Kirsten Kolstad Kvalø
Seniorrådgiver, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Seniorrådgiver, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova eller bl.) ble vedtatt i 1981. Loven hører under Barne- og familiedepartementet (BLD). Forarbeidene til loven, slik den ble vedtatt i 1981, er NOU 1977: 35 Lov om barn og foreldre, Ot.prp. nr. 62 (1979–80) Om lov om barn og foreldre og Innst. O. nr. 30 (1980–81) Innstilling fra justiskomitéen om lov om barn og foreldre (barnelova).
Barneloven av 1981 innebar at man fikk en felles barnelov for barn, uansett om de var født i eller utenfor ekteskap. Ved ikrafttredelsen av barneloven ble de tidligere lovene lov 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap og lov 21. desember 1956 nr. 10 om born utanom ekteskap opphevet.
Etter sin vedtakelse er barneloven endret en rekke ganger. Noen utvalgte endringer skal nevnes her:
Ved lov 6. februar 1987 nr. 11 fikk barneloven § 30 om innholdet i foreldreansvaret et nytt tredje ledd om at barn ikke må utsettes for vold eller på annen måte behandles slik at barnets fysiske eller psykiske helse utsettes for skade eller fare.
Ved lov 3. mars 1989 nr. 8 ble det gjort flere endringer, blant annet innføring av samværsrett og rett til opplysninger om barnet for foreldre som aldri har bodd sammen med barnet, samt nye regler om underholdsbidrag til barn som skulle gjøre det mulig å fastsette bidrag på en raskere og enklere måte.
Ved lov 25. september 1992 nr. 106 ble det innført plikt til å gjennomføre mekling før det reises sak om foreldreansvar, fast bosted eller samvær.
Ved lov 13. juni 1997 nr. 39 ble det gjort relativt omfattende endringer i barneloven. Bestemmelsen i § 2 om hvem som er mor til barnet, ble føyd til. Det ble videre gjort endringer i reglene om farskapsfastsettelse, blant annet på bakgrunn av ny teknologi, og det ble gjort flere endringer som tok sikte på å så langt som mulig likestille barn uavhengig av foreldrenes samlivsform. Det ble videre presisert at delt bosted ikke kunne pålegges av retten eller fylkesmannen (nå statsforvalteren), som på den tiden kunne behandle foreldretvister administrativt.
Ved lov 15. juni 2001 nr. 37 ble det gjort omfattende endringer i bidragsordningen, der et hovedelement var overgang fra en prosentmodell der bidraget tok utgangspunkt i en prosentandel av bidragspliktiges inntekt, til en kostnadsmodell som tok utgangspunkt i at utgiftene til barnets underhold fordeles forholdsmessig mellom foreldrenes inntekt.
Ved lov 20. juni 2003 nr. 40 ble det gjort omfattende endringer i barneloven, som føyde til et nytt kapittel 7 om saksbehandlingen i foreldretvister. Alle prosessuelle regler i de øvrige bestemmelsene ble flyttet dit, og domstolen fikk flere nye virkemidler under saksforberedelsen med sikte på å oppnå enighet mellom partene. Adgangen til å bringe foreldretvister inn for fylkesmannen (nå statsforvalteren) for administrativ avgjørelse ble opphevet. En generell bestemmelse om at avgjørelser i foreldretvister først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, ble tatt inn i lovens § 48, og dette prinsippet ble også gjort gjeldende for saksbehandlingen. Bakgrunnen for lovendringene var blant annet NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker.
Ved lov 17. juni 2005 nr. 63 ble det innført felles foreldreansvar for samboende foreldre.
Ved lov 7. april 2006 nr. 6 ble det gjort endringer i bestemmelsene om samværets omfang, meklingsordningen ble styrket, det ble gjort endringer med sikte på bedre beskyttelse av barn mot vold og overgrep, og det ble gjort enkelte endringer i reglene om tilbakebetaling av bidrag.
Ved lov 27. juni 2008 nr. 53 om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par) ble den nye foreldreskapskategorien medmorskap innført, som en følge av lovendringene som tillot ekteskap mellom likekjønnede.
