Lov 20. juni 2014 nr. 42 om behandling av helseopplysninger ved ytelse av helsehjelp (pasientjournalloven) hører under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

Loven gjelder for registrering og annen behandling av pasientopplysninger knyttet til ytelse av helsehjelp. Dette omfatter registreringer i alle delene av pasientjournalen, herunder medisinkort, ulike typer fagsystemer, pasientkort, pasientadministrative systemer, informasjon i medisinsk utstyr, digital hjemmeoppfølging mv.

Lovens overordnede formål er sikre gode helse- og omsorgstjenester til pasientene og brukerne.

Pasientjournalloven er en spesiallov som utfyller og til dels skjerper de generelle kravene etter lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og personvernforordningen (GDPR) ved behandling av helseopplysninger ved ytelse av helsehjelp. Loven ble endret og tilpasset de generelle personvernreglene i EUs personvernforordning og personopplysningsloven i 2018. Det ble lagt til grunn at disse nasjonale særreglene, som setter vilkår for eller begrenser behandlingen av helseopplysninger, kunne videreføres, jf. personvernforordningen artikkel 9 nr. 4.

Opplysninger underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven favner videre enn begrepet helseopplysninger i forordningen artikkel 4. Opplysninger om døde er heller ikke omfattet av personvernforordningen. For å unngå at reglene i pasientjournalloven skulle få begrenset virkeområde i forbindelse med at personvernforordningen kom til anvendelse, ble det tatt inn et tillegg i loven om at reglene om behandling av helseopplysninger også skulle gjelde for avdøde og andre taushetsbelagte opplysninger så langt de passer, se loven § 3 andre ledd. Videre er det verdt å merke seg at loven benytter uttrykket «dataansvarlig». «Dataansvarlig» tilsvarer «behandlingsansvarlig» som benyttes i den norske oversettelsen av personvernforordningen, men er avgrenset til ansvaret for behandling av personopplysninger etter helselovgivningen. «Dataansvarlig» er for øvrig også benyttet i den danske versjonen av forordningen.

Pasientjournalloven regulerer først og fremst de enkelte virksomhetenes plikter i tilknytning til behandlingen av helseopplysninger i pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre. Loven får anvendelse på tvers av spesialisthelsetjenesten, helsetjenester som ytes av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og helsetjenester som ytes av private aktører.

I arbeidet med loven ble det vurdert om pasientjournalloven skulle samle alle regler som gjelder pasientjournaler. Resultatet ble imidlertid at rettigheter for pasienter og brukere hovedsakelig reguleres i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven), også rettigheter knyttet til pasientjournaler, i tillegg til selve helsehjelpen. Videre er helsepersonells plikter regulert i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven). Pasientjournalloven kan ikke forstås bare som en spesiallov på personvernområdet, men må også leses i sammenheng med sentrale lover og forskrifter som regulerer helsetjenesten og pasientens rettigheter mer generelt.

Pasientjournallovens regler er teknologinøytrale og legger til rette for sømløse behandlingsforløp, samarbeid mellom helsepersonell og at helseopplysninger kan være tilgjengelige for helsepersonell uavhengig av hvor pasienten tidligere har fått helsehjelp. Lovverket skal være uavhengig av den medisinske utviklingen og til enhver tid gjeldende organisering i helse- og omsorgssektoren.

Pasientjournalloven er en videreføring og videreutvikling av tidligere regler om behandlingsrettede helseregistre; lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven 2001). Det ble gjort enkelte endringer for å legge bedre til rette for at pasientopplysninger skal være tilgjengelige for helsepersonell på en rask og effektiv måte for å sikre best mulig helsehjelp.

Tidligere ble en større del av helsehjelpen ytt innen en og samme virksomhet. Det har imidlertid skjedd store endringer i behandlingsforløpene, også siden loven ble vedtatt i 2014. Endringene gjelder ikke minst de tekniske mulighetene og forventningene i befolkningen til sømløs utveksling av informasjon og tilgang til egne helseopplysninger. Hver person har i dag helseopplysninger om seg spredd mellom ulike systemer i ulike virksomheter med begrensede muligheter for utveksling seg imellom. Økt spesialisering og samhandling forutsetter at flere virksomheter er løpende involvert i behandlingen av en og samme pasient. For å ivareta grunnleggende krav til pasientsikkerhet forutsetter dette velfungerende behandlingsforløp og større grad av sikker informasjonsdeling mellom de involverte virksomhetene.

Helsepersonell som yter helsehjelp, skal kunne få relevante og nødvendige opplysninger på en rask og effektiv måte, uavhengig av hvor pasienten har fått helsehjelp tidligere. Reglene skal også legge til rette for enkel og effektiv bruk av data til kvalitetsforbedring, forskning, statistikk, helseanalyser, helseovervåking, planlegging, styring og beredskap. Det er avgjørende at den enkeltes personvern og mulighet til å kontrollere informasjonsflyten når det gjelder opplysninger om en selv, ivaretas på en god måte. Helsepersonells tilgang til opplysninger er begrenset, og alle skal ikke ha tilgang til alt. Lovfestede krav om personvern skal sikre at disse hensynene ivaretas.

Sentrale forarbeider:

Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen

Prop. 72 L (2013–2014) Pasientjournalloven og helseregisterloven

Prop. 89 L (2011–2012) Endringer i helseregisterloven mv. (opprettelse av nasjonal kjernejournal m.m.)

Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal og Innst. 224 S (2012–2013)

Litteratur:

Anne Kjersti Befring, Helseretten, Cappelen Damm Akademisk, 2022.

Sverre Engelschiøn og Elisabeth Vigerust, Pasientjournalloven og helseregisterloven, Lovkommentar, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019.