Ingrid Næsbakken Ekeberg
Advokatfullmektig, Dæhlin Sand Advokatfirma
Advokatfullmektig, Dæhlin Sand Advokatfirma
Partner/Advokat, Dæhlin Sand Advokatfirma
Lov 7. juni 1996 nr. 32 om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravplassloven) hører under Barne- og familiedepartementet (BFD). Gravplassloven § 23 a om krigsgraver hører derimot under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).
Loven trådte i kraft 1. januar 1997.
Loven avløste spredte bestemmelser i flere eldre lover, herunder lov 3. august 1897 nr. 1 om Kirker og Kirkegaarde og lov 3. mai 1913 om likbrænding (likbrenningsloven) og innebar en systematisering og en modernisering av lovgivningen.
Loven ble vedtatt som del av reformeringen av statskirkeordningen, som startet med utredningen NOU 1975:30 Stat og kirke og Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (1980–81) Om stat og kirke og Innst. S. nr. 265 (1980–81). Arbeidet ble videreført av Kirkelovutvalget i NOU 1989: 7 Den lokale kirkes ordning. Gravplassloven bygger på dette utvalgsarbeidet, som også dannet grunnlaget for lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven). I tillegg til kirkelovutvalgets utredning NOU 1989: 7 er forarbeidene til loven Ot.prp. nr. 64 (1994–95) og Innst. O. nr. 46 (1995–96).
Det er gjort flere lovendringer i gravplassloven siden 1997.
De mest omfattende endringene av loven ble gjort ved lov 26. august 2011 nr. 40. Denne lovrevisjonen var en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke, hvor det såkalte kirkeforliket ble inngått mellom partiene på Stortinget 10. april 2008. Hovedformålet med lovendringene var å ivareta religiøse minoriteters og livssynsminoriteters behov ved gravlegging. Videre ble lovens ordlyd gjort mer livssynsnøytral ved at ordet «kirkegård» ble erstattet av «gravplass». Det ble også tilføyd en ny bestemmelse i § 23 a om krigsgraver. Endringene trådte i kraft 1. januar 2012 i henhold til kgl.res. 26. august 2011 nr. 866.
Andre materielle lovendringer med forarbeider som pr. oktober 2023 fremdeles gjelder, er:
Ved lov 15. juni 2001 nr. 68 ble flere av lovens bestemmelser endret. Det ble blant annet presisert i § 9 hvem som har rett til å sørge for gravferden. I § 20 annet ledd ble det gitt adgang til selv å søke om askespredning mens man er i live, og kravet til dokumentasjon av avdødes ønske om askespredning myket opp. Det ble også åpnet for å innvilge askespredning av avdøde barn når de etterlatte ønsker det. Forarbeidene til disse endringene er Ot.prp. nr. 90 (2000–2001) og Innst. O. nr. 97 (2000–2001). Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2001 i henhold til kgl.res. 15. juni 2001 nr. 659.
Ved lov 22. juni 2018 nr. 54 om endring i gravferdsloven ble det inntatt nytt fjerde ledd i § 23 som sikret at gravplassmyndigheten, kommunen, statsforvalteren og eiere av godkjente krematorier uten hinder av taushetsplikt kan innhente opplysninger fra folkeregisteret når det er nødvendig for å løse oppgaver etter loven. Forarbeidene er Prop. 86 LS (2017–2018). Lovendringen trådte i kraft 1. oktober 2018.
Ved behandling av lov 24. april 2020 nr. 31 om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) ble det besluttet at forvaltningsansvaret for gravplassene som normalordning skulle videreføres hos Den norske kirke, men statsforvalteren ble gitt myndighet til å vedta at ansvaret etter søknad kan overføres til kommunen. Gravplassloven § 23 første og annet ledd ble endret i henhold til dette. Videre ble godkjennings- og klagemyndighet, som tidligere lå til bispedømmerådet, overført til statsforvalteren i gravplassloven § 24. Som følge av at kirkelig fellesråd etter ny trossamfunnslov ikke lenger er et lovbestemt kirkelig organ, ble benevnelsen av organet med lokalt ansvar for gravplassforvaltningen endret til «den lokale gravplassmyndigheten». Lovens korttittel, som tidligere var «gravferdsloven», ble endret til «gravplassloven», som bedre gjenspeiler at loven i hovedsak gir regler om gravlegging og gravplasser og ikke om gravferder. Lovforarbeidene er Prop. 130 L (2018–2019) og Innst. 208 L (2019–2020). Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2021, jf. forskrift 24. april 2020 nr. 855.
