Noter til loven vil bli publisert fortløpende i 2022 og 2023.

Lov 16. juni 2017 nr. 50 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven eller diskrol.) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).

Diskrimineringsombudsloven gir regler om organiseringen av og virksomheten til håndhevingsapparatet på likestillingsfeltet: Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda.

Diskrimineringsombudsloven ble vedtatt og trådte i kraft samtidig som lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven eller ldl.), 1. januar 2018. Formålet med den nye diskrimineringsombudsloven var å effektivisere diskrimineringsvernet gjennom et sterkt og effektivt håndhevingsapparat.

De sentrale forarbeidene til loven er NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering, Prop. 80 L (2016–2017) og Innst. 388 L (2016–2017).

Ved endringslov 21. juni 2019 nr. 57 ble det gjort en rekke endringer. Forarbeidene til denne endringsloven er Prop. 63 L (2018–2019) og Innst. 335 L (2018–2019). Endringene er som følger:

• Tilføyde § 1 tredje ledd, slik at ombudets virksomhet også skal omfatte rapportering om arbeidet med likestilling og ikke-diskriminering etter regnskapsloven § 3-3 c.

• Endret § 5 annet ledd, slik at det fremgår tydelig at ombudet også skal gi veiledning i enkeltsaker.

• Tilføyde § 5 nytt fjerde ledd, der det slås fast at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal følge opp aktivitets- og redegjørelsesplikten etter likestillings- og diskrimineringsloven §§ 24, 25, 26 og 26 a.

• Endret § 7 første ledd bokstav b for å presisere at nemnda ikke skal håndheve offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt, og § 9 fjerde punktum for å slå fast at partene i saker om seksuell trakassering har rett til muntlig forhandling.

• Paragraf 10 første ledd ble endret for å slå fast at saker som er under etterforskning av påtalemyndigheten, og saker der fornærmede i saken er anmeldt for uriktig forklaring, skal avvises av nemnda.

Paragraf 10 andre ledd ble endret, slik at nemnda også kan avvise saker hvis saksforhold ligger mer enn tre år tilbake i tid.

Endringslov 11. juni 2021 nr. 77 opphevet § 7 første ledd bokstav a. Gjennom lovendringen i 2021 ble likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18 skilt. Paragraf 18 ble utformet som en ny selvstendig bestemmelse om universell utforming av IKT, som ikke lenger skulle utledes av § 17. Nemndas myndighet til å behandle klager over manglende oppfyllelse av plikten til universell utforming av IKT ble ved dette videreført og presisert, jf. § 18. I tillegg ble nemnda gitt myndighet til å håndheve den nye bestemmelsen om aktivitets- og redegjørelsesplikt for universell utforming av IKT, jf. § 19 a. Forarbeidene til denne endringsloven er Prop. 141 LS (2020–2021) og Innst. 457 S (2020–2021).

Endringslov 18. juni 2021 nr. 93 tilføyde § 1 fjerde ledd, slik at nemndas virkeområde også omfatter saker om gjengjeldelse etter arbeidsmiljøloven § 2 A-4 og saker om oppreisning og erstatning etter § 2 A-5, med unntak av saker om oppsigelse eller avskjed. Forarbeidene til denne endringsloven er Prop. 154 L (2020–2021) og Innst. 521 L (2020–2021).

Den sentrale forskriften til loven er forskrift 20. desember 2017 nr. 2260 om organisasjon, oppgaver og saksbehandling for Diskrimineringsnemnda.

Relevant litteratur

Anne Jorun Bolken Ballangrud og Margrethe Søbstad, Likestillings- og diskrimineringsloven. Lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering. Lovkommentar, Universitetsforlaget, 2021.

Anne Hellum og Vibeke Blaker Strand, Likestillings- og diskrimineringsrett, Gyldendal, 2022.

Håndhevingsapparatet

Håndhevingsapparatet på likestillingsområdet består av to institusjoner: Likestillings- og diskrimineringsombudet, som har en pådriver- og veiledningsrolle, og Diskrimineringsnemnda, som håndhever regelverket. Det har vært en utvikling/endring av oppgavefordelingen mellom de to institusjonene siden håndhevingsapparatet ble etablert. Likestillings- og diskrimineringsombudet hadde før 2018 myndighet til å gi ikke bindende uttalelser i klagesaker. Da diskrimineringsombudsloven trådte i kraft 1. januar 2018, ble lovhåndheveroppgavene, den individuelle klagesaksbehandlingen, skilt ut fra ombudet og overført til Diskrimineringsnemnda (som ble etablert 1. januar 2018 og erstattet den tidligere Likestillings- og diskrimineringsnemnda). Ombudet ble etter dette et rent pådriver-/ tilsynsorgan.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt underlagt Kultur- og likestillingsdepartementet, men departementet kan ikke instruere ombudet om ombudets faglige virksomhet, jf. § 4 annet ledd.

Ombudet ledes av et likestillings- og diskrimineringsombud, som utnevnes på åremål av Kongen i statsråd for en periode på seks år uten adgang til gjenoppnevning, jf. diskrimineringsombudsloven § 4 første ledd.

Likestillings- og diskrimineringsombudet håndhever ikke regelverket, men har en pådriver-/tilsynsrolle. Som pådriver skal ombudet bidra til å øke likestillingen i samfunnet. Ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling på alle samfunnsområder, jf. diskrimineringsombudsloven § 5 første ledd. Ombudet har også en veiledningsplikt, både overfor enkeltpersoner og virksomheter, jf. § 5 annet ledd. Denne veiledningsplikten innebærer blant annet rettighetsveiledning til enkeltpersoner som mener seg diskriminert, og som vurderer å bringe en sak inn for Diskrimineringsnemnda til formell klagesaksbehandling. Personer som ønsker å klage et forhold inn for nemnda, skal da få nødvendig veiledning og, hvis nødvendig, bistand til å utforme selve klagen.

Ombudet skal videre føre tilsyn med nasjonal gjennomføring av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det vil si at ombudet skal påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter disse konvensjonene, jf. diskrimineringsombudsloven § 5 tredje ledd.

Likestillings- og diskrimineringsombudet skal også følge opp arbeidsgiveres, arbeidslivets organisasjoners og offentlige myndigheters oppfyllelse av aktivitets- og redegjørelsesplikten, jf. diskrimineringsombudsloven § 5 tredje ledd. Denne oppfølgingen skal sikre at virksomhetene faktisk jobber med likestilling, og styrke virksomhetenes likestillingsarbeid. Dersom virksomhetene ikke overholder sine forpliktelser, kan ombudet bringe en sak om brudd på arbeidsgivers redegjørelsesplikt inn for Diskrimineringsnemnda, jf. diskrimineringsombudsloven § 8 første ledd.

Diskrimineringsnemnda er et uavhengig forvaltningsorgan, administrativt underlagt Kultur- og likestillingsdepartementet, men departementet kan ikke instruere nemnda om nemndas faglige virksomhet, jf. § 6 første ledd.

Frem til 1. januar 2018 het nemnda «Likestillings- og diskrimineringsnemnda». I forbindelse med vedtakelsen av ny likestillings- og diskrimineringslov, jf. Prop. 81 L (2016–2017), og ny diskrimineringsombudslov, jf. Prop. 80 L (2016–2017), ble nemndas håndhevingsmyndighet noe endret, og det ble i tillegg gjort enkelte organisatoriske grep: Nemnda endret navn til «Diskrimineringsnemnda», og nemndas sekretariat ble flyttet fra Oslo til Bergen.

Diskrimineringsnemnda er bygget opp som en eninstansmodell, slik at det ikke er adgang til forvaltningsklage, jf. diskrimineringsombudsloven § 2 annet ledd. Nemndas vedtak kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken, jf. diskrimineringsombudsloven § 16 første ledd første punktum.

Medlemmer og varamedlemmer til nemnda oppnevnes av Kongen for fire år, med mulighet for én gangs gjenoppnevning, jf. diskrimineringsombudsloven § 6 fjerde ledd. Nemnda er delt inn i avdelinger. Nemndas ledere deltar i hver sin avdeling, og én leder oppnevnes som administrativ leder, jf. diskrimineringsombudsloven § 6 annet ledd jf. forskrift om organisering, oppgaver og saksbehandling for Diskrimineringsnemnda § 1. Nemndas ledere skal som hovedregel ha dommererfaring, jf. diskrimineringsombudsloven § 6 tredje ledd annet punktum.

Nemnda bistås av et faglig sekretariat. Sekretariatet vurderer innkommende dokumenters relevans og betydning for saken, fører referater fra møter, forbereder og skriver utkast til vedtak og gjør juridiske, faktiske eller økonomiske utredninger med mer, jf. diskrimineringsombudsloven § 6 sjette ledd.

