Bjørn Aslak Juliussen
Stipendiat, UiT Norges arktiske universitet
Stipendiat, UiT Norges arktiske universitet
Lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar (fsvl.) trådte i kraft 1. juli 2015 og hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Lovens formål er å regulere fremgangsmåten når en person er forsvunnet og ikke kan finnes verken levende eller død, jf. Prop. 18 L (2014–2015) s. 5. Loven regulerer både forvaltningen av den forsvunnes eiendeler og saksbehandlingsregler for å fastsette at en forsvunnet person skal regnes for å være død.
Etter norsk rett har det en rekke konsekvenser hvorvidt en person er levende eller død. Status som død har betydning for om personen fortsatt har rett på trygdeytelser, om ektefellen til den forsvunne personen fortsatt er gift, om de etterlatte har krav på utbetaling fra forsikringsordninger, og om arvingene har krav på arv.
Loven er oppdelt i seks kapitler. Kapittel 1 inneholder innledende bestemmelser. Kapittel 2 inneholder bestemmelser om forvaltningen av boet til den forsvunne personen. Kapittel 3 inneholder bestemmelser om dødskjennelser. Kapittel 4 inneholder regler om rettsvirkningene av en slik kjennelse. Kapittel 5 har regler om tilbakeføring dersom den forsvunne personen dukker opp igjen. Kapittel 6 inneholder avsluttende bestemmelser.
Kripos fører oversikt over savnede og antatt døde personer på vegne av politiet i det nasjonale savnetregisteret. Det fremgår av forarbeidene til loven at det i perioden 2010–2014 i gjennomsnitt ble oppført 20 personer i savnetregisteret pr. år, jf. Prop. 18 L (2014–2015) s. 8. Mange av disse savnede personene forsvinner i utlandet.
Som et utgangspunkt har enhver en rett til fri bevegelighet etter blant annet Grunnloven § 106, EMK fjerde protokoll artikkel 2 og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 12. Utgangspunktet etter norsk rett er at alle har rett til å fritt reise til utlandet og ikke gi lyd fra seg uten at det skal føre til at vedkommende får rettslig status som død. En slik forsvinning vil likevel få konsekvenser både for pårørende, nærstående, kontraktsparter og offentlige myndigheter. Loven regulerer den rettslige statusen til slike forsvunne personer for å få en avklaring for personer med en slik «kanskje»-status som enten levende eller død.
Etter ikrafttredelsen i 2015 har loven blitt endret ved lov 15. juni 2018 nr. 37. Formålet med denne endringen var å legge til rette for en mer formålstjenlig behandling når en person med tilknytning til Norge dør i utlandet, og det ikke kan skaffes dokumentasjon fra utenlandsk myndighet som er godtatt av folkeregisteret. Lovens § 19 fjerde ledd ble så endret ved innføringen av ny lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (oppdatering av henvisningsbestemmelser). Tilsvarende endringer av teknisk art på grunn av innføring av ny lov om arv og dødsboskifte ble også innført ved lov 18. desember 2020 nr. 149. Ved lov 7. mai 2021 nr. 34 ble henvisningene til «fylkesmann» i loven endret til «statsforvalter» på grunn av innføring av kjønnsnøytral tittel på statsforvalteren.
Forvaltning av boet til forsvunne personer og dødsformodninger ble tidligere regulert i lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer. Etter den tidligere loven kunne retten etter en forenklet prosess fastsette i kjennelse at en person var død, dersom det ikke var rimelig tvil om hvorvidt personen var død. Dersom det var slik tvil, måtte den som ønsket en avgjørelse om dødsformodning, saksøke den forsvunne, og dødsformodningen måtte avsies i dom.
I den tidligere loven var det en tiårsfrist fra siste tidspunkt da en visste at personen var i live, før det kunne reises sak om dødsformodning. Fristen ble redusert til ett år dersom det var overveiende sannsynlig at den forsvunne var død etter en ulykke, krigsoperasjon eller annen alvorlig livsfare.
Behovet for en ny lov ble både begrunnet med tilleggsbelastningen det kunne være for pårørende å måtte saksøke den forvunne, og den lange fristen på ti år før sak om dødsformodning kunne reises når det ikke var et antatt ulykkestilfelle, jf. Prop. 18 L (2014–2015) s. 18–19.
Forarbeid og offentlige utredninger
NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning punkt 19.1
Prop. 18 L (2014–2015) Lov om forsvunne personar og lov om endringar i arvelova (avvikling av arveretten for staten til fordel for frivillig verksemd)
Innst. 183 L (2014–2015) Innstilling frå justiskomiteen om lov om forsvunne personar og lov om endringar i arvelova (avvikling av arveretten for staten til fordel for frivillig verksemd)
Litteratur
Katrine Kjærheim Fredwall, «Ny lov om forsvunne personer», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, årg. 13, nr. 3, 2015, s. 220–230
Karin Bruzelius, Kommentarene til Lov om forsvunne personar, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata
Thomas Eeg, Arveretten, Cappelen Damm Akademisk, 2022, s. 639
Internasjonale rettskilder
Europarådets Recommendation CM/Rec (200912) on principles concerning missing persons and the presumption of death