Lovkommentarforfattere:

Morten Kinander (stjernenote og kapittel 3), Gry Evensen Skallerud (kapittel 1, 2, 9 og 15), Caroline Bang Stordrange (kapittel 3), Rolf Anders Nicolaissen (kapittel 7), Joakim Forsberg (kapittel 8, 10 og 16), Jens Frydenlund Finanger (kapittel 3, 6 og 21).

Innledning, regulatorisk bakgrunn og rettskildebilde

Lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven eller vphl.) hører under Finansdepartementet (FIN).

Gjeldende lov erstatter lov 19. juni 1997 nr. 79 (verdipapirhandelloven 1997) som igjen erstattet lov 14. juni 1985 nr. 61 (verdipapirhandelloven 1985).

Bakgrunnen for gjeldende verdipapirhandellov er implementeringen av direktiv 2004/39/EF (Markets in financial instruments directive, verdipapirmarkedsdirektivet 2004, MiFID I) og direktiv 2004/109/EF (Transparency directive, rapporteringsdirektivet for omsettelige verdipapirer). Direktiv 2003/6/EF (Market abuse directive, markedsmisbruksdirektivet 2003 om innsidehandel, MAD) hadde allerede blitt implementert i verdipapirhandelloven 1997. Direktiv 2014/65/EU (Markets in financial instruments directive II, verdipapirmarkedsdirektivet 2014, MiFID II) og forordning (EU) nr. 2004/600 (Markets in financial instruments, verdipapirmarkedsforordningen, MiFIR) ble implementert med virkning fra 1. januar 2019. Forordning (EU) nr. 2017/1129 (Prospektforordningen 2017 om verdipapirer) ble gjennomført 21. juli 2019 i verdipapirhandelloven § 7-1, og forordning (EU) nr. 2014/596/EF (Market abuse regulation, markedsmisbruksforordningen, MAR) ble gjennomført i verdipapirhandelloven § 3-1 1. mars 2021. Se også EU-Karnov om MAR.

MiFID I har i hovedsak samme innfallsvinkel som direktiv 93/22/EØF (Investment Service, ISD-direktivet), men med et mye høyere detaljnivå. Dette nivået er igjen høynet ved MiFID II og MiFIR, jf. nedenfor. De største endringene i verdipapirhandelloven har kommet på området for regulering av verdipapirforetak og deres tjenesteyting, med særlige krav til rapportering og regulering av interessekonflikter og god forretningsskikk.

Lovgivningsprosedyren innen finansrettens område følger av det såkalte Lamfalussy-systemet. Lamfalussy-strukturen er inndelt i fire nivåer. Nivå 1 er det øverste nivået og skal behandle det overordnete regelverket, bestående av såkalte «hovedforordninger» og «hovedirektiver». Nivå 2 er kommisjonsforordninger, mens nivå 3 består av tilsynsbaserte prinsipper og strategier. Nivå 4 omhandler etterforskning og håndheving. For en nærmere beskrivelse av prosedyren se «Regulatory process in financial services». Det legges altså opp til en arbeidsfordeling mellom Parlamentet og Kommisjonen, hvor Kommisjonen vedtar mer detaljerte og konkrete regler på nivå 2. Kommisjonsforordninger har to former, herunder de som utformes og vedtas direkte av Kommisjonen, og de som utformes og foreslås av finanstilsynene, men som sanksjoneres av Kommisjonen. I nyere tid, formodentlig etter inspirasjon og pådriv fra Capital Markets Union-prosjektet, finnes det omtrent ikke EU-rettsakter på verdipapirrettens område som ikke har forordnings form. De fleste av disse gjennomføres i nasjonal rett som forskrifter.

Dette gir opphav til noen EØS-rettslige problemstillinger, ved at det tilsynelatende vil kunne være slik at rettsakter utarbeidet av et EU-tilsyn har trinnhøyde over norsk lov i tråd med etablert folkerettslige metode. Det relativt enkle utgangspunktet i EØS-loven § 2 første punktum er at inkorporerte og gjennomførte EU-rettsakter i tilfelle konflikt går foran «andre bestemmelser» i norsk lov som regulerer samme forhold. Dette gjelder imidlertid kun bestemmelser «i lov». Spørsmålet er hva da med de rettsaktene som gjennomføres i forskrifts form. Forskriftsgjennomføring reguleres i EØS-loven § 2 andre punktum. Av bestemmelsen følger det at «[t]ilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med en annen forskrift, eller kommer i konflikt med en senere lov».

Legger man en ren ordlydsfortolkning til grunn, gir dette et komplisert rettskildebilde, særlig når mange av EU-rettsaktene på finansrettens område både er forordninger og gjennomføres i forskrifts form. Hvorvidt rettskildebildet blir mer komplisert og finmasket, avhenger av hvordan man skal forstå uttrykket «senere lov» i annet punktum. Problemstillingen er som følger:

Når det gjelder gjennomføringer i lov, er det klart at EU-rettsakter går foran både eksisterende og senere lover og forskrifter, jf. uttrykket «bestemmelser». Når en rettsakt gjennomføres som forskrift, skiller lovgiver imidlertid mellom ulike «bestemmelser». Det er fortsatt klart at forskriften som gjennomfører EU-rettsakten, går foran en annen, eksisterende forskrift, jf. uttrykket «tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til oppfyllelse av Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med en annen forskrift». Imidlertid følger det av andre punktum at for forskrifter gjelder det samme også overfor «senere lover». Dette skulle tilsi at «en forskrift som tjener til oppfyllelse av Norges forpliktelser etter avtalen», ved konflikt med annen norsk lovgivning kun skal gå foran de lovbestemmelser som blir vedtatt etter at forskriftsbestemmelsen er vedtatt. Man kan velge å se på dette som at EØS-loven § 2 enten tier om forholdet mellom forskrifter og eksisterende lover, eller at det antitetisk må sluttes at systemet i loven for øvrig tilsier at EU-forskrifter bare går foran senere lover. Det siste alternativet fremstår som den naturlige systematiske forståelsen av loven.

Ut fra en slik fortolkning har norske myndigheter fått et handlingsrom etter EØS-loven, i den forstand at forordninger som avviker fra norske lovbestemmelser, kan gjennomføres i forskrifts form uten at dette har konsekvenser for de aktuelle norske lovbestemmelsene. At dette ikke er i tråd med reguleringstanken bak det indre markedet for finansielle tjenester, eller at det vil hindre realiseringen av et felleseuropeisk finanssystem, blir et annet spørsmål.

Utover slike gjennomføringsstrategier vil rent praktisk en slik fortolkning av EØS-loven § 2 andre punktum ha den konsekvensen at det kan være uklart hvilke bestemmelser som følger det EU-rettslige systemet, hvor uttalelser fra ESMA er sentrale fortolkningsparametre, og hvor det er muligheter for klagebehandling i EFTA-domstolen, og hvilke som følger nasjonal rett og metode, med norsk Høyesterett som siste ankeinstans, og hvor det er norske rettskilder som er det formelle utgangspunktet for løsningen av rettsspørsmålene. Dette kommer særlig på spissen ved senere endringer i forordningene, som normalt også skal gjennomføres ved endringer i loven, men som også noen ganger foretas i forskrifts form. Se Prop. 96. LS (2018–2019) punkt 3.2.

EØS-loven § 2 må ses i sammenheng med EØS-avtalen protokoll 35, som utgjør den traktatmessige bakgrunnen for § 2. Protokoll 35 forplikter EFTA-statene til «[i] tilfelle av mulig konflikt mellom gjennomførte EØS-regler og andre lovregler … om nødvendig å innføre en lovregel om at EØS-reglene skal gå foran i disse tilfellene». Her skilles det heller ikke klart mellom lovregler på den ene siden og forskrifter på den andre. Tvert imot kan man nesten hevde. Problemstillingen her står mellom «gjennomførte EØS-regler», det vil si gjennomførte direktiver og forordninger, og «lovregler», og det er kun sistnevnte som EFTA-statene er forpliktet til å innføre i tilfelle konflikt mellom en lovregel og en EØS-regel. Protokoll 35 gir dermed lite bidrag til besvarelsen av problemstillingen.

Problemstillingen er heller ikke særlig utførlig behandlet i juridisk teori eller rettspraksis. Helge Syrstad slår fast det formelt åpenbart riktige, når han skriver at «Stortinget står formelt sett fritt til å vedta senere lover som bryter med forpliktelsene etter EØS-avtalen, enten ved å endre EØS-loven § 2, eller ved å vedta en lov som tilstrekkelig klart fraviker en EØS-rettslig forpliktelse». Se Helge Syrstad, «EØS-avtalen og norsk forvaltningsrett – En oversikt», Jussens Venner, 2003, s. 345–359, s. 345.

Dette er på den ene siden helt riktig og kan forklare EØS-loven § 2. På den andre siden er det også klart at dette i så fall ville gjort EØS-retten utsatt for løpende lovgivervurderinger og underminert hele den norske EU-relasjonen. Dette er ikke en problemstilling som er begrenset til å gjelde for finansretten, men den kommer særlig på spissen innen dette området på grunn av Lamfalussy-prosedyren.

Henrik Bull gir en forklaring på strukturen i en artikkel fra 1992. Se Henrik Bull, «EØS-avtalen – Litt om avtalens struktur og om prinsippene for gjennomføring i norsk rett», Lov og Rett, 1992, s. 583–601, punkt 4.3. Ifølge Bull er tanken med annet punktum i EØS-loven § 2 å forhindre at man kan transformere «enhver forskriftshjemmel til en derogasjonshjemmel, så snart den kunne utnyttes til å gi forskrifter til gjennomføring av EØS-avtalen», og legger til at hensikten med protokoll 35 ikke var å innføre «en slik overføring av myndighet fra nasjonalforsamling til regjering som dette ville ha ført til». Ifølge Bull må en slik konflikt «løses på bakgrunn av de alminnelige ulovfestede prinsippene om forholdet mellom norsk rett og folkeretten, som det ikke har vært meningen å gjøre noen innskrenkning i på dette punkt». Videre tilføyer Bull at man «uansett vil strekke seg meget langt for å unngå et folkerettsstridig resultat». Det første er opplagt riktig, og det andre om mulig mer. Tanken var neppe at man skal kunne delegere til forvaltningen å gi bestemmelser som ender opp med forrang overfor EU-regler som Norge er forpliktet til å gjennomføre, men som forvaltningen altså setter en stopper for, og det fremstår nærmest utenkelig at Norge skal prosedere på dette overfor EFTA-domstolen dersom problemstillingen kommer på spissen. En ting er at Norge neppe ville anført noe så formalistisk. En annen ting er at en slik mulighet for å gjennomføre EØS-retten i forskrifts form, som står tilbake for gjeldende norsk lov, antagelig ville ha ødelagt hele EØS-avtalen.

Likevel er det nettopp det ordlyden i annet punktum åpner opp for, selv om «tanken» ikke var eller kan sies å være å gi EFTA-statene, enten gjennom forvaltning eller nasjonalforsamling som godkjenner forskriftsbestemmelsene, en slik mulighet til effektivt å sette en stopper for EU-retten gjennom å velge mellom ulike gjennomføringsstrategier. At ordlyden har blitt slik den har blitt, har nok også sammenheng med det faktum at det skal mer til å sette til side en norsk lov gjennom bruk av forskriftskompetanse, enn ved at nasjonalforsamlingen bestemmer seg for at én lov skal gå foran en annen i forbindelse med oppfyllelsen av folkerettslige forpliktelser. Det kan heller neppe antas at norske myndigheter er seg veldig bevisst denne problemstillingen og har søkt å utnytte den.

Å legge ordlyden til grunn vil også bryte med forutsetningen om rettsenhet som ligger til grunn for EØS-loven protokoll 35. Denne rettsenheten skal riktignok oppnås uten formell overføring av lovmyndighet, men det er muligens nettopp ved denne ordlydsmessige uklarheten at hele forsøket på å løse en EØS-rettslig gordisk knute kommer på spissen. På den ene siden vil man beholde forskriftskompetansen og selvråderetten all den tid man ikke er et fullverdig EU-medlem. På den andre siden er det helt avgjørende at man får adgang til det indre markedet, og i denne adgangsbetingelsen ligger det en særlig utfordring for finansielle tjenester og verdipapirmarkedet. Både Lamfalussy-lovgivningsstrukturen, Kapitalmarkedsunions-prosjektet og passport-ordningen setter sterke krav til rettsenhet og lojalitet fra alle medlemsstatene, og dersom EØS/EFTA-statene skal beholde sin markedstilgang, er det avgjørende at slike unntakshjemler med kun ordlydsmessig støtte ikke håndheves.

Det er imidlertid uklart hvor alvorlig problemstillingen i realiteten er. Den vil kun gjelde der norske myndigheter forsettlig går inn for å bryte med forutsetningene for det indre markedet. Der det kun er en mulig konflikt, vil den norske regelen fortolkes i lys av den internasjonale regelen.

De fleste kommisjonsdirektivene er implementert gjennom forskriftsverket til loven, og den sentrale forskriften er forskrift 29. juni 2007 nr. 876 til verdipapirhandelloven (verdipapirforskriften). Forskriften gjennomfører i hovedsak direktiv 2006/73/EF (Gjennomføringsdirektivet). Sammen med loven ble forskriften gjenstand for omfattende endringer 1. januar 2019. Endringene skjedde som følge av at Norge laget tilsvarende regler som de som finnes i MiFID II og MiFIR.

Rettskildebildet på verdipapirrettens område er uansett uvanlig komplekst. De fleste EU-regler på alle nivåer i EU etter Lamfallussy-prosedyren er forordninger, både de på nivå 1 og de delegerte rettsaktene på nivå 2. Dette innebærer at reglene gjelder uten særlig implementering i form av egen lov eller forskriftstekst utover gjennomføringsbestemmelsen og til eventuell fortrengsel for eksisterende forskrifter hvis de først blir inntatt i norsk rett ved henvisning, jf. EØS-loven § 2 annet ledd. Samtidig er deler av verdipapirhandelloven et resultat av implementering av direktiver ved lovvedtak, og som således skal anses for å være i overensstemmelse med EU-retten. Her vil EU-retten være en kilde til fortolkning av disse. Andre regler i loven er ikke EU-rettslig relevante, og for disse kan man anlegge en mer tradisjonell, norsk juridisk metode. En tredje kategori av rettsregler innen finansretten er de reglene som tilsvarer EU-regler, men som ikke er en implementering eller gjennomføring av EU-rettslige regler fordi EU-rettsakten ikke (ennå) er tatt inn i EØS-avtalen.

Hvilket «metodespor» man er i, må fastlegges ut fra en analyse av innholdet til, og rekkevidden av, de forskjellige EU-reglene, samt deres kompetanseform. De særnorske reglene utgjør i dette bildet en slags «restkategori», som fremkommer først gjennom fastleggelse av de ulike EU-reglenes rekkevidde.

Rent materielt er den største endringen fra ISD-direktivet at MiFID-systemet i mye større grad har fokus på investorbeskyttelse. Investorbeskyttelse er inntatt som et selvstendig formål med direktivet. Dette gir seg blant annet utslag i at investeringsrådgivning er inntatt som en konsesjonspliktig investeringstjeneste, med tilhørende krav til at foretakene skal kjenne sine kunders kompetanse og behov, og at tjenesten således skal tilpasses etter dette. I forlengelsen av dette stilles det strengere krav til den informasjonen kunden skal gis, sammenlignet med tidligere. Det er også verdt å merke seg at beskyttelsen av en egen kategori av investorer, herunder forbrukerne, også nå er nevnt i verdipapirhandelloven § 1-1 som et av lovens hovedhensyn.

Ved vedtakelsen av gjeldende verdipapirhandellov ble store deler av lovens systematikk endret. Det medførte at regelverket, som videreførte verdipapirhandelloven 1997, fikk nye paragrafbenevnelser. Blant de sentrale deler i loven som er en videreføring av verdipapirhandelloven 1997, nevnes kapittel 3, 7, 8, 12 og 13.

Verdipapirhandelloven kapittel 3 implementerte i 2005 direktiv 2003/6/EF (Markedsmisbruksdirektivet, Market Abuse Directive, MAD). MAD er nå avløst av forordning (EU) nr. 2014/596/EF (Market abuse regulation, markedsmisbruksforordningen, MAR). Forordningen viderefører i hovedsak de sentrale bestemmelsene fra MAD og gir sin tilslutning til rettspraksis på markedsmisbruksområdet fra EU-domstolens side under MADs virketid.

Verdipapirlovutvalget har hittil levert syv utredninger. Utvalget er omtalt her.

Omfattende revisjoner skjedde ved lov 19. juni 2009 nr. 48 og lov 20. juni 2014 nr. 29.

Verdipapirhandelloven ble også gjenstand for en omfattende endring som trådte i kraft 1. januar 2019, som følge av at norske myndigheter var av den (riktige) oppfatningen at det hastet med å innføre MiFID II og MiFIR i norsk rett av hensyn til Norges tilgang til de europeiske finansmarkedene. Dette førte til en omfattende utvidelse og endring i norsk verdipapirrett. Blant annet ble lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven) med forskrifter opphevet og tatt inn i verdipapirhandelloven. Se nærmere Prop. 77 L (2017–2018). Videre fikk verdipapirhandelloven kapittel 3 og 7 store endringer ved gjennomføringen av MAR og prospektforordningen, omtalt ovenfor.

Den omfattende lovrevisjonen som ble foretatt ved at MiFID II-reglene ble inntatt i verdipapirhandelloven, er formelt sett ikke en oppfyllelse av folkerettslige forpliktelser, selv om den er i overensstemmelse med EU-retten. Bakgrunnen for dette er at den norske lovgiver har gitt likelydende regler til de som er å finne i MiFID-regimet, men ikke i form av tradisjonell direktivimplementering, da disse reglene ble vedtatt i norsk rett før MiFID II-reglene ble tatt inn i EØS-avtalen. Dette valget ble tatt i påvente av løsningen av den såkalte «tilsynsfloka».

I et rettskildelæreperspektiv fører dette til problemstillingen om disse bestemmelsene gir fulle klagerettigheter for norske borgere for traktatbrudd, og om manglende eller ukorrekt gjennomføring av EU-retten. Selv om det ikke har vært meningen å omgå eller å begrense norske borgeres klageadgang for sanksjoner for brudd på verdipapirhandellovens bestemmelser, er det også uklart om EFTA-domstolen har mandat til å behandle eventuelle klager, siden de norske, parallelle bestemmelsene ikke kan sies å være et resultat av en tradisjonell oppfyllelse av EU-rettslige forpliktelser. Dette kan sies å utgjøre et usikkerhetsmoment ved den norske finansreguleringen på dette området.

Norges tilknytning til EUs finanstilsyn fikk sin konstitusjonelle løsning med lov 17. juni 2016 nr. 30 om EØS-finanstilsyn (EØS-finanstilsynsloven). Med det ble norsk adgang til EUs finansmarkeder sikret. Likevel gjenstår mye rettskildemessig usikkerhet, på grunn av den stadig økende mengden av EU-regler som ikke er tatt inn i EØS-avtalen siden ikrafttredelsen av EØS-finanstilsynsloven. Dette vil særlig komme på spissen i tiden fremover, med kapitalmarkedsunionsprosjektet til EU (CMU). Prosjektet har tilsynssentralisering på agendaen, noe som vil sette EØS-finanstilsynsloven under ytterligere press.

Endringer i loven etter 1. januar 2019

Loven har først og fremst vært gjenstand for endringer i kapittel 2 (definisjonene av investeringstjenester og finansielle instrumenter), kapittel 3 (markedsmisbruk), kapittel 7 og 8, som gjennomfører MiFIR med en henvisning, og opphever §§ 8-2 til og med 8-7. Del 3 som består av kapittel 9 og 10 (kapittel 9 om konsesjonsreglene for verdipapirforetak og multilaterale handelsfasiliteter, vekstmarkedsbestemmelsene for små og mellomstore bedrifter, grensekryssende virksomhet og filialregler, samt reglene for foretak utenfor EØS-området, sikringsfonds- og kapitalreglene, og kapittel 10 om verdipapirforetakenes virksomhet) førte til en ny struktur i bestemmelsene i forhold til det tidligere opplegget. Del 4 kom inn i loven 1. januar 2018 og gjennomfører MiFID Is bestemmelser om regulerte markeder og erstatter børsloven. Samme gjelder Del 5 om datarapporteringstjenester og del 6 om reguleringen av ulike posisjonsregler for varederivat- og utslippskvotemarkedene. Det som tidligere var kapittel 12 (verdipapiroppgjøret), er uten store endringer flyttet til nytt kapittel 16. Det samme gjelder for kapittel 13 og 14 om OTC-derivater og sentrale motparter og netting av derivater, som nå finnes i kapittel 17 og 18. Det er heller ingen særlige endringer i tilsyns- og sanksjonsreglene, som nå er regulert i kapittel 19 til og med 21. For disse bestemmelsenes del er tidligere vitenskapelige artikler og lovkommentarer fortsatt av relevans.

Hovedtrekkene i de nye og store endringene kommenteres ikke her, men løpende i de enkelte notene.

Det følgende er hovedtrekkene i de siste og viktigste EU-reguleringene med relevans for verdipapirhandelloven. Det er imidlertid viktig å understreke at dette kun er en overordnet kommentar og ikke ment å utgjøre en fullstendig liste over eller diskusjon av alle relevante EU-initiativer.

MiFID er endret ved direktiv 2014/65/EU (MiFID II) og forordning (EU) nr. 600/2014 (MiFIR), som videreføres ved kommisjonsinterne delegerte rettsakter. MiFID II og MiFIR er et resultat av Kommisjonens gjennomgang av MiFID I, med sikte på å styrke reguleringen av markedet for finansielle instrumenter i etterkant av finanskrisen 2006–2009. Sammen fastsetter de bestemmelser knyttet både til investorbeskyttelse og til sikkerheten ved omsetningen av finansielle instrumenter.

Utvalgt litteratur til loven:

• Knut Bergo, Børs- og verdipapirrett, 5. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2021

• Trude Myklebust, Innføring i finansmarkedsrett, Fagbokforlaget, 2011

• Niels Kristian Axelsen, Mellommenn og markedsmisbruk: om den strafferettslige regulering av mellommenn i verdipapirhandel og de reelle handlingsmønstre – en analyse i skjæringspunktet mellom rettsdogmatikk og kriminologi, avhandling, Oslo, 2007

• Finanstilsynets veiledning 25. april 2014 (oppdatert 2015), Lov om verdipapirhandel – enkelte kommentarer til kapittel 3 og 4

• Bjarne Rogdaberg og Erling Christiansen, Materialsamling i børs- og verdipapirrett, Advokatfirmaet Schjødt, 2019

• Bjarte Thorson, «Erstatning og forbrukervern ved verdipapirhandel», Tidsskrift for erstatningsrett, 2013, s. 1.

Om den norske tilknytningen til det europeiske finansmarkedssystemet se Morten Kinander, The Norwegian Model for Access to the European Financial Markets: The Principles and Practicalities of the EEA States' Solution to the Passporting Issue in Light of Brexit, European Company and Financial Law Review, 2018, s. 236. Om endringer i innsidehandelsforbudet etter innføringen av markedsmisbruksforordningen se Morten Kinander «Fra direktiv til forordning. Endringer i norsk innsiderett ved overgang fra MAD til MAR?», Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, 2018, s. 49. For mer generelt om gjennomføringen av MAR og utviklingen på tilsynsområdet i EU se Morten Kinander, «Reform av norsk markedsmisbruksrett – En tapt mulighet?», Nordisk Tidsskrift for Selskabsret, 2018, s. 1.

På områder hvor loven er en videreføring av verdipapirhandelloven 1997, kan Tor Bechmann mfl., Verdipapirhandelloven – Kommentarutgave, Universitetsforlaget, 2002 fortsatt ha en viss interesse.

Hovedverket om innsidehandel fra før verdipapirhandelloven 1997 (nå verdipapirhandelloven kapittel 3 til 5) er Rune Sæbø, Innsidehandel med verdipapir, Fagbokforlaget, 1996. For informasjonspliktens vedkommende er den mest fyllestgjørende framstillingen Caroline Bang Stordrange, Aksjeutstederes løpende informasjonsplikt og erstatningsansvar. Behov og potensial for effektivisering?, Gyldendal, 2019.

Den mest omfangsrike fremstillingen av de EU-rettslige verdipapirrettsreglene er Niamh Moloney, EU Securities and Financial Markets Regulation, 3. utg., Oxford European Union Law Library, 2014 og Rüdiger Veil, European Capital Markets Law, 2. utg., Oxford, 2017.