet for utstyr til elektronisk kommunikasjon, forskrift 15. april 2016 nr. 377 om EØS-krav til radioutstyr og forskrift 18. desember 2024 nr. 3313 om datasenter.

Det mest omfattende faglitteraturverket er på engelsk og heter «Telecommunications Law and Regulation» av Ian Walden, Oxford University Press, 2018. Andre faglitterære verk på engelsk er Jon Willis, «The Electronic Communications Code: A Guide for Property Lawyers», Bloomsbury Publishing, 2025 og Nihoul Rodford, «EU Electronic Communications Law», Oxford University Press, second edition, 2011. Annen litteratur som er sentral for norske lesere, er Ingvald Falch, Rett til nett – konkurranse i nettbundne sektorer, Universitetsforlaget, 2004 og Inger Marie Sunde, Lov og rett i cyberspace, Fagbokforlaget, 2006. Tidsskriftet Lov&Data utkommer kvartalsvis og er medlemsblad for foreningene Norsk forening for Jus og EDB, Dansk forening for Persondataret, Danske IT-advokater, Svenska föreningen för IT och juridik og Finnish IT Law Association.

Avgjørelser fra norske og europeiske tilsynsmyndigheter og domstoler er viktige når man skal tolke ekomloven. Siden ekomloven er basert på et europeisk regelverk, er også rettskilder fra andre EFTA-land relevante. I Norge vil vedtak fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) være sentrale. Nkoms veileder for tilbydere av ekomtjenester kan leses her: https://nkom.no/ekom-markedet/plikter-og-regelverk/plikter-for-tilbydere-av-ekomtjenester Retningslinjer fra BEREC er også relevante rettskilder og er tilgjengelige her: https://www.berec.europa.eu/en/all-documents. På domeneområdet vil praksis fra Domeneklagenemnda være viktig. For ekomloven § 3-15 («Bruk av informasjonskapsler mv.») vil Datatilsynet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) ha felles tilsynsmyndighet. Se nærmere om dette i kommentarene til § 3-15.