Alexander Sønderland Skjønberg
Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI
Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI
Leder, Arbeidsretten
Lovens fulle tittel er lov 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvister. Lovens korttittel er arbeidstvistloven. Ved henvisning til loven brukes gjerne forkortelsen arbtvl. Arbeidstvistloven hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Loven trådte i kraft 1. mars 2012.
Arbeidstvistloven avløste lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister (arbeidstvistloven 1927), som igjen erstattet den første arbeidstvistloven, lov 6. august 1915 nr. 2 om arbeidstvister (arbeidstvistloven 1915). Arbeidstvistloven 2012 innebærer få endringer i forhold til arbeidstvistloven 1927. Det ble imidlertid gjort noen endringer i lovens prosessregler. Ut over dette er loven i all hovedsak en språklig modernisering. Lovens forarbeider er Prop. 134 L (2010–2011) Lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m. og Innst. 91 L (2011–2012), Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m.
Arbeidstvistloven er den sentrale loven i den kollektive arbeidsretten. Loven regulerer først og fremst forhold mellom kollektive parter, det vil si arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonener. Loven må, i likhet med arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62), ses i sammenheng med samfunnsutviklingen på 1900-tallet, og særlig organisasjons- og tariffavtaleutviklingen og utviklingen av den organiserte arbeidskampen – med virkemidler som streik og lockout. Den første perioden av utviklingen var preget av organisasjonenes selvregulering. Gjennom avtaleordninger om forhandlinger og voldgift søkte organisasjonene å opprette noen spilleregler seg imellom. Etter som organisasjonsutviklingen tok til, og det ble stadig større arbeidskonflikter, ble dette ikke ansett å være tilstrekkelig for å sikre samfunnshensyn, og staten grep regulerende inn. Et hovedformål med arbeidstvistloven har vært å innføre et tvisteløsningssystem som kan ivareta samfunnsfreden. Dette gjaldt først og fremst interessetvistene, det vil si tvister om tariffavtaleopprettelse eller tariffrevisjon. Løsningen ble en ordning med en meklingsmyndighet, i dag riksmekler (tidligere riksmeglingsmannen), hvis formål er å søke å få løst interessetvister og derved unngå arbeidskamp. For rettstvistene, det vil si tvister om tolkning av tariffavtaler mv., ble det opprettet en særdomstol, Arbeidsretten.
Selv om hovedformålet med arbeidstvistloven er å ivareta samfunnsfreden, og reglene om mekling mv. har offentligrettslig karakter, har det også vært sentralt å sikre tariffavtalen som et effektivt reguleringsinstrument, og derigjennom at arbeidslivets parter kan regulere seg selv. Da tariffavtalen vokste frem som en ny kontraktstype, ble gjeldende kontraktsrett ansett som utilstrekkelig for å oppfylle tariffavtalens formål. Hovedformålet med tariffavtalen er å fastsette arbeids- og lønnsvilkår for de individuelle arbeidsforholdene og dermed regulere innholdet i andre avtaler, arbeidsavtaler. Det store diskusjonstemaet var hvordan dette kunne oppnås. Den enkelte arbeidstager, og normalt heller ikke arbeidsgiver, deltok ikke ved avtaleinngåelsen og var ikke part i avtalen. Det var – som i dag – organisasjonene som opptrådte ved avtaleinngåelsen. Spørsmålet var også hvordan man skulle unngå at den enkelte arbeidsgiver og arbeidstager avtalte løsninger i strid med tariffavtalen. Disse problemene ble løst med arbeidstvistloven 1915, som bygget på at ikke bare avtalepartene – tariffpartene – ble bundet av tariffavtalen (partsbundethet), men også tariffpartenes medlemmer, den enkelte arbeidsgiver og arbeidstager (medlemsbundethet). Videre ble det fastsatt at tariffavtalen er ufravikelig, slik at arbeidsavtalepartene ikke kan avtale noe i strid med tariffavtalen. Denne ufravikelighetsbestemmelsen finner vi nå i arbeidstvistloven § 6.
Det har skjedd få endringer i de ordningene og institusjonene som ble etablert med arbeidstvistloven 1915. Kontinuiteten i lovgivningen innebærer at også tidligere forarbeider (og andre eldre rettskilder) er relevante ved tolkningen av dagens lov. Forarbeidene til arbeidstvistloven 1915 (og arbeidstvistloven 1927) er dermed fremdeles av betydning. Lovprosessen frem mot arbeidstvistloven 1915 var omfattende, og det verserte flere lovforslag. De mest sentrale forarbeidene fra perioden er Indstilling fra Den til behandling av spørsmaalet om tvungen voldgift i arbeidstvister m.m. nedsatte departementale komité. Forslag til lov om mægling og voldgift i arbeidstvister med motiver, Kristiania, 1909 (Voldgiftskomitéens/Solnørdalutvalgets innstilling), Ot.prp. nr. 29 (1912) Om utfærdigelse av en lov om arbeidstvister, Ot.prp. nr. 11 (1913) Om utfærdigelse av en lov om arbeidstvister og Ot.prp. nr. 23 (1913) Om utfærdigelse av en lov om arbeidstvister. En oversikt over forarbeidene og en kort gjennomgåelse av lovprosessen finnes hos Paal Berg, Lov om arbeidstvister av 6. august 1915 med anmerkninger og henvisninger, Kristiania 1915 s. 5–12. Eldre forarbeider er tilgjengelig på www.stortinget.no.
