Thea Kjølø
Advokatfullmektig, Advokatfirmaet Selmer AS
Advokatfullmektig, Advokatfirmaet Selmer AS
Associate, Advokatfirmaet Selmer AS
Partner / Advokat, Advokatfirmaet Selmer AS
Lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar (produktansvarsloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Produktansvarsloven oppstiller et strengt, objektivt ansvar for produsenters erstatningsansvar for skade som forvoldes av deres produkter. De sentrale bestemmelsene om dette er gitt i lovens kapittel 2. I tillegg inneholder lovens kapittel 3 bestemmelser om en obligatorisk forsikringsordning for personskade som forårsakes av legemidler, og vilkår for at den skadelidte kan søke dekning direkte i denne forsikringen.
Loven ble til parallelt med EFs produktansvarsdirektiv (direktiv 85/374/EØF av 25. juli 1985). Direktivets bestemmelser var forbilde for bestemmelsene i lovens kapittel 2, slik at det bare var nødvendig med mindre justeringer da produktansvarsdirektivet ble gjennomført i norsk rett ved tiltredelsen til EØS-avtalen i 1992. Reglene om legemiddelskader i lovens kapittel 3 er spesielt for det norske systemet, noe som voldte enkelte problemer da direktivet skulle gjennomføres i norsk rett.
De sentrale forarbeidene til loven er NOU 1980: 29 og Ot.prp. nr. 48 (1987–88), og de sentrale forarbeidene fra gjennomføringen av produktansvarsdirektivet i norsk rett er Ot.prp. nr. 72 (1991–92) kapittel 6.
Sentral litteratur er Stein Rognlien, Produktansvaret. Lov, konvensjoner og lovvalg. Kommentarer, Juridisk forlag, 1992 og Ole André Oftebro og Kyrre W. Kielland, Produktansvarsloven med kommentarer, Gyldendal Juridisk, 2015. Loven er også omtalt i det meste av generell erstatningsrettslig litteratur, eksempelvis Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 331–357.
Forholdet mellom ansvaret loven angir, og andre mulige ansvarsgrunnlag kan være forvirrende. Da loven ble vedtatt, var lovgivers vurdering at de gunstige erstatningsreglene i loven burde være uttømmende på sitt område, jf. Ot.prp. nr. 48 (1987–88). Da produktansvarsdirektivet (direktiv 85/374/EØF) ble gjennomført i 1992, nødvendiggjorde det enkelte endringer som var til ugunst for en skadelidt, særlig innføringen av § 2-3 tredje ledd om fradrag for 4000 kroner ved tingsskade (selvrisiko) og endringene i foreldelsesreglene i § 2-7. For å kompensere for dette valgte lovgiver å åpne for at andre ansvarsgrunnlag kunne påberopes for produktskade som omfattes av loven, fordi det etter endringene «i noen tilfeller tenkes at skadelidte vil være bedre tjent med å påberope seg alminnelige ulovfestede regler enn med å påberope seg produktansvarsloven», jf. Ot.prp. nr. 72 (1991–92) punkt 6.2.3.
Problemet var at departementet baserte seg på en vurdering av at direktivet artikkel 13 ikke er til hinder for at det ble gitt gunstigere regler. På tidspunktet var det allerede slått fast av EU-domstolen (i sakene C-52/00, C-154/00 og C-183/00) at produktansvarsdirektivet ikke angir minimumsrettigheter, men er ment å sikre en fullstendig harmonisering innenfor sitt område. Dermed utelukker direktivet anvendelsen av nasjonale regler som gir bedre beskyttelse når ansvar statueres på samme grunnlag som etter direktivet. Dette ble bekreftet av Høyesterett i Rt-2004-122 (tannlege), se dommens avsnitt 31. Konsekvensen av dette er at et ulovfestet objektivt ansvar for et produkts skadevoldende egenskaper ikke kan påberopes hvis det går lenger enn vernet som følger av produktansvarsdirektivet. Objektivt ansvar utenfor direktivets område kan imidlertid fortsatt påberopes, for eksempel ved skade på ting som er forutsatt brukt i næring.
28. september 2022 la EU-kommisjonen frem forslag til to nye EU-direktiver om henholdsvis produktansvar og erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold for skader forårsaket av kunstig intelligens. Formålet er å tilpasse produktansvaret til den digitale utviklingen og en sirkulær økonomi med fremvekst av nye produkter, markedsaktører og økt gjenbruk av allerede omsatte produkter.
Regjeringen sendte forslagene på høring 8. februar 2023 og gjorde samtidig uttrykkelig oppmerksom på at dersom direktivene skal gjennomføres i norsk rett, vil forslag til lov- eller forskriftsendringer bli sendt på høring på vanlig måte.