Lasse Gommerud Våg
Advokat, Lund & Co DA
Advokat, Lund & Co DA
Forskrift 2. juli 2018 nr. 1108 om arbeidsgivers innsyn i e-postkasse og annet elektronisk lagret materiale hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Forskriftens regler er utførlig behandlet i Signhild Blekastad og Marion Holthe Hirst, Personvern og kontroll i arbeidslivet, Gyldendal, 2021 s. 292–318.
Tidligere fremgikk reglene av forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften) kapittel 9. Ved vedtakelsen av lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og personvernforordningen (EU) 2016/679 ble personopplysningsforskriften opphevet, og personopplysningsforskriften kapittel 9 ble avløst av egen forskrift om innsyn i e-post og annet elektronisk lagret materiale. Forskriften er en videreføring av personopplysningsforskriften kapittel 9 med unntak av de endringer som var nødvendig som følge av personvernforordningen. Det er grunn til å fremheve at vilkårene for innsyn er regulert i forskriften, og at vilkårene ikke er knyttet til de generelle vilkårene i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 9-1, sml. forskrift 2. juli 2018 nr. 1107 om kameraovervåking i virksomhet § 2.
Arbeidstakere har etter Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 rett til vern av sin private korrespondanse. For en gjennomgang av EMD-praksis om innsyn i e-post mv. se Kajsa L. T. Normannseth, «EMDs utvikling av retten til privatliv i arbeidsforhold etter EMK artikkel 8», Arbeidsrett, 2020 nr. 2, s. 152–211, på s. 173–178.
Forskriften gjelder ikke bare innsyn i e-post i tradisjonell forstand, men også annet elektronisk materiale slik som video- og chattetjenester.
Forskriften har ingen uttrykkelig regulering om virkningene av brudd på forskriften. Brudd på reglene kan medføre at arbeidsgiver ikke kan benytte materialet i en rettssak, jf. lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 22-7. Datatilsynet er tilsynsmyndighet og kan blant annet gi advarsler, irettesettelser, pålegg og overtredelsesgebyr, jf. personopplysningsloven §§ 20 og 26, jf. personvernforordningen artikkel 58 nr. 2. Overtredelsesgebyr etter personopplysningsloven er å anse som straff etter EMK artikkel 6. Etter rettspraksis stilles det da krav til klar sannsynlighetsovervekt for at skyldkravet er oppfylt, jf. for eksempel Rt-2008-1409 og Rt-2012-1556. Arbeidstaker kan kreve erstatning og oppreisning på grunn av urettmessig innsyn, se personvernforordningen artikkel 82 nr. 1 og personopplysningsloven § 30. Retten til erstatning og oppreisning gjelder uavhengig av om Datatilsynet har ilagt overtredelsesgebyr, jf. Rt-2013-143 avsnitt 79. For erstatningsnivået se for eksempel LB-2017-131841 (30 000 kroner).
Om forholdet mellom tvistelovens bevistilgangs- og sikringsregler se Maria Astrup Hjort, Tilgang til bevis i sivile saker. Særlig om digitale bevis, Universitetsforlaget, 2016 s. 195–197.