Det har ikke skjedd mange endringer i arbeidstvistloven 2012 etter at den trådte i kraft. Med straffelovens ikrafttredelseslov (lov 19. juni 2015 nr. 65) ble henvisningen til straffeloven 1902 i arbeidstvistloven § 61 endret til straffeloven 2005. Med endringslov 19. juni 2020 nr. 71 ble det gjort enkelte mer betydningsfulle endringer i lovens kapittel 3 om mekling og lovens kapittel 4 om Arbeidsretten. Forarbeidene til denne endringsloven er Prop. 87 L (2019–2020) og Innst. 314 L (2019–2020). I forbindelse med endringer i arbeidsmiljølovens arbeidstagerbegrep er det også vedtatt en endring av arbeidstagerbegrepet i arbeidstvistloven, se endringslov 17. mars 2023 nr. 3 og kommentarene til arbeidstvistloven § 1.
I 2020 ble det nedsatt et ekspertutvalg med mandat om å utrede visse administrative sider ved Arbeidsretten. Utvalget leverte sin rapport i mars 2021 og foreslår blant annet at det etableres et uavhengig og særskilt innstillingsorgan for Arbeidsrettens fagdommere, at Arbeidsretten fortsatt skal ha administrativ tilknytning til Arbeids- og sosialdepartementet (nå Arbeids- og inkluderingsdepartementet), og at det unntaksvis skal kunne settes rett uten partsinnstilte dommere dersom det reises krav om dette fra en part som ikke er medlem av en arbeidstager- eller arbeidsgiverorganisasjon med innstillingsrett, og retten finner dette ubetenkelig.
Det er to kommentarutgaver til arbeidstvistloven 2012. Den ene er Henning Jakhelln, Jon Gisle, Elin Nykaas og Helga Aune, red., arbeidsrett.no. Kommentarer til arbeidstvistloven, Cappelen Damm Akademisk, 2012 og den andre Erik C. Aagaard, red., Arbeidstvistloven. Kommentarer og praksis, Gyldendal Juridisk, 2014.
Grunnleggende bøker er
Stein Evju, Organisasjonsfrihet, tariffavtaler og streik, Universitetsforlaget, 1982; Henning Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten, 4. utg., Damm, 2006 (arbeidstvistloven 1927); Jan Fougner mfl., Kollektiv arbeidsrett, Universitetsforlaget, 2004 (arbeidstvistloven 1927); Tron Løkken Sundet, Tariffavtalen. Utvalgte emner, Fagbokforlaget, 2014; Christopher Hansteen mfl., Interessetvist og arbeidskamp, Gyldendal Juridisk, 2015; Jan Fougner, Norsk arbeidsrett. Styringsrett, samarbeid og arbeidstakervern, Universitetsforlaget, 2019; Tron Løkken Sundet, Kollektiv arbeidsrett. En innføring, 2. utg., Cappelen Damm Akademisk, 2021, Alexander Sønderland Skjønberg, Eirik Hognestad og Marianne Jenum Hotvedt, Arbeidsrett. Individuelle og kollektive emner, 3. utg., Gyldendal Juridisk, 2022 og Alexander Sønderland Skjønberg, Kollektiv arbeidsrett. En artikkelsamling, Universitetsforlaget, 2023. Av sistnevnte forfatter kan også Fredsplikten i tarifforhold, Gyldendal Juridisk, 2019 nevnes. Boken er basert på forfatterens doktoravhandling og berører større deler av den kollektive arbeidsretten. Også Einar Stueland, Hovedavtalen mellom LO og NHO 2018–2021 med kommentarer, Gyldendal Juridisk, 2020 kan nevnes i den sammenheng. Av eldre sentrale verker må Paal Berg, Arbeidsrett, Norli, 1930 og Kristen Andersen, Arbeidsretten og organisasjonene, Tanum, 1955 nevnes.
To artikler som gir oversikt over den kollektive arbeidsretten, er Stein Evju, «Tariffavtaler som rettslig fenomen» i Torgeir Aarvaag Stokke mfl., red., Det kollektive arbeidslivet, 2. utg., Universitetsforlaget, 2013 s. 119–172 og Alexander N. Skjønberg, «Tariffavtalen og dens sentrale rettsvirkninger», Jussens Venner 2019 s. 277–334 (også inntatt i Alexander Sønderland Skjønberg, Kollektiv arbeidsrett. En artikkelsamling, Universitetsforlaget 2023). Det finnes for øvrig en rekke sentrale artikler og spesialarbeider. Disse vil bli nevnt der de er relevante.
Tariffavtaler er gjerne tilgjengelige på hovedorganisasjonenes nettsider. På for eksempel NHOs tariffavtaleweb finnes alle tariffavtaler som NHO er part i.