Diskrimineringsnemnda behandler de sakene som bringes inn for den, jf. diskrimineringsombudsloven § 8 første ledd første punktum. En part, ombudet eller andre med rettslig klageinteresse kan bringe en sak inn for nemnda, jf. diskrimineringsombudsloven § 8 første ledd annet punktum.

Diskrimineringsnemnda skal håndheve likestillings- og diskrimineringsloven (hvis ikke annet fremgår av loven), arbeidsmiljøloven kapittel 13, med unntak av § 13-1 tredje ledd, eierseksjonsloven § 6, husleieloven § 1-8, bustadbyggjelagslova § 1-4, burettslagslova § 1-5, skipsarbeidsloven kapittel 10, med unntak av § 10-1, og saker om gjengjeldelse etter arbeidsmiljøloven § 2 A-4 og oppreisning og erstatning etter § 2 A-5, med unntak av saker om oppsigelse eller avskjed, jf. diskrimineringsombudsloven § 7, jf. § 1 andre og fjerde ledd.

Unntatt fra Diskrimineringsnemndas håndhevingsplikt er likevel virksomheten til Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget og virksomheten til domstolene, Domstoladministrasjonen, Innstillingsrådet for dommere og Tilsynsutvalget for dommere, jf. diskrimineringsombudsloven § 1 femte ledd. Diskrimineringsnemnda skal heller ikke håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold etter likestillings- og diskrimineringsloven, jf. diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd. Videre er følgende bestemmelser i likestillings- og diskrimineringsloven unntatt fra nemndas håndhevingsplikt: § 24 om offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt, § 25 om arbeidslivets organisasjoners plikt til å arbeide for likestilling, § 26 om arbeidsgivers aktivitetsplikt, § 26 b om arbeidsgivers opplysningsplikt om likestillingsarbeid, § 28 om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv., § 32 annet ledd om behandling av lønnsopplysninger og § 39 om straff for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap, jf. diskrimineringsombudsloven § 7 første ledd.

Lovshistorikk: Før 2017-loven var ombudets og nemndas organisasjon og virksomhet regulert gjennom lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven), jf. Ot.prp. nr. 34 (2004–2005), og forskrift 16. desember 2005 nr. 1524 om organisasjon og virksomhet for Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsforskriften).

Internasjonal rett: Det fremgår ikke uttrykkelig av de ulike menneskerettskonvensjonene at medlemsstatene er forpliktet til å opprette håndhevingsorganer utenfor de ordinære domstolene for å overvåke eller ta stilling til brudd på forpliktelsene etter konvensjonene. At det foreligger reelle muligheter for å fremme saker om menneskerettighetsbrudd, ligger imidlertid som en forutsetning for å sikre at staten etterlever sine forpliktelser, se for eksempel FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 2 nr. 3 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 13, jf. Bolken Ballangrud og Søbstad (2021) s. 604–605.

Av Bolken Ballangrud og Søbstad (2021) s. 605 fremgår følgende om EU rett:

«EU-direktivene på likestillings- og diskrimineringsområdet stiller krav til effektiv håndheving og sanksjonering av retten til ikke å bli diskriminert. De som mener seg diskriminert, skal ha rett til å klage til domstoler og/eller forvaltningsorgan/likebehandlingsorgan. Direktivene krever at det opprettes ett eller flere uavhengige nasjonale organer for fremme av likebehandling for diskrimineringsgrunnlagene kjønn og etnisitet, men ikke for de øvrige grunnlagene, jf. direktiv 2006/54/EF (EUs likestillingsdirektiv artikkel 20 og direktiv 2000/43/EF (EUs rasediskrimineringsdirektiv) artikkel 13.

Det er ikke krav om at disse organene skal håndheve diskrimineringslovgivningen som implementerer direktivene. Organene må derimot ha følgende oppgaver: gi bistand til ofre med å få behandlet sine klager på forskjellsbehandling, gjennomføre uavhengige undersøkelser og offentliggjøre selvstendige rapporter og komme med anbefalinger. I Norge sammenfaller dette mest med Likestillings- og diskrimineringsombudets oppgaver etter diskrimineringsombudsloven § 5.

EU-kommisjonen vedtok i juni 2018 anbefalinger for standarder for slike organer. Formålet med anbefalingene er å fastsette tiltak som medlemsstatene kan bruke for å forbedre organenes uavhengighet og effektivitet, jf. Commission recommendation of 22.06.2018 on standards for equality bodies (C(2018) 3850). Se Network of experts in the field of anti-discrimination | European Commission (europa.eu).»