Andreas Lowzow
Partner, Advokatfirmaet Schjødt AS
Partner, Advokatfirmaet Schjødt AS
Lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven) hører under Finansdepartementet (FIN). Loven regulerer forvaltning av alternative investeringsfond og gjennomfører EU-direktiv 2011/61/EU (AIFMD) i Norge.
AIF-loven er endret flere ganger siden ikrafttredelsen. De fleste av disse er av mer lovteknisk art eller som følge av endring i andre lover. Eneste endringslov som direkte vedrører AIF-loven, er lov 16. desember 2016 nr. 91 om endringer i lov om EØS-finanstilsyn. Bakgrunnen var at Stortinget den 13. juni 2016 ga samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem, og enkelte andre rettsakter. Stortinget vedtok samtidig lov 17. juni 2016 nr. 30 om EØS-finanstilsyn. Endringsloven gjennomfører bestemmelser som omhandler ESMA i AIFMD i AIF-loven. Dette er nærmere redegjort for i Prop. 166 L (2015–2016).
Sentrale forarbeider til AIF-loven er Prop. 77 L (2013–2014) og rapport 1 mars. 2013 fra arbeidsgruppen om gjennomføringen av AIFMD i norsk rett.
Sentrale retningslinjer og rundskriv er ESMAs retningslinjer om «key concepts of the AIFMD», ESMAs retningslinjer om «sound remuneration policies under the AIFMD», ESMAs «Questions and answers, application of the AIFMD», Finanstilsynets rundskriv RFT-2016-11 og Finanstilsynets rundskriv RFT-2019-9.
Siden AIFMD er et direktiv, er det opp til norske myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen, jf. EØS-avtalen artikkel 7.
AIFMD følger den tradisjonelle oppbygningen av finansregulatorisk regelverk fra EU, hvor de overordnede og sentrale kravene følger av selve direktivet, og en rekke utfyllende regler fastsettes i såkalte delegerte rettsakter (forordninger). Selve direktivet er gjennomført i AIF-loven og forskrift 26. juni 2014 nr. 877 til lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-forskriften), mens de delegerte rettsaktene er gjort til norsk lov ved henvisning i kapittel 8 i forskriften til AIF-loven.
Det er AIF-loven og forskriftene som er gjeldendene norsk rett, men med direktivet som en svært viktig tolkningsfaktor ved fastleggelsen av innholdet, slik at direktivet normalt vil gå foran ved motstrid mellom direktivets regel og den norske lov- eller forskriftsteksten eller andre norske rettskilder – i samsvar med det såkalte presumsjonsprinsippet, se Knut Bergo, Børs og verdipapirrett, Cappelen Damm Akademisk, 2021 s. 49.
Det er særlig to viktige begrensninger/nyanseringer fra ovenstående. For det første er det de tilfellene hvor lovgiver uttrykkelig og bevisst har inntatt et annet standpunkt enn EU-retten. For det andre kan legalitetsprinsippet oppstille en begrensning i den forstand at der et EU-direktiv øker pliktene for norske borgere eller griper inn i deres rettsstilling, og dette ikke fremgår av den norske lovteksten, vil resultatet kunne være at det er norsk lov som gjelder, jf. Knut Bergo, Børs og verdipapirrett, Cappelen Damm Akademisk, 2021, s. 49 og s. 51–52.
En praktisk utfordring ved anvendelsen av AIF-loven er at endringsforordninger gjennomføres på et senere tidspunkt i Norge sammenlignet med EU. Sistnevnte gjelder for eksempel EU-forordning 2019/1156 som lovregulerer adgangen til å foreta såkalt markedssondering («pre-marketing») i Norge (se mer om dette i note 8 til § 1-2). Slik forsinket implementering er ikke unikt for AIF-loven, men en gjenganger innenfor finansregulatorisk regelverk generelt og skaper ofte praktiske og kommersielle utfordringer for berørte aktører.
Bakgrunnen for AIFMD er anerkjennelsen av at forvaltere av alternative investeringsfond er ansvarlige for forvaltningen av betydelige beløp i EU/EØS, og dermed kan utøve en viktig innflytelse på markedene og selskapene fondene er investert i. Erfaringene man gjorde seg i løpet av finanskrisen i 2008/2009 viste at disse forvalterne også kan være med og bidra til å spre og øke risikoen gjennom det finansielle systemet, se punkt 2 i fortalen til AIFMD. EU anså det derfor som nødvendig å gjennomføre et felleseuropeisk regelverk som regulerer forvalterne av alternative investeringsfond.
I motsetning til for eksempel UCITS-fond regulerer AIFMD forvalterne og ikke fondet som sådan, se § 1-1 første ledd. Fondet kan etableres på mange ulike måter, både hva gjelder juridisk form og investeringsstrategi. AIFMD legger ingen føringer på hvilken investeringsstrategi fondet kan ha, men investeringsstrategien kan medføre at forvalter blir underlagt ulike regler (for eksempel vil belåning medføre at terskelgrensen for kapital under forvaltning blir lavere før forvalter må ha konsesjon).
For å stimulere til ytterligere vekst og kapital til små- og mellomstore bedrifter har EU vedtatt tre reguleringer av det som anses som bestemte typer av alternative investeringsfond; forordning om europeiske venturekapitalfond (forordning (EU) nr. 345/2013 – EuVECA), forordning om europeiske fond for sosialt entreprenørskap (forordning (EU) nr. 346/2013 – EuSEF) og forordning om europeiske langsiktige investeringsfond (forordning (EU) 2015/769 – ELTIF). I motsetning til AIFMD innebærer disse tre forordningene en produktregulering ved at de oppstiller krav til investeringsstrategi mv. Motstykket er at de får enklere markedsadgang.
Alle tre ovennevnte forordninger er gjennomført i norsk rett i kapittel 1a i AIF-loven.
Innføringen av ELTIF-forordningen er ment å skulle legge til rette for en alternativ finansieringsmåte for prosjekter, som kan komme i tillegg til eller i stedet for bankfinansiering og andre former for finansiering. Eksempler på aktuelle prosjekter er infrastruktur og forskning og utvikling. Kravene for å kvalifisere som et ELITF-fond er såpass snevre at regelverket har fått begrenset utbredelse i EU/EØS. EU har blant annet på denne bakgrunn foreslått en revisjon og oppdatering av regelverket. Endringene vil sannsynligvis ikke tre i kraft i Norge før 2027 grunnet gjennomføringsprosessen i EØS.
Formålet med EuVECA-forordningen er å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore bedrifter. Et rammeverk for venturekapitalfond var en sentral del av EUs handlingsplan for små og mellomstore bedrifter fra 2011 (COM (2011) 870).
Formålet med EuSEF-forordningen er å lette tilgangen til kapital for fond som investerer i foretak som har et sosialt formål, og dermed øke fremveksten av slike foretak. Forordningen har sin bakgrunn i EU-kommisjonens «Social Business Initiative» fra 2011 (COM (2011) 682).
EuVECA-regelverket er det som har hatt størst praktisk betydning av de tre «produktregelverkene» nevnt ovenfor. Det er flere forvaltere i Norge med denne tillatelsen. Både forvaltere som kun er registreringspliktig i henhold til AIF-loven § 1-4, og de som har full konsesjon i henhold til AIF-loven § 2-2, kan søke om å få EuVECA tillatelse. EuVECA-forordningen oppstiller som nevnt ovenfor en produktregulering, og det innføres plasseringsbegrensninger og diversifikasjonsreguleringer for EuVECA-fondet. Det er også et forbud mot å benytte finansiell giring. Investeringsområdet til EuVECA-forordningen anses for å treffe rimelig godt og er relevant for en rekke forvaltere av venture capital fond. Det er særlig to elementer med EuVECA-forordningen som er avgjørende for at forvaltere ønsker denne tillatelsen; (i) fondet kan markedsføres til en bredere kategori av investorer enn kun profesjonelle investorer (hvilket er en viktig begrensning dersom forvalter kun er registrert i henhold til AIF-loven § 1-4, og (ii) fondet kan markedsføres etter en notifikasjonsordning i EU/EØS.
En sentral utvikling i EU er deres arbeid med bærekraft. EU mener finansbransjen, herunder forvaltere av alternative investeringsfond, skal spille en nøkkelrolle i å re-allokere enorme mengder kapital til bærekraftige investeringer. To sentrale reguleringer i den forbindelse er EU-taksonomien (forordning (EU) 2022/852) og offentliggjøringsforordningen (forordning (EU) 2019/2088). Begge to er gjennomført i Norge gjennom lov 22. desember 2021 nr. 161 om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftige investeringer. Regelverket er sentralt for forvaltere av alternative investeringsfond, da forvalter er å anse som en «finansmarkedsdeltaker» og fondet som et «finansielt produkt» slik dette er definert i artikkel 2 i forordning (EU) 2019/2088.