Lov 19. juni 2020 nr. 77 om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven) hører under Forsvarsdepartementet (FD).

Dagens lov om landets utenlandsetterretningstjeneste utgjør et vendepunkt i den rettslige reguleringen av en virksomhet som tradisjonelt har vært preget av hemmelighold og som i sin natur hører til en del av suverenens kjerneoppdrag. Loven, som ble vedtatt i sin opprinnelige form 19. juni 2020 og som i det alt vesentlige trådte i kraft 1. januar 2021, er preget av uvanlig åpenhet om tjenestens arbeidsoppgaver kombinert med en meget omfattende og kraftig rettslig innramming av den. Den norske etterretningstjenesteloven av 2020 skiller seg i så måte vesentlig ut i komparativt perspektiv.

Det forhindrer ikke at lovens tilblivelse har skjedd i en atmosfære av betydelig offentlig debatt, til dels også skarp kritikk, særlig fra sivilsamfunnet. Dette har avfødt, for det første, utsettelse av ikrafttredelse av deler av loven som særlig har berøringsflater til norsk offentlighet, blant annet kapitlene i loven som åpner for såkalt bulkinnsamling av data, og, for det andre, revisjon av loven allerede to år etter opprinnelig lovs ikrafttredelse, også det for deler som særlig har en side til norske borgeres interessesfære. Parallelt med lovarbeidet kom det også retningslinjer av menneskerettslig art gjennom avgjørelser fra EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Loven slik den nå lyder, gjennom siste revisjon som ble vedtatt ved endringslov 16. juni 2023 nr. 54 og som trådte i kraft 1. oktober 2023, har som uttalt målsetting å være i takt med slike overnasjonale rettslige krav. De deler av loven som berører E-tjenestens mulige berøring med norske borgere, vil med sannsynlighet gi grobunn for avgjørelser i rettsvesenet. Inntil videre er rettskildebildet for forståelsen av lovens rammer i første rekke begrenset til loven selv og dens forarbeider og den tidligere lovens regelverk.

Loven fra 2020 erstattet tidligere lov 20. mars 1998 nr. 11 om Etterretningstjenesten. Den var vesentlig knappere, til dels også supplert av instruksbasert regelverk som var lite transparent, og den hadde på ingen måte samme rettsstatlige mekanismer som kjennetegner nåværende lov. Det er imidlertid verd å minne om at Etterretningstjenesteloven av 1998 også var ansett som banebrytende for sin tid. Før 1998-loven opererte utenlandsetterretningstjenesten – for så vidt også landets innenlandsetterretningstjeneste – i et rettslig uklart landskap basert på instrukser og med begrenset parlamentarisk kontroll. På 1900-tallet kom landets etterretningstjenester i søkelyset av ulike grunner. Ved Stortingets beslutning 1. februar 1994 ble det oppnevnt en kommisjon for å granske hvorvidt de hemmelige tjenestene hadde vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. Den såkalte Lund-kommisjonen avga rapport til Stortingets presidentskap 28. mars 1996, se Dokument nr. 15 (1995–1996) Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»). I Stortinget ble dette fulgt opp av Innst. S. nr. 240 (1996–97) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»). Dette arbeidet innebar ingen direkte oppfordring om lovregulering av tjenestene.

Parallelt med dette granskningsarbeidet var spørsmålet om lovregulering av tjenestene likevel blitt et tema på regjeringshold. I Ot.prp. nr. 83 (1993–94) Om lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste uttalte Regjeringen at den ville iverksette arbeid med sikte på lovregulering av de såkalte EOS-tjenestene (etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene). Dette var en form for oppfølging av det såkalte Skauge-utvalget (eller EOS-kommisjonen) i NOU 1994: 4 Kontrollen med «de hemmelige tjenester», som var blitt oppnevnt av regjeringen 24. september 1983. Utkast til lov om Etterretningstjenesten ble sendt på høring 23. januar 1997. Høringsrunden ga lite ytterligere til forslaget, som deretter ble fremmet for Stortinget ved Ot.prp. nr. 50 (1996–97) Om lov om Etterretningstjenesten. Lovforslaget ble ikke ferdigbehandlet i daværende stortingsperiode, og det ble derfor fremmet på ny ved Ot.prp. nr. 11 (1997–98) Om lov om Etterretningstjenesten, som ikke var annet enn en ren videreføring av forrige proposisjon. Forslaget gikk gjennom Stortinget uten særlig omfattende merknader eller debatt, se Innst. O. nr. 19 (1997–98) Innstilling fra forsvarskomiteen om lov om Etterretningstjenesten og Besl. O. nr. 23 (1997–98). Debatten i Lagtinget var nærmest ikke-eksisterende, se referat fra møte torsdag 19. februar kl. 1510, om saksordførers gjennomgang og representanten Solheims (Sosialistisk venstreparti) merknad og forslag, som ikke ble bifalt.

Kontrasten er stor til situasjonen for forarbeidet til nåværende lov. Forslaget til ny lov ble først utformet av departementet i et svært omfattende (250 sider) og detaljert høringsnotat datert 12. november 2018. Bakgrunnen for arbeidet var Forsvarsdepartementets oppfatning om at «[u]tviklingen i trusselbildet, styrkingen av menneskerettighetenes stilling i norsk rett og digitaliseringen av samfunnet» siden vedtakelsen av 1998-loven «har endret forutsetningene for vår utenlandsetterretningstjeneste», jf. punkt 1.1. i notatet. En sentral foranledning var anbefalingene fra rapporten til det såkalte Lysne II-utvalget om digitalt grenseforsvar, som kom 26. august 2016. Utvalget, som ble oppnevnt av Forsvarsdepartementet 24. februar 2016, hadde som mandat å utrede sentrale problemstillinger knyttet til Etterretningstjenestens mulige tilgang til elektronisk informasjon som kommuniseres i fiberoptiske kabler inn og ut av Norge.

En utløsende årsak til lovarbeidet var Stortingets anmodningsvedtak 466 den 21. februar 2017 («Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til en revidert lov om Etterretningstjenesten.»), som igjen var en oppfølging av kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling 31. januar 2017, se Innst. 164 S (2016–2017) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Særskilt melding fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) om rettsgrunnlaget for Etterretningstjenestens overvåkingsvirksomhet. Denne innstillingen kom som følge av i EOS-utvalgets særskilte melding til Stortinget 17. juni 2016 om rettsgrunnlaget for Etterretningstjenestens overvåkingsvirksomhet, jf. Dokument 7:2 (2015–2016) Særskilt melding fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) om rettsgrunnlaget for Etterretningstjenestens overvåkingsvirksomhet. Departementets forslag ble sendt på høring 12. november 2018, og det kom et betydelig antall høringssvar. Høringsrunden munnet ut i departementets forslag til lov fremmet som Prop. 80 L (2019–2020) Lov om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven). På Stortinget avholdt utenriks- og forsvarskomiteen åpen høring (som videokonferanse grunnet koronapandemien) om proposisjonen 28. mai, før innstilling ble avgitt 8. juni 2020, jf. Innst. 357 L (2019–2020) Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Lov om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven), med medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre som kritiske røster. Debatten i Stortinget 11. juni 2020 (første behandling) og 15. juni 2020 kan ses i opptak her og her. Utfallet ble at loven ble vedtatt, med enkelte mindre endringer, som lovvedtak 134 (2019–2020) den 19. juni 2020. Ikrafttredelsen var sammensatt. Storparten av loven trådte i kraft 1. januar 2021, men kapitlene 7 og 8 skulle tre i kraft 1. januar 2022 – med unntak av § 7-3, som først skulle tre i kraft 2. september 2022. Det ble også vedtatt av loven skulle evalueres fire år etter at den trådte i kraft.

Parallelt med ikrafttredelsen av store deler av loven påbegynte departementet arbeid med å vurdere revisjon av særlig kapitlene 7 og 8, men hvor det også ble gjort enkelte andre mindre justeringer, se høringsnotat av 27. juni 2022 med påfølgende høringsinnspill, som munnet ut i departementets forslag i Prop. 91 L (2022–2023) Endringer i etterretningstjenesteloven (domstolskontroll i saker om kildevern og ved speiling av kommunikasjonsstrømmer mv.), som ble bragt videre i Innst. 402 L (2022–2023) Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Endringer i etterretningstjenesteloven (domstolskontroll i saker om kildevern og ved speiling av kommunikasjonsstrømmer mv.). De nærmere detaljene i Stortingets behandling er tilgjengelig her. Utfallet ble for det første endringer i § 4-2 andre ledd første punktum, som trådte i kraft 16. juni 2023, og for det andre endringer i form av nytt andre og tredje ledd i § 5-2, endringer i § 7-2 første ledd, § 7-3, § 8-1, § 8-2, § 8-4 bokstav a og b, § 8-6, § 8-7 tredje ledd, § 8-10 andre ledd første og andre punktum, § 9-6 første ledd første punktum, § 9-6 tredje ledd og § 9-8 første ledd, samt endring i kapitteloverskriften til kapittel 8, som trådte i kraft 1. oktober 2023.

Som følge av endringer i forvaltningsloven (lov 10. februar 1967) ble det i 2021 gjort en teknisk justering i § 11-1 ved at «forvaltningsloven §§ 13 til 13 f» ble endret til «forvaltningsloven §§ 13 til 13 g», jf. blant annet Prop. 166 L (2020–2021) Endringer i forvaltningsloven m.m. (utvidet adgang til informasjonsdeling). Denne endringen trådte i kraft 1. januar 2022.

Det er gitt én sentral forskrift i medhold av loven, se forskrift 28. september 2023 nr. 1501 om godtgjørelse fra det offentlige til særskilte advokater i saker etter etterretningstjenesteloven. For øvrig finnes et instruksapparat, som ikke omtales særskilt her. Etterretningstjenesten har også utarbeidet egne etiske retningslinjer, som er ugraderte. For tiden er de ikke tilgjengelige på nett. Noen punkter er omtalt i høringsnotatet av 2018 punkt 10.3.2:

• Det skal ligge et legitimt etterretningsbehov til grunn for all etterretningsvirksomhet, og all innhenting, både fordekt og åpen, skal fokusere på det som er relevant for å ivareta etterretningsbehovet.

• Etterretningsvirksomheten skal vurderes opp mot mulige konsekvenser for enkeltmennesket og mot politiske eller operasjonelle implikasjoner.

• Metodene som benyttes, skal være nødvendige og proporsjonale sett opp mot sannsynlig etterretningsutbytte av virksomheten.

Det er begrenset med litteratur som sådan om lovens innhold. En omtale av EU-domstolens saker C-623/17 Privacy International og C-511-/18, C-512/18 og C-520/18, La Quadrature du Net mfl. er gitt i Åse Rustad Kvisberg, Eirin Tinnesand og Sigve Berg Tronsmoen, «Datalagring for nasjonal sikkerhet», EuroRett, nr. 19, 2020 (EUR-2020-19-1).