Henriette Tøssebro
Dommerfullmektig, Bergen tingrett
Dommerfullmektig, Bergen tingrett
Lovens bakgrunn: Lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning (forsøksloven) hører under Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Någjeldende lov er en videreføring og til dels også en utvidelse av midlertidig lov 21. juni 1985 nr. 85 om forsøk om særlige administrasjonsordninger i kommuner og midlertidig lov 2. mai 1986 nr. 16 om utvidet forsøksvirksomhet i kommuner og fylkeskommuner. Lovene hadde blant annet som formål å undersøke om en kommunal styringsmodell med kommuneråd ville lede til et mer handlekraftig topporgan og mulighet for parlamentarisk kontroll på kommunalt nivå. Erfaringene fra forsøkene var jevnt over gode, se St.meld. nr. 38 (1990–91), og metoden ble vurdert som et hensiktsmessig utviklingsverktøy. Blant annet ledet frikommuneforsøkene til at Oslo kommune fikk etablere parlamentarisk styringsform, og denne ordningen er nå gjort valgfri for alle kommuner, se lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) kapittel 3. Foruten frikommuneforsøkene har det også blitt gjennomført forsøk på andre felt, blant annet for fylkeskommunalt ansvar for syketransport, listepasientsystem, og delegering i tilsettingssaker i skolesektoren, se nærmere Ot.prp. nr. 54 (1991–92) s. 9. I Meld. St. 30 (2019–2020) er det fremsatt ambisjoner om flere forsøk på forvaltningsrettens område.
Lovens formål: Lovens overordnede formål er ifølge lovens § 1 å utvikle funksjonelle og effektive organisasjons- og driftsformer i den offentlige forvaltning og sikre en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom forvaltningsorganer og mellom forvaltningsnivåer. Lovens formål må sees i sammenheng med at moderniserings- og fornyingsarbeid er nødvendig for å kunne opprettholde og videreutvikle de oppgavene som forvaltningen har blitt tildelt. En hensiktsmessig innrettet forvaltning vil bidra til å sikre generelle krav til effektivitet og likhet, og dermed også opprettholde og styrke befolkningens tillit til forvaltningen. Forsøksordningen er særlig aktuell på områder der det foreligger usikkerhet om en reform bør gjennomføres og hvilken løsning som bør velges, jf. Ot.prp. nr. 54 (1991–92) s. 26. Til forskjell fra offentlige utredningsoppdrag, baserer forsøksordningen seg på erfaringsbasert kunnskap og innsikt fremfor teoretiske antagelser om hvordan reglene vil fungere i praksis.
Aktuelt: Det er utarbeidet en rapport om forsøksloven av analyseselskapet Oxford Research høsten 2021. Det konkluderes med at forsøksloven er lite kjent og blir lite brukt. Av totalt 143 identifiserte forsøk er 45 av dem hjemlet i forsøksloven, mens 55 er uhjemlet. Siden 2008 er det bare to forsøk som har blitt hjemlet i loven; forsøk med ny ansvarsfordeling mellom stat og kommune på barnevernområdet og forsøk med valgordning til kommunedelsutvalg i perioden 2019–2023. Rapporten er tilgjengelig på: https://oxfordresearch.no/wp-content/uploads/2021/01/Evaluering-og-utredning-av-fors%C3%B8ksloven.pdf.
Sentrale kilder:
Ot.prp. nr. 54 (1991–92), Innst. O. nr. 57 (1991–92), Ot.prp. nr. 36 (2002–2003) og Innst. O. nr. 94 (2002–2003)
Forskrift 11. desember 1992 nr. 1050
Kommunal- og regionaldepartementets rundskriv H-26/05
Om forsøksloven (1995) Departementene
Endringslover: Lov 17 juli 1992 nr. 100 § 2-4 og lov 17. juli 1998 nr. 61 § 1-5. Lovens tittel endret ved lov 22. juni 2018 nr. 83 (i kraft 1. november 2019 iflg. res. 25 juni 2019 nr. 879).