Lov om ferie [ferieloven]

Karnov har Norges mest oppdaterte juridiske oppslagsverk med nyskrevne og ajourførte kommentarer til lover, forskrifter, konvensjoner, forordninger og direktiver. Oppslagsverket inneholder også artikler og en rekke norske, svenske og danske fremstillinger – alt lenket opp til Lovdatas kilder. Kommentarene skrives og ajourføres av landets fremste jurister. Karnov tilbyr historiske versjoner av lovkommentarene, så nå kan alle aktører innen rettspleien trygt henvise til en note.

Med Karnov Lovkommentarer blir rettskildene i Lovdata Pro beriket med enda mer verdifullt innhold, slik at du til enhver tid er oppdatert og kan arbeide målrettet og effektivt.

Få gratis prøvetilgang

Ta kontakt om du vil ha gratis prøvetilgang til Karnov Lovkommentarer

Kontakt oss

Møt forfatterne

Elisabeth Andenæs

Fast advokat, Wikborg Rein Advoaktfirma AS

Jan L. Backer

Partner, Wikborg Rein Advokatfirma AS

Kjersti Borgen

Partner, Bull & Co Advokatfirma AS

Karoline Moen Brunstad

Senioradvokat, Wikborg Rein Advokatfirma AS

Kamilla Kleppenes

Adovkatfullmektig, Wikborg Rein Advokatfirma AS

Simen Lium

Stipendiat, Universitetet i Oslo

Ine Osland

Senior Associate, Wikborg Rein Advokatfirma AS

Ingrid Weltzien

Advokatfullmektig, Wikborg Rein Advokatfirma AS

Stjernenote

1. Innledning

Loven hører under Arbeids- og sosialdepartementet (ASD).

Lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie (ferieloven eller feriel.) trådte i kraft fra 1. januar 1990. Loven skal sikre at arbeidstaker gis ferie. Sammen med lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) utgjør ferieloven de viktigste elementene i den lovgivning som skal verne arbeidstakere.

2. Historisk bakgrunn

I privat sektor hadde etter hvert de fleste rett til ferie som var etablert gjennom tariffavtaler og praksis. Offentlige tjenestemenn hadde lovbasert ferie fra 1918. Arbeidervernloven av 1936 gav rett til ni dagers ferie for dem i privat sektor, men mange hadde da i praksis lignende ordninger.

I 1947 kom den første ferieloven. Den gav rett til tre ukers ferie, hvorav to uker skulle avholdes om sommeren. Systemet var at de med fast lønn fikk lønn under ferien. Andre fikk feriepenger med 6,5 prosent av opptjent lønn.

I 1964 ble ferien øket fra tre til fire uker. I 1981 ble den vedtatt øket fra 24 virkedager (i realiteten fire uker) til 30 virkedager (fem uker). I første omgang ble det iverksatt kun en dag utover fire uker, noe som fortsatt er situasjonen i dag. Imidlertid ble etter hvert fem uker ferie tariffestet. Det er i dag praksis med fem ukers ferie også utenom tariffavtaler.

3. Ferielovens system: Rett til ferie og rett til feriepenger

Ferieloven bygger på et system hvor man skiller mellom rett til feriefravær og rett til betaling under ferie. Man har – innenfor visse rammer – et ubetinget krav på å avvikle ferie, altså man har rett på feriefritid. Imidlertid er betaling under ferie (feriepenger) betinget av at man har opptjent feriepenger i en viss periode.

I motsetning til den tidligere loven hvor fast ansatte fikk vanlig lønn under ferie, ble ordningen etter ferieloven at alle får feriepenger. Feriepengene utgjør 10,2 prosent av opptjent lønn.

Et annet trekk ved lovens system er at de to aspektene – opptjening og feriefritid – også er tidsmessig adskilte: Feriepenger opptjenes gjennom året forut for det kalenderåret ferien avvikles.

Et viktig prinsipp ved ferieloven er at arbeidsgiver er pålagt en plikt til å sørge for at den ansatte får ferie. I så måte kan det sies at den ansatte forutsetningsvis plikter å ta ferie. Det er et unntak fra dette idet den ansatte ikke plikter å ta ut ferie i den grad den ansatte ikke har opptjent feriepenger.

I prinsippet fastsetter arbeidsgiver ferien. Imidlertid er dette undergitt begrensinger med hensyn til hvilke perioder ferien kan legges til, bestemmelser om minste varselfrist o.l.

