Tore Lunde
Professor, Universitetet i Bergen
Professor, Universitetet i Bergen
Lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn mv. (foretaksnavneloven eller ftnavnl.) hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).
Lovens formål er å regulere retten til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn, og å samordne disse reglene med varemerkeloven (lov 26. mars 2010 nr. 8). Et viktig formål er å ivareta det behovet som offentlige myndigheter, næringslivet og forbrukere har til å identifisere foretak, og dermed bidra til å unngå eller redusere risikoen for forveksling med andre foretak.
Loven er resultat av en omfattende reform av den tidligere lovgivningen om handelsregistre, firma og prokura. I tillegg til foretaksnavneloven resulterte reformen i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak (foretaksregistreringsloven) og lov 21. juni 1985 nr. 80 om prokura (prokuraloven).
Den tidligere betegnelsen «firma» ble ved lov 5. september 2003 nr. 91 endret til «foretaksnavn», både i lovens tittel og i de enkelte bestemmelser hvor det var benyttet. Ved samme lovendring ble uttrykket «enkeltmannsforetak» erstattet med «enkeltpersonforetak» og uttrykket «firmainnehaveren» ble erstattet med «innehaveren av foretaksnavn».
Loven trådte i kraft 1. januar 1998 i henhold til kgl.res. 18. desember 1987 nr. 963. Loven er endret en rekke ganger (se endringsfanen i Lovdata og noter til de enkelte bestemmelsene).
En rekke endringer ble vedtatt ved lov 12. juni 2020 nr. 67 om endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.), som trådte i kraft 1. mars 2023 samtidig med ikrafttredelsen av øvrige endringer i varemerkeloven og andre tilknyttede lover, jf. kgl.res. 17. februar 2023 nr. 229. Endringene omtales i tilknytning til de enkelte bestemmelsene hvor det anses relevant. Se også overgangsbestemmelser i kgl.res. 17. februar 2023 nr. 230. Det følger av overgangsbestemmelsene nr. 1 at søknad om registrering av foretaksnavn innlevert før ikrafttredelsen 1. mars 2023 skal anses å oppfylle kravene til søknaden hvis bestemmelsene om dette som gjaldt før 1. mars 2023, er oppfylt. Etter overgangsbestemmelsene nr. 2 kan registrering av foretaksnavn som er skjedd før ikrafttredelsen 1. mars 2023, bare oppheves etter innsigelse, settes til side som ugyldig eller slettes i den utstrekning det ville vært grunnlag for det etter bestemmelsene som gjaldt før 1. mars 2023. De nye bestemmelsene i § 3-6 a og § 5-1 nytt annet til femte ledd gjelder likevel også for registreringer som har funnet sted før 1. mars 2023.
De mest sentrale lovforarbeidene er
Ot.prp. nr. 50 (1984–85) Om A) Lov om registrering av foretak B) Lov om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven) C) Lov om prokura
Ot.prp. nr. 59 (1994–95) Om lov om endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern
Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) Om lov om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven)
Prop. 6 L (2009–2010) Ny varemerkelov
Prop. 81 L (2012–2013) Endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern m.m. (styrking av håndhevingsreglene)
Prop. 87 L (2014–2015) Endringar i lov om Enhetsregisteret m.m. (registrering av sameigarar m.m.)
Prop. 43 LS (2019–2000) Endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 27/2020 av 7. februar 2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2015/2436 (nytt varemerkedirektiv) og samtykke til tiltredelse til Singaporetraktaten 27. mars 2006 om varemerkerett.
Av stor betydning for forståelsen av foretaksnavneretten er også NOU 2001: 8 Lov om varekjennetegn med motiver fra Varemerkeutredningen II.
Foretaksnavneretten er nær beslektet med både varemerkeretten og reglene om foretaksregistrering. Et kjennetegn vil i mange tilfeller kunne være både et varemerke og et foretaksnavn, eventuelt et sekundært forretningskjennetegn, og ofte vil varemerkeloven og forretningskjennetegnloven kunne komme til anvendelse på samme forhold. Om forholdet mellom foretaksnavneloven og varemerkeloven se særlig Rt-1998-1315 (Norges-Is). Ved foretaksregistrering oppnås det rettsvern for foretaksnavnet som registreres.
Foretaksnavneretten blir ikke ofte gjenstand for prøving i domstolene, og det foreligger derfor relativt få avgjørelser fra Høyesterett og lavere rettsinstanser som direkte gjelder tvister om foretaksnavn. En del avgjørelser fra varemerkerettens område vil imidlertid kunne ha betydelig overføringsverdi til foretaksnavnerettens område, i lys av den nære sammenhengen mellom rettsområdene.
