Karianne Rosnes-Lundgaard
Advokat, Statkraft AS
Lov 14. desember 1917 nr. 16 om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven) hører under Energidepartementet (ED). Tidligere ble loven kalt industrikonsesjonsloven eller ervervsloven. Da loven ble vedtatt, het den lov om erhvervelse av vandfald, bergverk og anden fast eiendom og omfattet erverv av fast eiendom mer generelt. Den ble derfor tidligere også kalt den alminnelige konsesjonslov eller konsesjonsloven.
Loven regulerer vilkårene for å få konsesjon til å erverve (kjøpe, leie mv.) vannfall av en viss størrelse. Bakgrunnen for at det ble vedtatt regler om dette, var at noen av de store vannfallene våre ble kjøpt opp av utenlandske aktører på slutten av 1800-tallet. Den 21. april 1888 ble statsborgerrettsloven vedtatt. Loven innførte konsesjonsplikt for å erverve eiendommer for utenlandske personer og for selskaper som ikke hadde norsk styre. Imidlertid var det en enkel sak å omgå kravet, fordi man kunne erverve eiendom så lenge selskapets styre var norsk.
I panikkloven av 7. april 1906 ble det derfor innført konsesjonsplikt for utenlandske statsborgere og alle aksjeselskaper ved erverv av fosser. Vannfallene var viktige for å skaffe kraft til industrien, og det ble derfor avgjørende for myndighetene å sikre kontroll med oppkjøp av vannfall. Den historiske bakgrunnen for vannfallrettighetsloven er blant annet beskrevet i Ot.prp. nr. 69 (1966–67).
Prinsippet om at et vassdrag er underlagt grunneierens eiendomsrett, er sentralt for å forstå myndighetens behov for å regulere utnyttelsen av vannfall i en egen lov. I lov om vasdragenes benyttelse av 1887 ble det slått fast i § 1 grunneieren er «eiendomsberettiget til det Vand som findes paa Grunden». En grunneier kunne derfor uhindret selge sine fall til hvem som helst hvis ikke det var for den nevnte statsborgerrettsloven av 1888. Gjennom statsborgerrettsloven og senere industrikonsesjonsloven fikk myndighetene kontroll med utnyttelsen av vannfallene selv om eiendomsretten til vannfallene lå til grunneier.
Vannfallrettighetsloven gjelder kun konsesjon til å erverve vannfall som ved regulering «antas å kunne utbringe mer enn 4.000 naturhestekrefter», se § 2 første ledd. Konsesjon til å regulere vann eller til å iverksette andre vassdragstiltak er regulert i lov 14. desember 1917 nr. 17 om regulering og kraftutbygging i vassdrag (vassdragsreguleringsloven) og ellers i lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven).
Hele loven ble vedtatt på nytt i 2017, se lov 21. juni 2017 nr. 101 om endringer i konsesjonslovgivningen for vannkraft (lovrevisjon), i forbindelse med at loven da var 100 år gammel. Bakgrunnen for den «nye» loven var at man ønsket å forenkle loven, både språklig og lovteknisk. Endringene er i all hovedsak av lovteknisk art. Det innebærer at rettskilder fra før den nye vedtakelsen i 2017 fortsatt er relevante ved tolkningen av loven. Bestemmelser og kapitler uten innhold ble slettet, og loven ble omstrukturert. Rekkefølgen på lovbestemmelsene er nå mer pedagogisk og følger i stor grad den praktiske framdriften i en konsesjonsbehandling og senere drift i medhold av konsesjonen.
Loven er vedtatt samme dag som vassdragsreguleringsloven, som på samme måte ble vedtatt på nytt 100 år etter vedtakelsen i 1917. Lovene må leses i sammenheng. De «nye» lovene trådte i kraft fra 1. januar 2018, jf. kgl.res. 15. desember 2017 nr. 2034.
Forarbeidene til den nye vedtakelsen av loven er sentrale for lovforståelsen, selv om endringene som ble gjort ved 100-årsjubileet, hovedsakelig var av lovteknisk art. Forarbeidene er Prop. 117 L (2016–2017) Endringer i konsesjonslovgivningen for vannkraft (lovrevisjon) og Innst. 438 L (2016–2017) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringer i konsesjonslovgivningen for vannkraft (lovrevisjon).
Av andre sentrale forarbeider nevner jeg:
Ot.prp. nr. 69 (1966–1967) (bl.a. om innføring av konsesjonsplikt for kommuner og forkjøpsrett for staten og fylkeskommuner)
Ot.prp. nr. 54 (2003–2004) (om heving av grensene for konsesjonsplikt for å lette småkraftutbygging)
NOU 2004: 26 Hjemfall (utredning av dagjeldende hjemfallsregler og alternativer til modellen)
Provisorisk anordning 10. august 2007 nr. 949
Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) (konsolideringsmodellen som ble vedtatt etter EFTA-domstolens dom 26. juni 2007)
Ot.prp. nr. 66 (2008–2009) (utleie av vannkraftproduksjon)
Prop. 96 L (2015–2016) (om erverv av andel i offentlig ansvarlig selskap)
I vannfallrettighetsloven er myndigheten fordelt mellom Stortinget, Kongen og departementet. Store deler av myndigheten ble delegert til Energidepartementet (ED) i kgl.res. 15. desember 2017 og kgl.res. 15. desember 2000 (av Lovdata kalt «forskrift 15. desember 2000 nr. 1270 om hvem som skal være vassdragsmyndighet etter vannressursloven», som nå er opphevet). Energidepartementet har deretter delegert store deler av sin myndighet videre til NVE i delegeringsvedtak 30. juni 2021 nr. 2314 etter vannfallrettighetsloven og vassdragsreguleringsloven. I kgl.res. 29. august 2025 s. 1 skriver Energidepartementet:
«Departementet mener NVE som utgangspunkt bør gis myndighet til å fatte alle førsteinstansvedtak etter vassdragslovene, med unntak av de tilfeller der loven forutsetter samtykke fra Stortinget eller legger myndigheten til kommunen, eller der Kongen har gitt myndighet til et annet forvaltningsorgan.»
Prosessen blir dermed slik at NVE treffer vedtak som førsteinstans, og ED er klageinstans. Der det står «Kongen» i lovens bestemmelser, vil det som regel være delegert vedtaksmyndighet til ED, med subdelegasjon til NVE, se forskrift 29. august 2025 nr. 1739 om delegering av Kongens myndighet etter vassdragsreguleringsloven, vannfallrettighetsloven og vannressursloven for delegasjon fra Kongen i statsråd til ED og forskrift 29. august 2025 nr. 1756 om delegering av Energidepartementets myndighet etter vassdragsreguleringsloven, vannfallrettighetsloven og vannressursloven for delegasjon fra ED til NVE. Forskriftene ble kunngjort 1. september 2025 og trådte i kraft samme dag. Det er verdt å merke seg at dette innebærer en «avpolitisering» av behandlingen av stor vannkraftutbygging, ettersom slik utbygging tidligere har blitt behandlet av Kongen i statsråd. Det samme vil gjelde for revisjon av konsesjoner for stor vannkraft.
I punkt 3 i den kongelige resolusjonen er det angitt hvilken myndighet som delegeres fra Kongen til departementet i vannfallsrettighetsloven. Dette vil bli angitt i kommentaren til hver enkelt bestemmelse.
Det er ett sentralt bokverk på vassdrags- og energirettens områder: Thor Falkanger og Kjell Haagensen, Vassdrags- og energirett, Universitetsforlaget, 2002. Boken omtaler dermed ikke de viktige endringene om krav til offentlig eierskap og konsolideringsmodellen. Ellers finner man mange interessante historiske bøker om utnyttelsen av vassdragene våre på Nasjonalbibliotekets sider.