Ferieloven gir også arbeidstaker et krav på en sammenhengende ferieperiode – hovedferien – på minst tre uker i perioden 1. juni til 30. september i ferieåret. Ferie kan overføres til det neste året, men dette er det begrensninger i.

Ferieloven bygger på et såkalt virkedagsprinsipp, et prinsipp som kan skape noe uklarhet. I dette prinsippet ligger at alle hverdager (det vil si dager som ikke er søndager eller helligdager) er virkedager. Dermed inkluderes lørdager. Imidlertid er fri på lørdager hovedregelen i dag. Således omfatter feriefritiden etter loven dager som den ansatte uansett har fri. Dette ble grundig vurdert ved vedtagelsen av loven, men virkedagsprinsippet ble beholdt.

I og med vedtagelsen av ferieloven ble alle – også statsansatte, innehavere av bistillinger og korttidsansatte – omfattet av ferieloven. Et utslag av dette er at det må betales feriepenger i alle arbeidsforhold, uavhengig av omfang og varighet.

4. Ferieloven som privatrettslig regulering

Ferieloven er en privatrettslig regulering av forholdet mellom partene i ansettelsesforholdet. Det er opp til den enkelte å håndheve sine rettigheter etter loven. Arbeidstilsynet skal informere om loven. I praksis medfører dette at uenighet knyttet til feriespørsmål må avgjøres av domstolene. Det ble vurdert å opprette et eget organ for slike tvister, men det er ikke gjort.

Arbeidstilsynet skal ikke føre tilsyn med at loven etterleves, og kan ikke gi pålegg. Dette avviker fra arbeidsmiljøloven. For eksempel skal Arbeidstilsynet føre tilsyn med og kan gi pålegg ved avvik knyttet til arbeidstid, for eksempel brudd på overtidsreglene i kapittel 10 i arbeidsmiljøloven. Dette er regler som skal sikre hvile og fritid, og som således er beslektet med ferieloven.

Overtredelse av loven er ikke straffbart. Likevel må man merke seg at arbeidsmiljølovens bestemmelser om utbetaling av lønn og feriepenger i kapittel 14 er straffesanksjonerte. Ved lov 11. juni 2021 nr. 59 fikk straffeloven bestemmelser i §§ 395 og 396 om lønnstyveri, som også omfatter mislighold av plikt til å betale feriepenger. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2022. Utover dette vil brudd på ferieloven kun medføre erstatningsansvar.

5. Ufravikelighet

Ferieloven etablerer minimumsrettigheter. Således kan det avtales bedre rettigheter enn det som følger av loven. Tariffavtaler og praksis som gir rett til fem ukers ferie, er et eksempel på dette.

Ferielovens system bygger på at den kan fravikes til arbeidstakers ulempe der hvor det er angitt i loven og på den måte som loven foreskriver. I flere tilfeller kreves tariffavtale. Et stykke på vei kan loven også fravikes i konkrete, oppståtte situasjoner, i motsetning til forhåndsavtaler. For eksempel er det antatt at når oppsigelse er gitt, kan det inngås avtaler om avvikling av ferie utover det som følger av loven

6. Internasjonal bakgrunn

I 1970 ble ILO-konvensjonen om rett til årlig ferie med lønn (C-132 Holidays with Pay Convention) vedtatt. Den ble senere ratifisert av Norge. Da ferieloven ble vedtatt, ble det lagt til grunn at loven oppfylte kravene i denne konvensjonen.

Arbeidstidsdirektivet (rådsdirektiv 2003/88/EF), som er inntatt i EØS-avtalen, forplikter Norge til å etablere de minsterettigheter som følger av dette. Når det gjelder ferie, er kjernen i direktivet at alle skal sikres minimum fire ukers betalt ferie hvert år. For øvrig er det opp til det enkelte land hvordan de etablerte minimumsrettigheter sikres i praksis, for eksempel hvordan de utbetales. Siden ferieloven også tjener til å oppfylle forpliktelsen etter EØS-avtalen, vil både direktivet, EU-domstolens og EFTA-domstolens praksis knyttet til direktivet gi viktige bidrag til tolkningen av ferielovens bestemmelser.

Ferieloven er noen ganger endret som følge av rettspraksis knyttet til arbeidstidsdirektivet. I forbindelse med en gjennomgang av loven i 2008 ble loven endret slik at ikke avviklet ferie ikke lenger kunne kompenseres økonomisk, men som hovedregel måtte tas ut.

