Lov 20. desember 2022 nr. 121 om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet hører under Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD).

Loven trådte i kraft 1. juli 2023.

Loven presiserer i hovedsak plikten kommunene allerede hadde på det boligsosiale feltet gjennom medvirkningsansvaret i den tidligere helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, men presiserer og skjerper dels ansvaret til å gi bistand til den som søker om hjelp fra kommunen. Sml. poengteringen i SOM-2022-3669 avsnitt 17. De skjerpede kravene gjelder plikten til å ha oversikt over boligbehovet og til å ta boligsosiale hensyn i planleggingen. I tillegg innførte loven noe strengere krav til saksbehandlingen. Se Innst. 85 L (2022–2023) s. 1 samt ikraftsetting 20. desember 2022 nr. 2299 av lov 20. desember 2022 nr. 121 om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet. Endringene anses ikke som omfattende. Konsekvensen er at forarbeider, avgjørelser og andre kilder til tidligere lover, slik som helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, fortsatt kan ha interesse. Dette må vurderes konkret, alt etter hvilken bestemmelse i lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet som tolkes og anvendes.

Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet må ses i sammenheng med andre lover om boligsosialt arbeid, slik som lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Særlig sosialtjenesteloven § 15 om boliger til vanskeligstilte, som i første punktum anviser at «[k]ommunen skal bistå vanskeligstilte på boligmarkedet etter reglene i lov 20. desember 2022 nr. 121 om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet», har interesse. Sosialtjenesteloven § 15 andre punktum bestemmer at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav) skal medvirke i kommunens boligsosiale arbeid. Denne bestemmelsen er nærmere omtalt av Julia Köhler-Olsen i kommentarene til sosialtjenesteloven § 15.

Loven suppleres av detaljregler fastsatt i forskrift, se forskrift 17. august 2023 nr. 1330 om behandling av personopplysninger på det boligsosiale feltet (gitt av Kommunal- og distriktsdepartementet med hjemmel i lovens § 8 og § 9).

Sentrale forarbeider til lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet er

• Prop. 132 L (2021–2022) Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet (Kommunal- og distriktsdepartementet)

• Innst. 85 L (2022–2023) Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet (Kommunal- og forvaltningskomitéen)

• Lovvedtak 19 (2022–2023) Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet

• Sak nr. 11. Stortingets vedtak til lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet (Lovvedtak 19 (2022–2023), jf. Innst. 85 L (2022–2023) og Prop. 132 L (2021–2022))

Av øvrige forarbeider kan nevnes

• Alle trenger et trygt hjem. Nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken (2021–2024) (Kommunal- og moderniseringsdepartementet)

• Innst. 354 S (2021–2022) Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grete Wold, Kari Elisabeth Kaski, Andreas Sjalg Unneland, Kirsti Bergstø, Marian Hussein, Freddy André Øvstegård, Kathy Lie og Mona Fagerås om en rettferdig boligpolitikk

• NOU 2016: 17 På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming

• NOU 2011: 15 Rom for alle. En sosial boligpolitikk for framtiden

Det er foreløpig begrenset med spesifikke kilder om den nye loven, og forarbeidene vil – som ofte ellers ved ny lovgivning – få en større betydning som tolkningskilde den første tiden. Som nevnt kan det fortsatt ha relevans å trekke inn rettskilder innen reguleringen av boligsosialt arbeid fra tiden før den nye loven. Det gjelder naturlig nok på områder der lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet viderefører den tidligere rettstilstanden, men kan også ha tolkningsverdi på andre felt. Her må det gjøres en konkret vurdering.

Boligsosialloven må også ses i sammenheng med nyere stortingsmeldinger og nasjonale strategier på boligfeltet. Sentralt står:

• Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet, som legger opp til en helhetlig boligpolitikk der målene er at ingen skal være bostedsløse, at barn og unge skal ha gode boforhold, og at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne bo etter eget valg.

• Meld. St. 32 (2020–2021) Ingen utenfor – En helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv er relevant som bakteppe, ettersom den peker på sammenhengen mellom bolig og deltakelse i arbeids- og samfunnslivet.

• Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve, strategien Bolig for velferd (2014–2020) og Nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken (2021–2024) markerer viktige linjer i utviklingen.

• Innspill fra blant andre NIM (2019) og FO (2020) har understreket behovet for en styrket boligmelding med tydeligere rettighetsforankring og bedre støtte til vanskeligstilte.

Av juridisk teori nevnes blant annet

• Syse, Aslak, Asbjørn Kjønstad og Morten Kjelland. Velferdsrett I. Grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet og tvang, 7. utg. Gyldendal Norsk Forlag, 2022

• Syse, Aslak, Asbjørn Kjønstad og Morten Kjelland, Velferdsrett II. Barneverns- og sosialrett, 6. utg. Gyldendal Norsk Forlag, 2022

• Solstad, Asgeir, Inger Lise Skog Hansen, Marit Iversen, Alice Kjellevold, Viggo Nordvik og Jardar Sørvoll. Boligsosialt arbeid. Universitetsforlaget, 2021

• Bjørgen, Eva Annie og Julia Köhler-Olsen. lovkommentar til sosialtjenesteloven. Karnov Group Norway

• Dahlberg, Ingrid Johanne. lovkommentar til boligsosialloven. Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata

Et utvalg nyere arbeider gir sentrale bidrag til forståelsen av boligsosialt arbeid og utviklingen av boligsosialloven. Litteraturen spenner fra fagbøker og monografier til vitenskapelige artikler og temanumre i tidsskrifter. Samlet sett belyser disse kildene både det praktiske og det prinsipielle ved kommunenes ansvar, samt hvordan boligfeltet knyttes til andre velferdsområder. For videre lesning kan følgende arbeider trekkes frem

• Ulfrstad, Lars-Marius. Velferd og bolig – om boligsosialt (sam-)arbeid. Skaff, 2018. (Arbeidet fremhever koblingen mellom bolig, velferd og tverrsektorielt samarbeid.)

• Jahnsen, Synnøve Økland. «Hva skal vi med en kjønnsnøytral boligsosial politikk? Kjønn og vold som blindsoner for forskning og tiltaksutvikling mot bostedsløshet». Nordisk välfärdsforskning, 2023 s. 103–114. (Artikkelen analyserer hvordan kjønn og vold tematiseres svakt i boligpolitikken.)

• Skog Hansen, Inger Lise og Maja Flåto. «Bak tallene på bostedsløse». Nordisk välfärdsforskning, 2023 s. 85–90. (Artikkelen presenterer nyere statistikk og utviklingstrekk i bostedsløshet i Norge.)

• Skog Hansen, Inger Lise. «Når svikt i tilgang til helsetjenester blir et boligproblem». Nordisk välfärdsforskning, 2023 s. 127–140. (Artikkelen undersøker hvordan helse- og boligproblemer henger sammen for personer med alvorlige lidelser.)

• Temanummer om bostedsløshet, Nordisk välfärdsforskning, 2023 (red. Fafo-forskere). (Samler flere artikler om bostedsløshetens utvikling og utfordringer.)

EU/EØS-dimensjonen i det boligsosiale regelverket er ikke utpreget fremtredende, til forskjell fra reglene om eksempelvis sykdomsbaserte trygdeytelser. Det er likevel viktig EU-regulering bak sentrale deler av reglene i loven. Særlig tydelig er dette på området for innhenting og håndtering av personopplysninger, se lovens § 8 og § 9. Disse bestemmelsene må tolkes og anvendes i lys av Norges forpliktelser etter personvernforordningen (forordning (EU) 2016/679). Den er innlemmet i EØS-avtalen og gjort til norsk rett gjennom lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Personvernforordningen skal beskytte fysiske personers grunnleggende rettigheter og friheter ved behandlingen av personopplysninger, samtidig som forordningen skal sikre fri flyt av personopplysninger mellom medlemsstatene. Personvernforordningen er omtalt flere steder i gjennomgangen av reglene om tilgang til og behandling av personopplysninger.

Den internasjonale dimensjonen i det boligsosiale regelverket gjenspeiles videre ved at menneskerettigheter flere steder ligger bak den internrettslige reguleringen. Se til illustrasjon reglene om brukermedvirkning, som danner en rød tråd i loven. Prinsippet om brukermedvirkning reflekteres blant annet i FNs konvensjon om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Denne konvensjonen er ratifisert av Norge, men er pr. september 2025 ikke inkorporert i norsk lovgivning. Artikkel 19 fastsetter retten til selvbestemmelse i boligforhold for personer med funksjonsnedsettelser. Dette utgjør en sammensatt gruppe mennesker med ulike ønsker og behov, og det er viktig at kommunen sikrer brukermedvirkning også for denne gruppen.

Den norske boligsosialloven etablerer som nevnt et juridisk rammeverk for kommunenes ansvar ved å kreve oversikt, planlegging og individuell bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. I kontrast til dette finnes det verken i Sverige eller Danmark en tilsvarende samlet lov på boligsosialt ansvar. I Sverige reguleres kommunenes ansvar gjennom socialtjänstlagen (2001:453), hvor det fastslås i 1 § at kommunen «har det yttersta ansvaret för att enskilda får det stöd och den hjälp som de behöver». I Danmark ivaretas ansvaret gjennom Serviceloven (Lov om social service, LBK nr. 155 af 11. februar 2025), der kommunene er forpliktet til å tilby rådgivning og støtte – inkludert botilbud – basert på en konkret og individuell vurdering av den enkeltes behov, samt faglige og økonomiske vurderinger (§ 1, stk. 3). Etter stk. 2 er et av formålene med loven å «fremme den enkeltes mulighed for at udvikle sig og for at klare sig selv eller at lette den daglige tilværelse og forbedre livskvaliteten». Samlet sett fremstår den norske modellen som mer systematisk og rettighetsbasert, mens svensk og dansk praksis baserer seg på mer sektorbaserte, skjønnsmessige tilnærminger i sosialtjenestelovgivningen.

I England pålegger Housing Act 1996 Part VII lokale myndigheter (local housing authorities) flere graderte plikter: de har en «duty to provide advisory services» etter § 179 for alle som er hjemløse eller i fare for å bli hjemløse. Videre innebærer §§ 195–189B («prevention duty» og «relief duty») etter Homelessness Reduction Act 2017 plikt til tidlig intervensjon og støtte for å forebygge hjemløshet, samt å hjelpe hjemløse med bosituasjon (opptil 56 dager bistand). I Frankrike gir Loi n° 2007-290 du 5 mars 2007 (DALO-loven) en subjektiv, rettighetsbasert rett (droit au logement opposable), der søkere som ikke får bolig gjennom normal forvaltning, kan kreve bolig via administrativ klage – først gjennom de regionale kommisjonene, deretter forvaltningsdomstolen (§ L. 300-1 og særlig § L. 441-2-3-1 i Code de la Construction et de l’Habitation). Sammenliknet med den norske boligsosialloven, som pålegger kommunene en generell plikt til boligsosial bistand etter individuell vurdering, er den engelske modellen mer trinnvis og vilkårsavhengig (bl.a. «priority need» og «eligibility»). Den franske modellen er strengere juridisk ved å gi en rettslig plikt for staten – der domstolene kan pålegge boligtilbud – men kun for prioriterte vanskeligstilte grupper.

I Nederland er det Woningwet (1901, sist endret 2015) som regulerer de såkalte woningcorporaties (boligstiftelser), som er pålagt en rettslig plikt til å tilby rimelige boliger til lav- og mellominntektsgrupper, underlagt statlig tilsyn gjennom Autoriteit woningcorporaties. Dette skiller seg fra den norske boligsosialloven, ettersom ansvaret i Norge ligger direkte på kommunen og er individuelt rettet mot vanskeligstilte. I Tyskland finnes ingen nasjonal lovfestet individuell rett til bolig, men kommunene har etter prinsippet om Daseinsvorsorge en plikt til å stille nødboliger til rådighet. Den sosiale boligpolitikken reguleres hovedsakelig av delstatlig rett, blant annet Wohnraumförderungsgesetz (WoFG, 2001), som gir rammene for subsidiert boligbygging. Sammenliknet med Norge innebærer dette at den norske modellen går lenger i å positivt lovfeste en kommunal plikt til boligsosial bistand på nasjonalt nivå, mens den nederlandske er bredere i omfang og den tyske mer subsidiær og fragmentert.

Boligsosialloven har vært gjenstand for enkelte empiriske studier, blant annet utført av Gatejuristen (Kirkens Bymisjon) («Boligsosialloven. Papirlov eller boligsosialt løft?», rapport 2025) og omtalt i Juristen (mai 2025). Undersøkelsene viser at ca. 40 prosent av søknadene om bistand ikke ble besvart, mens de øvrige hadde en gjennomsnittlig behandlingstid på fire måneder. Det fremgår videre at flere kommuner ikke har etablert rutiner eller maler for saksbehandling, og at søkere i enkelte tilfeller måtte sende gjentatte purringer uten å motta svar. Som forklaring på denne situasjonen trekkes særlig frem mangel på ressurser, utilstrekkelig opplæring og uavklart ansvarsplassering i kommunene.