Også praksis fra Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR), både innenfor foretaksnavneretten og varemerkeretten, har betydning for tolkningen av foretaksnavneloven, selv om rettskildeverdien av praksis fra KFIR ikke må overdrives. Avgjørelser fra KFIR kan bringes inn for domstolene, jf. foretaksnavneloven §§ 3-8 og 5-1, og domstolene har som hovedregel full prøvingsadgang tilsvarende som ved prøving av lovbundne forvaltningsavgjørelser ellers, fordi det skjønn som skal utøves ved prøving av avgjørelser fra KFIR, som regel er et lovbundet skjønn, jf. Rt-2005-1601 (Gule Sider) avsnitt 39. Det følger av Rt-1975-603 (Swingball) og Rt-2008-1555 (Biomar), sammenholdt med Rt-1995-1908 (Mozell), at domstolene i saker om foretaksnavn og varemerker ikke skal vise noen tilbakeholdenhet med å fravike Patentstyrets eller KFIRs avgjørelser, se Lassen/Stenvik, Varemerkerett s. 197–199. Henvisninger til praksis fra KFIR i lovkommentaren her brukes i hovedsak som illustrasjoner og eksemplifisering.
Et viktig rettskildepoeng er at EU/EØS-retten vil kunne ha betydelig innflytelse på tolkningen og anvendelsen av foretaksnavneloven, selv om rettsvern for foretaksnavn ikke er harmonisert i EU/EØS, se for eksempel HR-2016-1993-A (Pangea) avsnittene 41–42. Forklaringen ligger i den tette tilknytningen mellom foretaksnavneretten og varemerkeretten som nevnt. Siden vernereglene i de respektive lovene er tilnærmet fullt ut harmonisert, jf. Ot.prp. nr. 59 (1994–95) s. 103 og Ot.prp. nr. 43 (2002–2003) s. 5 og s. 32, innebærer harmoniseringen av varemerkeretten i EU/EØS at foretaksnavnelovens bestemmelser som svarer til bestemmelser i varemerkedirektivet(2008/95/EF) og varemerkeforordningen ((EF) nr. 207/2009), og nyere direktiver og forordninger som erstatter disse, må fortolkes i samsvar med EU-domstolens avgjørelser på området, jf. Pangea-dommen avsnittene 42 og 43. Som eksempel på EØS-rettens påvirkning kan det vises til henvisningen til varemerkeloven § 14 i foretaksnavneloven § 3-2 første ledd. Kravet til særpreg etter varemerkeloven § 14 må vurderes i lys av varemerkedirektivet, varemerkeforordningen og EU-domstolens praksis, og tilsvarende gjelder for vurderingen etter foretaksnavneloven § 3-2 første ledd.
Pariskonvensjonen av 20. mars 1883 angående beskyttelse av den industrielle eiendomsrett, revidert i Stockholm 1967, artikkel 8, forplikter Norge som unionsland å sikre rettsbeskyttelse for foretaksnavn (handelsnavn) fra andre unionsland, uten krav til anmeldelse eller registrering. Det nærmere innholdet i denne forpliktelsen er ikke helt klar. Høyesterett uttalte i Rt-1971-390 (Hennes) at «utenlandske firmaers rettsstilling … kan neppe stilles dårligere enn landets egne firmaer», med henvisning til at slike konflikter i første rekke måtte løses etter de bestemmelser som i dag tilsvarer varemerkelovens regler om forvekslingsrisiko og markedsføringslovens generalklausul, jf. lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 25.
Sentrale forskrifter
Til loven er det bare knyttet én forskrift – forskrift 26. mars 2014 nr. 333 om betalinger mv. til Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter.
Litteratur
Dahl, Jan og Einar Hanssen, Selskapsstiftelse og foretaksregistrering, Tano Aschehoug, 1992.
Nervik, Georg, Utvalgte emner fra firmaretten, Ad Notam Gyldendal, 1999.
Lassen, Birger Stuevold og Are Stenvik, Kjennetegnsrett, 3. utgave, Universitetsforlaget, 2011.
Lassen, Birger Stuevold, «Om iskrem i Høyesterett og isenkram i Brønnøysund», i Peter Lødrup mfl., red., Rettsteori og rettsliv. Festskrift til Carsten Smith, s. 535–542, Universitetsforlaget 2002.
Wold, Erik, «Immaterialrettigheter som dekningsobjekt», Lov og Rett, 2006, s. 272–297, særlig punkt 3.2.6.
Ørstavik, Inger Berg, «Vernet for særpregete foretaksnavn – fare for forveksling. Høyesteretts dom av 22. september 2016, Pangea Property Partners AS (HR-2016-1993-A)», Nytt i privatretten, nr. 4, 2016, s. 8–11.
Ørstavik, Inger Berg, «Varemerkerett og annen kjennetegnsrett», i Ole-Andreas Rognstad mfl., Markedsrett. Innføring i markedsførings-, konkurranse og immaterialrett, s. 187–248, Universitetsforlaget, 2021.
Aarbakke, Magnus, «Registrering i foretaksregisteret – og noe om registreringens selskapsrettslige betydning», Tidsskrift for rettsvitenskap, 1988, s. 71–107 (TFR-1988-71).
Dansk litteratur
Rosenmai-Sarka, Gro og Søren Corfixsen Whitt, Erhvervsvirksomhedsloven med kommentarer, Karnov, 2021.
Svensk litteratur
Adamsson, Peter og Anders Kylhammar, Lagen om företagsnamn, Norstedts Juridik (NGB), 2021.