Lov 6. juni 2025 nr. 26 om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova) hører under Klima- og miljødepartementet (KLD). Loven avløste lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova (2012)).

Lovens bestemmelser kan grovt deles inn i fire kategorier:

• bestemmelser som regulerer eierskap til vann- og avløpsanlegg (§§ 2 og 3)

• bestemmelser som regulerer gebyrer (§§ 4 til 6)

• bestemmelser som regulerer kommunens tjenesteytelser og eiernes plikter (§§ 7 til 10)

• bestemmelser som gir kommunen hjemmel for å følge opp og sanksjonere brudd på bestemmelsene i loven (§§ 11 til 17).

Vass- og avløpsanleggslova (2012), som igjen videreførte lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter (vass- og kloakkavgiftslova), er i all hovedsak videreført i dagens lov uten realitetsendringer. Rettskilder knyttet til vass- og avløpsanleggslova (2012) og vass- og kloakkanleggslova har dermed fortsatt relevans.

2025-lovens sentrale nyvinning er reguleringen av forholdet mellom kommune og abonnent. Under tidligere lover ble partenes rettigheter og plikter fastsatt gjennom privatrettslige abonnementsvilkår, som ble fastsatt ensidig av kommunen. Nå er flere prinsipielle forhold avklart direkte i loven, se §§ 7 til 10 og §§ 11 til 17. I tillegg har loven fått strukturelle endringer for å gjøre lovstrukturen mer pedagogisk.

Loven må leses i sammenheng med forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 16, som utgjør den sentrale rammeforskriften på området, jf. vass- og avløpsanleggslova § 5. Forurensningsforskriften kapittel 16 angir nærmere regler om kommunale vann- og avløpsgebyrer. I tillegg suppleres vass- og avløpsanleggslova og forurensningsforskriften av lokale forskrifter, hvor den enkelte kommune har et visst skjønn til å fastsette mer detaljerte krav til innbetaling, bruk av vannmålere, prislister, differensiering av gebyrer for ulike brukerkategorier mv.

Et hovedformål med vass- og avløpsanleggslova er å sikre at vann- og avløpsanlegg av en viss størrelse eies av det offentlige. Eierskapet og forvaltningsansvaret er lagt til kommunene. Begrunnelsen for offentlig eierskap har en sikkerhetsmessig og et samfunnsøkonomisk side, jf. Prop. 136 L (2010–2011) s. 6 med henvisning til NOU 2006: 6. Hensynet til stabil vannforsyning og avløpshåndtering for abonnentene, og hensynet til sikkerhet og beredskap i samfunnet, tilsier at slike anlegg eies av det offentlige, se NOU 2006: 6 kapittel 9 og punkt 10.4. Videre er det av kostnadsmessige grunner uaktuelt å bygge ut konkurrerende anlegg for vann og avløp i den enkelte kommune. Vann- og avløpstjenestene fremstår som naturlige monopoler uten at det finnes et marked for reell konkurranse om slike tjenester, noe som normalt er det viktigste argumentet for privatisering, jf. Prop. 136 L (2010–2011) s. 12. På denne bakgrunn mente lovgiver at det var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om fri etableringsrett i EØS-avtalen artikkel 31–35, se nærmere Prop. 136 L (2010–2011) s. 10. Vass- og avløpsanleggslova er imidlertid ikke til hinder for at driftsoppgaver overlates til kommunalt eide selskaper eller konkurranseutsettes i det frie markedet.

Et annet viktig formål med loven er å sikre at nødvendige kostnader til opparbeidelse, drift og vedlikehold finansieres av eierne av eiendom som er tilknyttet kommunens vannforsynings- og/eller avløpsanlegg (også omtalt som «abonnentene»). Gebyrenes størrelse fastsettes i lokale forskrifter. Lovgiver har lagt til rette for stor grad av offentlig skjønnsutøvelse og kommunalt selvstyre. Ved fastsettingen av gebyrene må kommunen imidlertid følge de overordnede reglene i forurensningsforskriften kapittel 16. Gebyrene kan ikke overstige kommunens nødvendige kostnader (selvkostprinsippet), jf. forurensningsforskriften § 16-1 første ledd.

Et tredje formål med loven har vært å lovfeste sentrale rettigheter og plikter i forholdet mellom kommunen som tjenesteyter og abonnenten som mottaker av vannforsynings- og avløpstjenester, som tidligere har vært regulert gjennom kommunens abonnementsvilkår. Rettsforholdet mellom partene omtales gjerne som et abonnement og etableres idet abonnenten knytter seg til kommunens vann- og avløpsanlegg, eller når kommunen har krevd dette i medhold av lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) §§ 27-1 og 27-2, jf. § 4 annet ledd. Det har vært vanlig å behandle abonnementstegning som en form for avtaleinngåelse, selv om det er flere faktorer som avviker fra ordinære avtaler: Abonnementene inngås ikke skriftlig, og de fremforhandles heller ikke individuelt. Dessuten er tilkoblingen eller tjenesteytelsen i stor grad pålagt og ikke noe partene kan velge bort (jf. plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2 og vass- og avløpsanleggslova § 7 første ledd og § 8 første ledd). Kommunens leverings- og mottaksplikt etter henholdsvis §§ 7 og 8 utløses uavhengig av om abonnentens tilkobling er lovlig, jf. Prop. 64 L (2024–2025) s. 28.

Tradisjonelt har kommunene fastsatt standardiserte abonnementsvilkår for sine vann- og avløpstjenester basert på Standard abonnementsvilkår for vann og avløp, som utgis av Kommuneforlaget på vegne av kommunesektorens organisasjon KS. Når kommunen har vedtatt abonnementsvilkårene, har abonnenten vært ansett som bundet på privatrettslig grunnlag. Abonnementsvilkårene inneholder for eksempel bestemmelser om at abonnentene ikke må sløse med drikkevann eller tilføre væsker eller stoffer til kommunens avløpsledninger som er farlige eller utgjør en risiko for miljø eller helse. Vilkårene inneholder også tekniske bestemmelser, som for eksempel krav til vannmålere og stengeventiler.

NOU 2015: 16 s. 87 og Prop. 64 L (2024–2025) s. 9 og 23–24 peker blant annet på at dagens ordning med delvis lovregulering og for øvrig regulering gjennom privatrettslige abonnementsvilkår har skapt dårlig rettssikkerhet, blant annet begrunnet med at abonnententvilkårene ofte er utilgjengelige for borgerne. Det pekes på at rettstilstanden samtidig har vært svært tid- og ressurskrevende for kommunene, som i mange tilfeller har begrensede sanksjons- og håndhevingsmuligheter ved brudd på abonnementsvilkårene, for eksempel dersom en privat stikkledning lekker, og abonnenten ikke ønsker å utbedre lekkasjen. Dette har igjen en samfunnsmessig konsekvens, eksempelvis ved at renset drikkevann går til spille, eller at lekkasjer på avløpsanlegg skaper forurensning, sjenerende lukt og helseskader.

Hvor grensen går for hva som etter gjeldende rett reguleres i lov, hva som kan reguleres i sentrale forskrifter, hva som kan reguleres i lokale forskrifter, og – især – hva som fortsatt kan reguleres i abonnementsvilkår, er fortsatt noe uklart. I lovproposisjonen valgte departementet å regulere ansvarsfordelingen litt annerledes enn hva Overvannsutvalget foreslo, jf. Prop. 64 L (2024–2025) s. 23 flg. Senere i proposisjonen uttalte departementet at formålet med lovgivningen blant annet har vært å «innta regler om forholdet mellom kommune og abonnent som er av prinsipiell karakter». Departementet uttalte videre:

Rekkevidden av kommunenes fullmakter vil bero på tolkning av de relevante bestemmelsene i vass- og avløpsanleggslova og rekkevidden av det offentliges eierrådighet vurdert etter alminnelige privatrettslige og offentligrettslige regler, sml. blant annet Rt-2015-795 og HR-2021-2510-A. Konsekvensen av at kommunen oppstiller krav i enkeltvedtak, forskrift eller abonnementsvilkår som går lenger enn det som er tillatt etter loven, er at de aktuelle vilkårene lett må settes til side som ugyldige. Departementet påpeker samtidig at det er viktig at kommunene informerer og veileder abonnentene om hva som er forsvarlig bruk og forventet vedlikehold, jf. Prop. 64 L (2024–2025) s. 29.

Lovfestingen av kommunenes og abonnentenes rettigheter og plikter ved vann- og avløpstjenester reiser også spørsmål om forholdet til kjøpslovgivningen, se nærmere note 3 til § 1.

I Prop. 83 L (2025–2026) er det foreslått å endre vass- og avløpsanleggslova ved å gi kommunene hjemmel til å kunne kreve dekket sine kostnader ved håndtering av overvann. Vass- og avløpsanleggslova gir i utgangspunktet ikke hjemmel for å innføre særskilte gebyrer for overvannshåndtering, jf. også Miljødirektoratets veileder Hvordan håndtere overvann? (sist oppdatert 8. april 2026) og tolkningsuttalelse i brev 2018/7479. Kostnader knyttet til utbygging, drift og vedlikehold av offentlig avløpsnett som tar imot overvann, kan i dag dekkes gjennom avløpsgebyret i den grad overvannet utløser behov for tiltak på avløpsnettet. Tilsvarende kan kommunen antakelig kreve gebyrer for tiltak som er ment å avlaste vann- og avløpsnettet eller renseanlegg mot overvann, for eksempel separering av rør som innebærer at overvann skilles fra sanitært avløpsvann, jf. Miljødirektoratets brev 2018/7479. Derimot må andre tiltak som utelukkende håndterer overvann, finansieres med kommunenes frie midler. Dette gjelder eksempelvis gjenåpning av bekker, åpne grøfter, dammer, regnbed og infiltrasjonssoner, fordrøyningsbassering mv., jf. Prop. 83 L (2025–2026) punkt 3.1.2. Vass- og avløpsanleggslova foreslås i Prop. 83 L (2025–2026) endret ved at begrepet «overvassgebyr» legges inn i § 5, og ved at det innføres en særskilt gebyrhjemmel i en ny § 4 a. Gebyrplikten vil etter forslaget påhvile eiere av fast eiendom med avrenning til kommunalt overvannsanlegg. I tillegg foreslås mindre endringer i §§ 6, 16 og 17. Pr. september 2026 er lovforslaget til behandling hos Stortingets kommunal- og forvaltningskomité.

En rekke tilgrensende regelsett regulerer også vann- og avløpsanlegg. Eksempelvis gir plan- og bygningsloven hjemmel for å kreve at tiltakshaver opparbeider og/eller tilknytter seg vann- og avløpsledninger, jf. plan- og bygningsloven §§ 18-1, 27-1 og 27-2. Krav til utslipp av avløpsvann reguleres av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), se særlig forurensningsloven kapittel 4 og forurensningsforskriften kapittel 16. Krav om tilgang til slokkevann følger av lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven). Videre følger nærmere krav til selve vannforsyningen og vannkvaliteten blant annet av lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven) og lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven). Leveranse av vann til abonnentene er definert som en kontraktsrettslig ytelse som omfattes av lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven), jf. forbrukerkjøpsloven § 2 første ledd bokstav a, jf. også note 3 til § 1. Erstatningsansvar for skade fra vann- og avløpsanlegg reguleres av ulike regelsett, herunder lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova), forurensningsloven og ulovfestet rett, jf. blant annet Rt-2014-656.

For private anlegg som ikke overtas av kommunen, står eierne i utgangspunktet fritt til å vedta egne bestemmelser og vilkår om bruken av anlegget, jf. likevel vass- og avløpsanleggslova § 3 annet og tredje ledd. Avhengig av eierskaps- eller organisasjonsform kan også annen relevant lovgivning komme til anvendelse, jf. særlig lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameigelova) og lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak (samvirkelova).

Av EØS-rettsakter av betydning for kommunene innenfor vann- og avløpsområdet vises det særlig til EUs rådsdirektiv 91/271/EEC av 21. mai 1991 om rensing av avløpsvann fra byområder (avløpsdirektivet) og det reviderte avløpsdirektivet (EU) 2024/3019 av 27. november 2024 om rensing av kommunalt avløpsvann fra større tettbebyggelser, som pr. september 2026 ikke er gjennomført i norsk rett. Det reviderte avløpsdirektivet stiller nye, strenge krav til rensing, overvannshåndtering, overvåking, mv. som vil medføre store tilpasninger og investerings- og driftskostnader, se også omtalen i NOU 2024: 7 s. 144. Det er imidlertid ikke vass- og avløpsanleggslova, men først og fremst forurensningsregleverket som gjennomfører avløpsdirektivet i norsk rett.

For øvrig må offentlige gebyrer i medhold av vass- og avløpsanleggslova utformes i tråd med det generelle EØS-rettslige statsstøtte- og konkurranseregelverket, som forbyr ulovlige økonomiske fordeler til bestemte foretak og ordninger i strid med lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) § 10 (konkurransebegrensende avtaler) og § 11 (misbruk av dominerende stilling). Dessuten må etablering og drift av kommunaleide VA-anlegg skje innenfor EØS-regelverket for offentlige anskaffelser, jf. lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven). Herunder må det offentlige avklare om det aktuelle innkjøpet knytter seg til en alminnelig anskaffelse i henhold til forskrift 12. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) eller en forsyningstjeneste i henhold til forskrift 12. august nr. 975 om innkjøpsregler i forsyningssektorene (forsyningsforskriften). Forsyningsforskriften gjelder på nærmere vilkår ved etablering og tjenesteytelse forbundet med drikkevannshåndtering og bortledning eller rensing av avløpsvann, jf. § 1-5.

Loven har følgende forarbeider:

• NOU 2015: 16

• Miljødirektoratets høringsnotat av 2. mars 2020 (saksnr. 2020/3211)

• Prop. 64 L (2024–2025)

• Prop. 83 L (2025–2026)

• Innst. 315 L (2024–2025)

Øvrige forarbeider av relevans:

• NUT 1971:4

• Ot.prp. nr. 58 (1972–73)

• Ot.prp. nr. 23 (1973–74)

• Innst. O. nr. 24 (1973–74)

• NOU 1974: 12

• NOU 2006: 6

• Prop. 136 L (2010–2011)

• Innst. 133 L (2011–2012)

• Prop. 32 L (2018–2019)

Av juridisk litteratur vises det til

• Øystein Wang, Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata.

• Guttorm Jakobsen, Vann- og avløpsrett, Norsk Vann, 2010.

• Anton Ross, Den norske retts regler om vannforsyning og vannavløp, 2. utg., Oslo, 1977.

Se også

• Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Veileder til selvkostforskriften (H-2465), oppdatert 19. september 2025.

• Kommunal og moderniseringsdepartementet, Retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester (H-3/14), februar 2014.

• Miljødirektoratet, Hvordan håndtere overvann? Oversikt over regelverk og rammebetingelser for kommunens håndtering av overvann, sist oppdatert 8. april 2026.

• Miljødirektoratet, Vanngebyr og avløpsgebyr – kommentarer, oppdatert desember 2019 (kommentarer til forurensningsforskriftens kapittel 16 om kommunale vanngebyr og avløpsgebyr).