Ved lov 9. april 2010 nr. 13, som blant annet fulgte opp NOU 2008: 9 Med barnet i fokus, ble det gjort endringer i barneloven § 30 tredje ledd for å presisere forbudet mot vold i oppdragerøyemed. Det ble også gitt adgang for domstolen til å pålegge delt bosted mot foreldrenes vilje, samt enkelte andre endringer knyttet til samvær.
Lov 21. juni 2013 nr. 62 gjorde blant annet endringer i barneloven § 31, om barnets rett til å bli hørt, og innførte adgangen til å pålegge samvær med tilsyn av offentlig oppnevnt person.
Lov 21. juni 2013 nr. 64 gjorde en rekke endringer i lovens kapitler om foreldreskap, blant annet ved at ordningen med såkalt farskapsforelegg ble opphevet, og at terminologien i loven ble endret fra at faren skulle erkjenne (vedgå) farskap, til at det i dag heter å erklære farskap. Endringene var blant annet en oppfølging av flere av forslagene i NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap.
Ved lov 4. september 2015 nr. 85 om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996) ble det gjort en del endringer i barnelovens kapittel 9 om saker med tilknytning til utlandet. «Vanlig bosted» ble det generelle jurisdiksjonsgrunnlaget. Videre ble foreldre gitt rett til å reise sak for domstolen om flytting med barnet ut av landet.
Lov 31. mars 2017 nr. 13 omhandlet endringer i barneloven som skulle ta sikte på likestilt foreldreskap uavhengig av foreldrenes status. Det ble innført en hovedregel om felles foreldreansvar fra barnets fødsel uavhengig av samlivsstatus, samt flere endringer som skulle avhjelpe situasjonen der foreldre var uenige om flytting innenlands, samt nye virkemidler ved samværshindring.
Lov 20. april 2018 nr. 6 gjorde endringer i både barneloven og straffeloven med mål om å gi bedre rettsvern for barn mot vold og overgrep. Blant annet ble det presisert at samvær ikke kan gjennomføres eller avtales når det er ilagt kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet. Det ble også vedtatt at en forelder kan reise sak om foreldreansvar mv. uten mekling når en forelder er dømt i straffesak for alvorlig vold og overgrep mot egne barn. Videre ble det gjort endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall.
Ved lov 19. juni 2020 nr. 72 ble det gjort lovendringer som ga adgang til digital erklæring av farskap.
Ved lov 11. juni 2021 nr. 60 ble det gjort endringer som innebærer at Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere kvaliteten på utredninger fra sakkyndige oppnevnt etter barneloven § 61 første ledd nr. 3.
4. desember 2020 leverte et offentlig oppnevnt utvalg utredningen NOU 2020: 14 Ny barnelov – til barnets beste. Utredningen gir et forslag til en helt ny barnelov, med nærmere vurdering av flere materielle spørsmål. Utredningen er pr. juni 2023 til behandling i departementet.
Det er gitt flere forskrifter med hjemmel i ulike bestemmelser i barneloven. Noen utvalgte skal nevnes her:
På området for foreldreskap er det fastsatt to forskrifter; forskrift 15. desember 2008 nr. 1362 om fastsetjing av medmorskap og forskrift 17. desember 2013 nr. 1592 om å klargjere morskap.
I tilknytning til reglene om samvær er det fastsatt forskrift 19. desember 2013 nr. 1636 om samvær med tilsyn etter barnelova.
Den mest sentrale forskriften i tilknytning til lovens kapittel om saksbehandling er forskrift 18. desember 2006 nr. 1478 om mekling etter ekteskapsloven og barneloven.
Det er gitt flere forskrifter i tilknytning til lovens kapittel om foreldrenes forsørgelsesansvar, som er nærmere omtalt i notene til bestemmelsene de er hjemlet i. En sentral forskrift på området er forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot.
Av sentral litteratur som omhandler barneloven kan nevnes:
Lena R.L. Bendiksen og Trude Haugli, Sentrale emner i barneretten, 5. utg., Universitetsforlaget, 2023.
Inge Lorange Backer, Barneloven. Kommentarutgave, 2. utg., Universitetsforlaget, 2008.
Kirsten Sandberg og Kirsten Kolstad Kvalø, Barneloven, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata.