Kirsten Kolstad Kvalø
Seniorrådgiver, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Seniorrådgiver, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Lov 6. mars 1981 nr. 5 om barneombud trådte i kraft 1. september 1981, jf. § 7. Loven har ingen offisiell korttittel (vedtatt av Stortinget), men den uoffisielle korttittelen er «barneombudsloven».
De sentrale forarbeidene til den opprinnelige loven er NOU 1977: 35 Lov om barn og foreldre (barneloven) og Ot.prp. nr. 2 (1980–81) Om lov om barneombud.
Loven hører under Barne- og familiedepartementet (BFD). Etter Språkrådets retningslinjer brukes stor forbokstav (Barneombudet eller Ombudet) når det er tale om institusjonen, og liten forbokstav (barneombudet eller ombudet) når det er tale om personen som til enhver tid innehar stillingen som barneombud (se § 2).
Ideen om et særskilt organ for barn og unges interesser kan spores tilbake til Anders Bratholms bok Umyndige personer, Universitetsforlaget, 1969, se side 103–104. På 1970-tallet var det flere debatter og utredninger som tok opp spørsmålet, og oppgaven med å utrede spørsmålet om behovet for et barneombud ble gitt til Barnelovutvalget, oppnevnt ved kgl.res. 21. mars 1975. I mandatet fikk utvalget i oppdrag å vurdere om det var behov for et særskilt organ for å løse konflikter mellom barn og foreldre og mellom barn og personale i institusjoner, og eventuelt overveie om et slikt organ også bør ha til oppgave «å arbeide mer generelt for å fremme barns rettigheter», jf. NOU 1977: 35 s. 11.
Barnelovutvalget redegjorde for oppgaver i tilknytning til barns forhold til familie og samfunn «som kaller på økt innsats», og pekte på oppgaver i tilknytning til planlegging og utredning, oppgaver som konfliktløsende organ, opplysningsoppgaver og oppgaver knyttet til kontroll og rettssikkerhet. Utvalget mente at et barneombud ikke skulle ha som oppgave å løse enkeltkonflikter, og heller ikke skulle ha noe å gjøre med tildeling av sanksjoner. Utvalget vurderte om de øvrige oppgavene kunne ivaretas av noen eksisterende organer, som barnevernsnemnder eller fylkesmenn, men kom til at det var behov for et uavhengig frittstående organ. Utvalget pekte på at ulike offentlig organer i første rekke har andre oppgaver, og derfor gjennomgående vil legge større vekt på andre hensyn enn barnas interesser. Utvalget mente derfor at om man skulle få lagt større vekt på hensynet til barna i slike sammenhenger, var det «meget som taler for at det trengs et eget organ til å tale barnas interesser», se NOU 1977: 35 s. 100–101.
Barnelovutvalget foreslo å lovfeste ordningen med et barneombud i et eget kapittel i lov om barn og foreldre (barneloven), se NOU 1977: 35 del VII kapittel 8.
Flere av bestemmelsene i gjeldende lov er svært like de som opprinnelig ble foreslått av barnelovutvalget.
I departementets behandling av lovforslaget fra Barnelovutvalget ble bestemmelsene om barneombud skilt ut i en egen lov, se Ot.prp. nr. 2 (1980–81) Om lov om barneombud. I tillegg er det gitt en egen instruks med hjemmel i § 6, se instruks 11. september 1981 nr. 4877 for barneombudet
Ordningen med barneombud har vært offentlig evaluert én gang, av Befringutvalget som avga utredningen NOU 1995: 26 Barneombud og barndom i Norge. Utredningens hovedkonklusjon var at Barneombudet langt på vei hadde oppfylt de intensjonene som lå til grunn for etableringen av ombudet, se punkt 1.3.2.1. Utvalget anbefalte at Barneombudet skulle konsentrere seg mer om prinsipielle spørsmål enn om enkeltsaker, og foreslo mindre endringer i lov og instruks, herunder å innta en referanse til FNs barnekonvensjon i § 3 om ombudets oppgaver, se punkt 11.6.1. De fleste av forslagene ble vedtatt, se lov 17. juli 1998 nr. 55 om endringer i lov av 6. mars 1981 nr. 5 om barneombud.
En annen endringsprosess dreide seg om barneombudets funksjonstid og adgang til gjenoppnevning. Lovens § 2 ble endret i 2009, slik at ombudet nå åremålsbeskikkes for en periode på seks år, fremfor fire år med adgang til gjenoppnevning, slik det var opprinnelig. Tilsvarende endringer ble også gjort for sammenliknbare ombud, se lov 19. juni 2009 nr. 43 om endringer i diskrimineringsombudsloven, markedsføringsloven og barneombudsloven.
I utredningen NOU 2015: 2 Å høre til, som utredet virkemidler for et godt skolemiljø, ble det foreslått å gi Barneombudet kompetanse til å behandle klager over krenkelser av retten til et trygt og godt skolemiljø etter opplæringslova, se NOU 2015: 2 punkt 16.3. Departementet gikk ikke videre med forslaget om å gi Barneombudet en slik kompetanse, og håndhevingsoppgaven ble i stedet lagt til Statsforvalteren. Barneombudet fikk imidlertid en ekstra budsjettbevilgning for å kunne styrke arbeidet med barn og unges psykososiale miljø og slik kunne gi elever og foreldre veiledning om hvordan de kan klage i slike saker.
Termen «ombud» har for øvrig ingen enhetlig betydning i norsk forvaltning. De ulike ombudsordningene i Norge har ulike kompetanser, funksjoner og lovgrunnlag. Sivilombudet er for eksempel forankret i Grunnloven gjennom at Grunnloven gir Stortinget kompetanse til å utnevne personen som skal virke som sivilombud, se Grunnloven § 75 bokstav l. Sivilombudet er også administrativt underlagt Stortinget, noe som også er foreslått for også Barneombudet, men som ikke har fått tilslutning (se note 1 til § 2). Kompetansefordelingen mellom Sivilombudet og Barneombudet var særlig diskutert i de opprinnelige forarbeidene og reguleres i dag av instruksen for barneombudet, se instruksens § 4 første ledd og § 7 tredje og fjerde ledd. Et ombud som deler mange av funksjonene med barneombudet på sitt område, er Likestillings- og diskrimineringsombudet, som fører tilsyn med tre FN-konvensjoner: FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Et annet ombud er Eldreombudet. Lov 19. juni 2020 nr. 80 om Eldreombudet er modellert etter gjeldende barneombudslov. Loven er foreslått opphevet fra 1. juni 2023, jf. Prop. 56 L (2022–2023). I tillegg finnes det ulike regionale ombud (for eksempel pasientombud) samt andre organer som benytter ombudstermen for virksomheten, se for eksempel Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret, som reguleres av lov 18. juni 2021 nr. 115 om Stortingets ombudsnemnd for forsvaret (forsvarsombudsloven).