I forbindelse med den nevnte gjennomgangen vurderte departementet om det norske systemet med krav til forutgående opptjening av feriepenger er i samsvar med arbeidstidsdirektivet og rettspraksis knyttet til det. Et utslag av dette systemet er at arbeidstakere som ikke har et arbeidsforhold bak seg, for eksempel nyutdannede, må avholde ferie uten feriepenger det første året. Departementets vurdering har vært at dette ikke er i strid med direktivet. Flere er kritiske til dette standpunktet og mener loven på dette punktet ikke oppfyller arbeidstidsdirektivets krav om fire ukers årlig betalt ferie, se blant annet Lars Holo, Ferieloven, kommentarene til ferieloven § 1, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata, (lest 26. februar 2024), og Ragnhild J. Nakling og Julie Piil Lorentzen, Ferieloven. Lovkommentar, Juridika, punkt 2.9 (lest 24. februar 2024).

7. Lovens oppbygning

Ferieloven er inndelt i fire kapitler. I kapittel I er inntatt en formålsbestemmelse og regler om lovens ufravikelighet. Kapittel II har bestemmelser om feriefritiden og hvordan denne fastsettes. Kapittel III har bestemmelser om beregning og utbetaling av feriepenger. Kapittel IV har forskjellige bestemmelser om eierskifte og erstatning ved brudd på loven.

8. Bestemmelser om ferie i andre lover

Det er andre lover som har bestemmelser som gjelder ferie. Her kan nevnes folketrygdlovens bestemmelser om feriepenger. Et av formålene med ferieloven var at alle arbeidstakere skulle omfattes av loven. Tidligere var det en lov om ferie for fiskere, jf. lov 16. juni 1972 nr. 43. Ferie for sjøfolk reguleres også av ferieloven, men det er gitt en egen forskrift om dette, jf. forskrift 22. desember 1989 nr. 1285 om ferie for arbeidstakere på skip.

9. Oversikt over forarbeider til loven

NOU

NOU 1982: 12 Lov om ferie

Prop.

Ot.prp. nr. 38 (1987–88) Om overgangsregler mv i lov om ferie

Ot.prp. nr. 54 (1986–87) Om lov om ferie

Innst.

Innst. O. nr. 46 (1987–88) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om ferie

10. Løpende endringer i loven siden 1988

Ikrafttredelse av hele ferieloven skjedde først i 1990.

Lov 17. mars 2023 nr. 3 om endringer i arbeidsmiljøloven mv. (arbeidstakerbegrepet og arbeidsgiveransvar i konsern)

Endringer i ferieloven: § 2 første ledd

Lov 20. desember 2018 nr. 98 om endringer i folketrygdloven, sosialtjenesteloven og enkelte andre lover

Endringer i ferieloven: § 9 nr. 3 (3), § 10 nr. 1 (3), § 10 nr. 5 (1), § 11 nr. 5 (2), § 11 nr. 6

Lov 2. juni 2017 nr. 35 om oppheving av lov om ferie for fiskere og endringar i ferieloven

Endringer i ferieloven: § 2 nr. 5 og nr. 6

Lov 20. juni 2014 nr. 25 om endringer i ferieloven mv.

Endringer i ferieloven: § 7 nr. 3, § 9 nr. 1 (2) og (3), § 9 nr. 3 (3), § 10 nr. 5 (1), § 11 nr. 2 (2)

Lov av 22. juni 2012 nr. 43 om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold m.m. (a-opplysningsloven)

Endringer i ferieloven: § 10 nr. 1 (3)

Lov 22. juni 2012 nr. 33 om endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv. (likebehandling ved utleie av arbeidstakere mv.)

Endringer i ferieloven: § 11 nr. 6

Lov 19. juni 2009 nr. 42 om endringer i allmenngjøringsloven m.m. (solidaransvar mv.)

Endringer i ferieloven: § 11 nr. 6

Lov 5. desember 2008 nr. 82 om endringer i ferieloven, arbeidsmiljøloven og arbeidsmarkedsloven

Endringer i ferieloven: § 2 nr. 2, § 5 nr. 1, 2, 4, 5 og 6, § 7 nr. 1, 3 og 4, § 9 nr. 2, § 10 nr. 4, § 11 nr. 2

Lov 21. april 2006 nr. 10 om endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover (endringer i regelverket for ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon)