Henriette Cecilie Breilid
Senioradvokat, Deloitte Advokatfirma AS
Senioradvokat, Deloitte Advokatfirma AS
Partner/Advokat, Deloitte Advokatfirma AS
Partner/Advokat, Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS
Lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering (permitteringslønnsloven) regulerer arbeidsgivers lønnsplikt overfor arbeidstaker under permittering og hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).
Hovedformålet med permitteringslønnsloven er å motvirke uheldig bruk av helt kortvarige, svært langvarige eller tidsubestemte permitteringer, ved at det knyttes kostnader til permitteringer i form av lønnsplikt i deler av permitteringsperioden, jf. Ot.prp. nr. 18 (1993–94) s. 3. Sentrale hensyn bak loven er arbeidsmarkedshensyn, arbeidervernhensyn og trygdefinansielle og andre samfunnsøkonomiske hensyn, jf. Ot.prp. nr. 18 (1993–94) s. 3. Loven har sin bakgrunn i frykten for at arbeidsgivere etter hvert kunne misbruke permitteringsinstituttet for å regulere arbeidskraftsbehovet og samtidig velte kostnadene for dette over på det offentlige. I Ot.prp. nr. 11 (1987–88) s. 15 og 16 ble ordningen omtalt slik:
«Dette innebærer at dagens permitteringsordning gir bedriftene store muligheter til å overvelte normale lønnskostnader på folketrygden i perioder hvor de ikke kan nyttiggjøre seg arbeidskraften. Ordningen kan derfor sies å innebære en indirekte lønnssubsidiering av bedrifter som bruker permitteringer. Dette er uheldig både ut fra rent trygdefinansielle hensyn og ut fra mer al[l]menne samfunnsøkonomiske betraktninger.»
At lønnsvernet for arbeidstaker står sentralt i permitteringslønnsloven, er fremhevet i HR-2019-178-A (avsnitt 34–35).
Permitteringslønnsloven har en nær sammenheng med arbeidsmarkedssituasjonen og den arbeidsmarkedspolitikken som føres. Arbeidsmarkedssituasjonen og arbeidsmarkedspolitikken har også betydning for i hvilken grad de ulike hensynene bak loven gjør seg gjeldende. I perioder hvor sysselsettingssituasjonen er nedadgående, har lengden på perioden uten lønnsplikt historisk blitt utvidet. Motsatt har perioden uten lønnsplikt blitt innskrenket i gode tider. Den tette tilknytningen til arbeidsmarkedet har medført at loven har blitt endret mange ganger siden ikrafttredelsen, blant annet under finanskrisen og senest i særdeleshet i forbindelse med covid-19-pandemien. Se permitteringslønnsloven § 5 note 2, hvor de sentrale lovendringer som følge covid-19-pandemien er listet opp.
Endringslover til permitteringslønnsloven er: lov 15. juni 1990 nr. 31, lov 22. mars 1991 nr. 14, lov 20. juni 1991 nr. 39, lov 26. juni 1992 nr. 91, lov 28. februar 1997 nr. 19, lov 20. desember 1993 nr. 141, lov 23. juni 2000 nr. 49, lov 15. juni 2001 nr. 35, lov 21. desember 2001 nr. 99, lov 27. juni 2003 nr. 63, lov 19. desember 2003 nr. 117, lov 10. desember 2004 nr. 79, lov 16. desember 2005 nr. 119, lov 16. juni 2006 nr. 20, lov 27. februar 2009 nr. 8, lov 16. desember 2011 nr. 58, lov 14. juni 2013 nr. 33, lov 13. desember 2013 nr. 105, lov 19. juni 2015 nr. 43, lov 17. juni 2016 nr. 26, lov 20. desember 2018 nr. 98, lov 20. mars 2020 nr. 6 og lov 23. juni 2020 nr. 96.
Permitteringslønnsloven har ellers vært gjenstand for flere endringer siden mars 2020 som følge av covid-19-pandemien.
Det norske permitteringsinstituttet reguleres av både lovfestet og ulovfestet rett, og det har både en trygderettslig og en arbeidsrettslig side. Den trygderettslige siden reguleres av lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) og tilhørende forskrifter, som regulerer de(n) permittertes rett til dagpenger fra NAV når arbeidsgiver ikke har lønnsplikt etter permitteringslønnsloven. Den arbeidsrettslige siden reguleres av både rettspraksis, sedvanerett og tariffavtaler. Permittering krever for det første saklig grunn, jf. Rt-2014-336 (avsnitt 36). I tillegg må situasjonen være forbigående. I hvilke situasjoner arbeidsgiver kan permittere, og hvilke rettigheter og plikter som gjelder under permittering, er ikke enhetlig regulert i lovgivningen, men følger av et fragmentert rettskildebilde hvor enkelte sider er lovfestet og andre ulovfestet. Permitteringsreglene i Hovedavtalen mellom NHO og LO 2022–2025 gir langt på vei uttrykk for ulovfestet rett. For øvrig er det lite rettspraksis på området. For en generell fremstilling av de arbeidsrettslige reglene om permittering vises det for eksempel til Jan Fougner mfl., Omstilling og nedbemanning, 3. utg., Universitetsforlaget, 2016, kapittel 8, Nils H. Storeng mfl., Arbeidslivets spilleregler, 5. utg., Universitetsforlaget, 2020, kapittel 20 og Nicolay Skarning mfl., Permittering under og etter koronapandemien, Hegnar Media, 2020.
Permitteringslønnsloven suppleres av forskrift 21. juni 2016 nr. 764 om lønnsplikt under permittering og midlertidig forskrift 30. oktober 2020 nr. 2213 om endring i forskrift om lønnsplikt under permittering og forskrift om dagpenger under arbeidsløshet
De mest sentrale og vesentlige forarbeidene til loven er: Ot.prp. nr. 11 (1987–88), Ot.prp. nr. 67 (1989–90), NOU 1993: 19, Ot.prp. nr. 18 (1993–94), Ot.prp. nr. 59 (1999–2000), Ot.prp. nr. 12 (2003–2004), Ot.prp. nr. 31 (2008–2009), Prop. 125 L (2019–2020) og Innst. 386 L (2019–2020).
Permittering er, ved siden av oppsigelse, et virkemiddel arbeidsgiver kan benytte for å fri seg fra sine lønnsforpliktelser overfor arbeidstaker i visse situasjoner, jf. Ot.prp. nr. 11 (1987–88) s. 5. Permittering innebærer et påbud fra arbeidsgivers side om at arbeidstaker(ne) blir midlertidig løst fra arbeidsplikt, samtidig som arbeidsgiver i samme periode løses fra lønnsplikt. Til forskjell fra oppsigelse innebærer permittering ikke en avslutning av arbeidsforholdet, da det består i det videre og arbeidstaker(ene) har både en rett og plikt til å gjenoppta arbeidet når grunnlaget for permittering ikke lenger er til stede. Permittering kan gjennomføres helt eller delvis, som for eksempel kan innebære en reduksjon i arbeidstid eller at deler av de ansatte permitteres, mens øvrige fortsetter som vanlig. Permitteringsperioden vil kunne variere ut fra virksomhetens situasjon og kan ha en lengde fra noen dager til flere måneder, jf. Ot.prp. nr. 11 (1987–88) s. 5.