Lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven) trådte i kraft 1. januar 2023 og hører under Barne- og familiedepartementet (BFD).

Barnevernslovutvalget ble oppnevnt 28. november 2014. Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven; heretter «barnevernloven 1992») var på dette tidspunktet mer enn 20 år gammel og var blitt endret en rekke ganger (se stjernenote til barnevernloven 1992). Også lovens tilhørende forskrifter hadde vært endret mange ganger, noe som medførte at regelverket totalt sett fremsto som uoversiktlig og lite enhetlig. Departementet vurderte at det var behov for en helt ny lov. Utvalgets mandat besto hovedsakelig i å foreta en språklig og teknisk gjennomgang av loven, herunder begrepsbruk og struktur, og å vurdere forenklinger, samt hva som burde reguleres i henholdsvis lov og forskrift, se mandatets punkt 2, som gjengitt i NOU 2016: 16 punkt 2.1. Det lå ikke i mandatet å foreslå større materielle endringer. Se om utviklingen av barnevernslovgivningen siden 1992 i stjernenote til barnevernloven 1992.

Følgende tema ble pekt ut som prioriterte for Barnevernslovutvalgets arbeid: barnevernets ansvarsområde, forebyggende arbeid, regulering av faglige prinsipper, tidsriktig barnevernlov, tiltakene i barnevernet, partsrettigheter og samvær og rettighetsfesting, se mandatets punkt 2, som gjengitt i NOU 2016: 16 punkt 2.1. Utvalget ga loven en ny og tydeligere struktur, med innledende grunnleggende rettigheter for barn, de materielle reglene om tiltak foran saksbehandlingsreglene, med de siste samlet lengre bak i loven. Organisatoriske og administrative bestemmelser er også samlet og flyttet bak i loven.

Utvalget foreslo blant annet å gjøre barnevernsloven til en rettighetslov (se utkast til § 3, kommentarene til barnevernloven 1992 § 1-5 og kommentarene til barnevernsloven 2021 § 1-6), å tilpasse loven til endrede familiemønstre ved å unngå legaldefinisjoner av begreper som «hjem», «foreldre» og «familie» (utkast til § 42), å definere prinsippet om barnets beste (utkast til § 2) og å synliggjøre at foreldres og barns etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn er sentrale barnevernets handlinger og beslutninger, gjennom en egen bestemmelse (utkast til § 2 tredje ledd).

Videre foreslo utvalget å lovfeste adgangen til å pålegge hjelpetiltak også der barnet er på samvær (utkast til § 15 fjerde ledd), å lovfeste barns rett til samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse med foreldre, søsken og «andre nærstående» (utkast til § 37), å lovfeste rett til oppfølging for foreldre også etter hastevedtak og plassering i institusjon, og ikke bare etter hjelpetiltak og omsorgsovertakelse (utkast til § 42), og at adgangen til bruk av tvang i institusjon ble flyttet fra forskrift til lov (utkast til § 55).

NOU 2016: 16 inneholder også et vedlegg med en utredning om barnevern og menneskerettigheter (Christian B. Sørensen, Barnevern og menneskerettighetene, vedlegg 4).

Se nærmere om utvalgets forslag i Elisabeth Gording Stang, «Forslaget til ny barnevernlov. Rettighetsfesting, strukturendring og språkrevisjon», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, nr. 3, 2017, s. 191–212.

Flere av utvalgets forslag ble innarbeidet direkte i barnevernloven 1992 gjennom flere lovendringer i 2018 (se Prop. 169 L (2016–2017) og stjernenote til barnevernloven 1992). De fleste forslagene er i det store og hele videreført i barnevernsloven av 2021.

NOU 2016: 16 ble sendt på høring høsten 2016. Etter høringsrunden besluttet departementet at flere sentrale temaer burde utredes nærmere før proposisjonen kunne legges frem. Det gjaldt blant annet lovens begrepsbruk, reguleringen av samvær etter omsorgsovertakelse og spørsmålet om bruken av private aktører i barnevernet. En rapport om regulering av samvær ble utarbeidet på oppdrag fra departementet, se Elisabeth Gording Stang og Gunn-Astrid Baugerud, Samvær etter omsorgsovertakelse. En barnefaglig og juridisk utredning, OsloMets Skriftserie nr. 10/2018, OsloMet, 2018.

Departementet utarbeidet selv en utredning om bruken av private aktører i barnevernet, som fikk en egen høring våren 2020.

Departementet sendte ut et nytt høringsnotat til hele loven våren 2019.

I høringsbrevet av 4. april 2019 ble forslaget til ny barnevernlov presentert som en videreføring av «grunnstammen i dagens lov», med regulering av de samme områdene og med de samme grunnprinsippene som i barnevernloven 1992, men med en språklig og redaksjonell revisjon av hele loven, der klarspråk var et mål. Departementet ønsket å gjøre loven til et bedre faglig verktøy for barnevernet. Av materielle endringer nevner departementet et styrket barneperspektiv, et mer tidsriktig regelverk, økt vekt på forebygging og tidlig innsats og bedre rettssikkerhet for barn og foreldre. Se også Barnevernsutvalgets utredning, som vil publiseres i 2023.

Gjennomgående hensyn i høringsnotatets forslag er at barnevernet skal bygge på de ressursene som finnes rundt barnet, barnets behov skal stå i sentrum, og det skal legges større vekt på forebygging og tidlig innsats (høringsnotat 2019 punkt 1.1) Videre foreslås det at det skal legges tydeligere vekt på hensynet til barns kulturelle rettigheter.

Ett område som departementet pekte ut med behov for utredning, var institusjonsbarnevernet.

På bakgrunn av høringsnotatet og innspillene i høringsrunden la departementet frem Prop. 133 L (2020–2021) våren 2021. Proposisjonen inneholder to lovforslag: (A) forslag til lov om barnevern (barnevernsloven) (s. 607 flg.) og (B) forslag til lov om endringer i barnevernloven [1992] (s. 645 flg.). Forslaget ble vedtatt i Stortinget 10. juni 2021, se Innst. 625 L (2020–2021) og lovvedtak 173 (2020–2021), og sanksjonert av Kongen i statsråd 18. juni 2021.

Prop. 133 L (2020–2021) inneholder også to meldingskapitler (kapittel 4 og 5). Meldingskapitlene gjelder henholdsvis utvikling av utdannings- og kompetansetiltak i barnevernet og det videre arbeidet med styrking av kvaliteten i institusjonsarbeidet.

I forslaget til ny barnevernslov ble det særlig lagt vekt på å styrke barneperspektivet, blant annet med endringer knyttet til barns muligheter til å uttale seg mest mulig fritt gjennom presiseringer av forvaltningslovens (lov 10. februar 1967) regler for unntak fra partsinnsyn. Prinsippet om barnets beste løftes frem til lovens formålskapittel som en ny, overordnet bestemmelse. Også andre grunnleggende prinsipper ble foreslått lovfestet, som barns rett til omsorg og beskyttelse, retten til familieliv og det minste inngreps prinsipp (Prop. 133 L (2020–2021) punkt 1.1).

Det ble videre foreslått presisert i flere bestemmelser at det skal foretas en balansert interesseavveining mellom hensynet til barnet og hensynet til foreldrene, et krav Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i sin praksis har tydeliggjort, blant annet i barnevernssakene mot Norge (se også rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Hvorfor dømmes Norge i EMD?, NIM, 2020).

Et annet sentralt trekk i EMDs avgjørelser er målet om gjenforening mellom barn og foreldre. Dette foreslås tydeliggjort i reguleringen av samvær etter omsorgsovertakelse.

Nytt i proposisjonen var forslag til lovfesting av kompetansekrav, i strid med Barnevernslovutvalgets forslag i NOU 2016: 16. Forslagene om kompetansekrav inngår som en del av regjeringens strategi for kompetanseløft for kommunalt barnevern, som blant annet omfattet igangsetting av flere etter- og videreutdanninger. Det foreslås lovfesting av krav til mastergrad for visse typer funksjoner og stillinger i barnevernet. På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet er det utformet nye nasjonale retningslinjer for masterutdanninger i barnevernet, og det er besluttet innført nasjonal eksamen i juss på bachelornivå, se forskrift 9. april 2021 nr. 1147 om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevern og forskrift 9. april 2021 nr. 1148 om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevernsarbeid.

I Dokument 8:8 (2019–2020) foreslo Barneombudet at det skulle innføres krav om helsekartlegging av barn i forkant av en omsorgsovertakelse. Forslaget ble fremmet som egen proposisjon: Prop. 222 L (2020–2021). Forslaget ble vedtatt 18. juni 2021.

Barnevernsloven av 2021 har fått en tydeligere struktur enn barnevernloven 1992. Grunnprinsippene er samlet i lovens kapittel 1, tiltakskjeden fremgår tydeligere av kapitlenes oppbygning, og administrative og organisatoriske bestemmelser er flyttet bak i loven, sammen med taushetspliktreglene og saksbehandlingsreglene.

For mange av bestemmelsene i barnevernloven 1992 er innholdet videreført i barnevernsloven av 2021, med mindre språklige eller strukturelle justeringer. I kommentarene til 2021-loven er det enten henvist til utfyllende kommentarer til loven av 1992, eller 1992-noten er helt eller delvis innarbeidet og tilpasset i noteteksten der det er relevant.

Det er foretatt endringer i følgende forskrifter til barnevernloven 1992, med tilpasninger til ny barnevernslov, jf. forskrift 15. desember 2022 nr. 2258:

• forskrift 16. desember 1992 nr. 1243 om statsforvalterens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernsloven § 17-6

• forskrift 26. november 2003 nr. 1397 om Barne-, ungdoms- og familieetatens rett til å kreve egenbetaling fra kommunen for opphold på institusjon

• forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem

• forskrift 23. juni 2006 nr. 723 om fastsetting og endring av oppfostringsbidrag etter lov om barnevern (barnevernsloven)

• forskrift 18. februar 2013 nr. 203 om barnets talsperson i saker som skal behandles i barneverns- og helsenemnda

• forskrift 1. juni 2014 nr. 697 om medvirkning og tillitsperson

• forskrift 7. desember 2021 nr. 3419 om overgangsregler for det økonomiske ansvaret for hjelpetiltak i senter for foreldre og barn

• forskrift 12. august 2022 nr. 1430 om Barnesakkyndig kommisjon

Det er vedtatt følgende nye forskrifter til barnevernsloven 2021:

• forskrift 27. januar 2023 nr. 106 om samtaleprosess i barneverns- og helsenenemnda (samtaleprosessforskriften)

• midlertidig forskrift 20. juni 2022 nr. 1116 om endring i forskrifter etter barnevernloven for å håndtere høyt antall ankomster av fordrevne fra Ukraina

• forskrift 22. juni 2022 nr. 1110 om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester

• forskrift 12. august 2022 nr. 1430 om barnesakkyndig kommisjon

• forskrift 15. desember 2022 nr. 2240 om barnevernstjenestens oppfølging av barn på barnevernsinstitusjon (oppfølgingsforskriften)

• forskrift 15. desember 2022 nr. 2264 om overgangsregler til lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven)

• forskrift 16. desember 2022 nr. 2272 om tilsyn med tjenester og tiltak til barn i barnevernsinstitusjoner m.m. (tilsynsforskriften)

• forskrift 20. desember 2022 nr. 2358 om barns rettigheter i barnevernsinstitusjon

• forskrift 20. desember 2022 nr. 2359 om politiattest etter barnevernsloven

• forskrift 22. desember 2022 nr. 2474 om krav til kvalitet og godkjenning av barnevernsinstitusjoner (kvalitets- og godkjenningsforskriften)

• forskrift 22. desember 2022 nr. 2509 om sentre for foreldre og barn

Det foreligger et stort omfang juridisk litteratur om barnevern. Det er pr. mars 2023 publisert syv doktoravhandlinger i barnevernrett:

• Haugli, Trude, Samværsrett i barnevernssaker, Universitetsforlaget, 1998.

• Sandberg, Kirsten, Tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse, Gyldendal Akademisk, 2003.

• Stang, Elisabeth Gording, Det er barnets sak. Barns rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, Universitetsforlaget, 2007.

• Oppedal, Mons, Akutthjemlene i barnevernloven, Gyldendal Akademisk, 2008.

• Bendiksen, Lena R.L., Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer. Foreldreansvar og adopsjon, Fagbokforlaget, 2008.

• Sigurdsen, Randi Helene, Tvangsplassering av barn med utfordrende atferd, Fagbokforlaget 2015.

• Nordvik, Marie Lindsjørn, Barnets rett til medbestemmelse ved omsorgsovertakelse, Juridiska institutionen, Umeå universitet, 2021.

Av annen sentral juridisk litteratur nevnes

• Köhler-Olsen, Julia, «Med mål om et bedre barnevern: – Lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven)», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB), nr. 4, 2022, s. 240–261.

• Høstmælingen, Njål mfl. red., Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge, 4. utg., Universitetsforlaget, 2020, kapittel 3, 5, 7, 8, 15 og 16.

• Andersland, Geir Kjell, red. De Castbergske barnelover 1915–2015, Cappelen Damm Akademisk, 2015.

Vedrørende Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) og Høyesteretts storkammeravgjørelser fra mars 2020 om de norske barnevernssakene vises det til følgende litteratur:

• Sandberg, Kirsten, «Storkammeravgjørelsene om barnevern», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB), nr. 2, 2020, s. 148–159.

• Köhler-Olsen, Julia, «EMD: Strand Lobben med flere mot Norge – betydningen for norsk barnevern», Tidsskrift for Velferdsforskning nr. 4, 2019, s. 341–346.

• Søvig, Karl Harald og Per Harald Vindenes, «Avgjørelser fra EMD i saker om vern av privat- og familieliv fra 2019–2020», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB), nr. 2–3, 2020, s. 173–209.

• Søvig, Karl Harald og Anna Vasslid Valvatne, «Avgjørelser fra EMD i saker fra 2021 om vern av privat- og familieliv», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB), nr. 2, 2022, s. 89–138.

• Alvik, Ingunn Festøy, Samvær etter omsorgsovertakelse. En undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter, OsloMets skriftserie nr. 4, 2021, OsloMet, 2021.

For en bredere utredning av menneskerettigheter og barnevern vises det til følgende litteratur:

• Sørensen, Christian B., «Langvarige fosterhjemsplasseringer og forholdsmessighetskravet i EMK art. 8», Lov og Rett, nr. 2, 2020, s. 103–122.

• Sørensen, Christian B., Barnevern og menneskerettighetene, vedlegg 4 til NOU 2016: 16.

• Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Hvorfor dømmes Norge i EMD? [vedrørende Haagkonvensjonen 1996], NIM, 2020.

• Kvisberg, Torunn E., «Barnebeskyttelseskonvensjonen. Haagkonvensjonen 1996», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB), nr. 1, 2019, s. 88–108.