Ved lov 23. juni 2020 nr. 97 ble det gjort flere lovendringer, herunder ble tre forslag i NOU 2014: 2 fulgt opp: Kommunen fikk i § 21 annet ledd hjemmel til å kreve avgift for bruk av både anonym og navnet minnelund og for bruk av urnevegg. Med dette ble det også hjemlet en adgang til å anlegge og bruke urnevegg, som det ikke var adgang til før lovendringen. Det tredje forslaget som ble fulgt opp, var oppheving av lovens tidligere presumsjon for kistegravlegging i § 10. Lovgiver fant at kremasjon var så innarbeidet og akseptert som gravferdsform at det burde likestilles med kistegravlegging. Forarbeidene er NOU 2014: 2, Prop. 86 L (2019–2020) og Innst. 313 L (2019–2020). Lovendringene trådte i kraft 30. desember 2020, jf. forskrift 27. november 2020 nr. 2486.
Ved lov 18. desember 2020 nr. 149 ble det i gravferdsloven § 9 femte ledd inntatt en bestemmelse som gir tingretten fullmakt til å disponere over den avdødes eiendeler, slik at kommunen får dekket sine begravelsesutgifter fra boet når kommunen har sørget for gravferden. Forarbeidene er Prop. 21 L (2020–2021), Prop. 107 L (2017–2018) og Innst. 133 L (2020–2021). Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2021, jf. forskrift 28. februar 2020 nr. 200.
Ved lov 17. juni 2022 nr. 46 ble taushetsplikt lovfestet i gravplassloven § 22. I tillegg ble det inntatt en ny bestemmelse i § 23 sjette ledd om at arkivloven (lov 4. desember 1992 nr. 126) gjelder for gravplassmyndighetens og krematoriets oppgaver etter loven. Forarbeidene til lovendringene er Prop. 65 L (2021–2022) og Innst. 347 L (2021–2022). Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2022, jf. forskrift 17. juni 2022 nr. 1036.
Ved lov 16. juni 2023 nr. 40 om endringar i gravplassloven m.m. ble det vedtatt en ny § 25 om digital gravferdsmelding, som gir hjemmel for at statsforvalteren kan legge til rette for at flere oppgaver etter gravplassloven løses digitalt. Det ble samtidig vedtatt en ny § 26 om behandling av personopplysninger, som presiserer og tydeliggjør det rettslige grunnlaget for behandling av personopplysninger ved digitale gravferdsmeldinger. De nye bestemmelsene om digital gravferdsmelding og behandling av personopplysninger har pr. oktober 2023 ikke trådt i kraft. Av andre endringer ble det i § 3 annet ledd presisert at det bare er kirkelige gravplassmyndigheter som skal fremme budsjettforslag for kommunen, og fristen for kremasjon i § 10 ble utvidet, slik at etterlatte får like lang tid til å holde gravferdsseremoni ved kremasjon som ved kistegravlegging. Disse lovendringene trådte i kraft 1. juli 2023, jf. forskrift 16. juni 2023 nr. 898. Forarbeidene til lovendringene er Prop. 55 L (2022–2023) og Innst. 356 L (2022–2023).
Dødsfall og gravlegging berører enkeltmenneskets tro og privatliv, og det fremgår av lovens § 1 første ledd at gravlegging må skje med respekt for avdødes religion eller livssyn. Religionsfriheten er nedfelt i Grunnloven § 16 og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 9, og gravplassloven må tolkes og praktiseres i samsvar med disse menneskerettslige forpliktelsene. Enkeltindividets privatliv og personlige integritet nedfelt i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 er også relevant. Flere av endringene i gravplasslovgivningen de siste tiårene motivert av hensynet til religions- og livssynsmangfold.
Av forskrifter er det med hjemmel i gravplassloven § 26 gitt forskrift 10. januar 1997 nr. 16 til lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravplassforskriften). Dette er den sentrale forskriften til gravplassloven og gir en rekke viktige og praktiske detaljeringer av lovens bestemmelser.
Det er også en rekke lokale forskrifter (lokale gravplassvedtekter) som utfyller gravplasslovens og gravplassforskriftens bestemmelser med tilpasninger til lokale forhold. De lokale gravplassvedtektene utarbeides i tråd med kravene i forvaltningsloven kapittel 7 om forskrifter og publiseres i Lovdata.
Forskrift 13. april 2015 nr. 370 om krigsgraver gjelder vedlikehold av graver for utenlandske soldater og krigsfanger etter første og andre verdenskrig samt krigsminnesmerker reist eller anerkjent av departementets krigsgravtjeneste og er gitt i medhold av gravplassloven § 23 a. Denne forskriften sorterer under Kultur- og likestillingsdepartementet, som er kulturminnemyndighet.
Det er lite juridisk litteratur om gravplassloven.
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har laget en gravplassveileder for gravplassmyndighetene, som er åpent tilgjengelig.
Det kan også nevnes at tidligere kirkegårdskonsulent og landskapsarkitekt Helge Klingberg har skrevet boken Gravplassen – en håndbok (E-forlag, 2016). Boken er en veiledning laget for gravplassforvaltningen og tar opp en rekke praktiske driftsspørsmål.