Katrine Kjærheim Fredwall
Førsteamanuensis, Universitetet i Oslo
Førsteamanuensis, Universitetet i Oslo
Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven eller vgml.) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Loven erstattet vergemålsloven fra 1927 og umyndiggjørelsesloven fra 1898. Loven trådte i kraft 1. juli 2013. Loven gjennomfører blant annet relevante deler av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 13. desember 2006 (CRPD), jf. Prop. 106 S (2011–2012) og Innst. 203 S (2012–2013).
Lovens formål er å sikre at mindreårige blir representert på det økonomiske området og får bistand til å treffe beslutninger og forvalte formue. Mindreårige gis etter hvert som de blir eldre stadig større grad av selvbestemmelse og medbestemmelse, men full rettslig handleevne oppnås ikke før barnet fyller 18 år og blir myndig, jf. særlig vergemålsloven kapittel 1, 3, 6 og 7. Lovens formål er dernest å sikre at voksne over 18 år med behov for bistand fra verge, får støtte til å treffe beslutninger og hjelp til forvaltning av formue og ivaretakelse av rettigheter og plikter. Bistand etter vergemålsloven til voksne reguleres særlig i loven kapittel 1, 4, 5, 6 og 7. Lovens system innebærer at den voksne forblir myndig og beholder sin rettslige handleevne også der verge oppnevnes, med mindre handleevnen fratas etter vergemålsloven § 22. Mindre enn 1 prosent av vergemålene har til nå innebåret fratakelse av rettslig handleevne. I de aller fleste vergemålene vil både personen selv og vergen innenfor sitt mandat, formelt sett være kompetente til å disponere på vegne av personen. For å hindre tilfeller av dobbeltsuksesjon og for å sikre reell selvbestemmelse, er vergen blant annet gitt plikt til å høre personen før det treffes beslutninger av større betydning og der det ellers er naturlig, jf. § 33.
Loven gir dernest regler om fremtidsfullmakter og legalfullmakter i loven kapittel 10. Dette er hovedsakelig privatrettslige alternativ til vergemål. Også der en fremtidsfullmakt trer i kraft eller en legalfullmakt tas i bruk, vil hovedpersonen formelt sett beholde sin rettslige handleevne. Handleevnen (beslutningsevnen) kan imidlertid reelt sett være svekket som følge av utviklingshemming, alder, sykdom eller skade mv.
I kapittel 12 reguleres saker med tilknytning til utlandet.
Vergemålsloven regulerer fysiske personers rettsevne og rettslige handleevne. Reguleringen i loven får ofte betydning også for reguleringen av andre lover og lovområder. Dette fører også til hyppige endringer både i vergemålsloven og til dels i andre lover som følge av endringer i vergemålsloven. Her nevnes sentrale forarbeider for gjeldende vergemålslov:
Vergemålsutvalgets innstilling:
NOU 2004: 16 Vergemål
Lovens hovedproposisjon:
Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) Lov om vergemål (vergemålsloven)
Proposisjonen om lovens ikrafttreden og endringer i andre lover:
Prop. 46 L (2012–2013) Endringer i vergemålsloven mv.
Andre sentrale endringer:
Prop. 39 L (2017–2018) Endringar I verjemålslova og lov om forsvunne personar mv. (teieplikt ved verjemål og dødsfall i utlandet m.m.)
Prop. 77 L (2020–2021) Endringar i lovgjevinga som følgje av innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen
Forskrift 15. februar 2013 nr. 201 til vergemålsloven (vergemålsforskriften) gir en utfyllende regulering for mange av bestemmelsene i loven.
Kommentarutgave(r) til loven:
Eldbjørg Sande, Trine Linge og Mona Choon Rasmussen, Vergemålsloven og utlendingsloven kapittel 11 A med kommentarer, Gyldendal, 2017.