Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) hører under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

Helsepersonelloven trådte i kraft 1. januar 2001 og erstattet lover og forskrifter som gjaldt totalt for 17 grupper med autorisasjon og offentlig godkjenning. Helsepersonelloven etablerte en videre definisjon av helsepersonell til å omfatte personell med autorisasjon og uten autorisasjon. Helsepersonelloven bygger i stor grad på lov 13. juni 1980 nr. 42 om leger (legeloven).

Loven av 1999 erstattet ni tidligere lover for helsepersonell, herunder loven som gir hjemmel for åtte profesjonsforskrifter (lov om godkjenning av helsepersonell). Med loven ble den såkalte «kvaksalverloven», lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur, opphevet for helsepersonell, men opprettholdt for andre til den ble erstattet av lov om alternativ behandling. Helsepersonelloven omfatter alle innen helsetjenesten som gir helsehjelp, se § 3 og helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1, og alle med autorisasjon eller lisens, jf. §§ 48 flg.

Lovarbeidet ble igangsatt på bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 41 (1987–88) Helsepolitikken mot år 2000, jf. Innst. S. nr. 120 (1988–89). Det ble da gitt føringer som foranlediget at Sosial- og helsedepartementet igangsatte arbeidet med å utrede ny helsepersonellov. Utredning om helsepersonellov forelå i 1993 (NOU 1993: 33). Tre år senere, i 1996, igangsatte departementet (i dag kalt helse- og omsorgsdepartementet) arbeidet med et høringsnotat til ny helsepersonellov som på flere punkter avvek fra NOU-en, og som ble sendt på høring sommeren 1997 og videreført i lovproposisjonen som ble fremlagt for Stortinget i 1998 (Ot.prp. nr. 13 (1998–99) Om lov om helsepersonell), sammen med proposisjoner om ny pasientrettighetslov og lover om spesialisthelsetjenesten og psykisk helsevern. Dette forklarer at disse lovene har samme dato: 2. juli 199 og nummerering fra 61–64. Stortinget vedtok loven i samsvar med proposisjonen (Innst. O. nr. 58 (1998–99).

Kort tid før helsepersonelloven skulle tre i kraft, ble den endret, jf. lov 21. desember 2000 nr. 127 om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) og enkelte andre lover. Endringen innebar at reaksjonsformen «tilrettevisning» ble tatt ut, og endringer av §§ 3, 40, 43, 46, 48, 53–56, 68, 71, 76 og 77, opphevelse av § 48 annet ledd bokstav c, § 72 og § 77 annet ledd nr. 5. Forarbeidene til endringene er Ot.prp. nr. 14 (2000–2001) og Innst. O. nr. 38 (2000–2001). Loven med endringer trådte i kraft 1. januar 2001, jf. kgl.res. 21. desember 2000 nr. 127 og lovens del VII nr. 1.

Formålet med lovreformen er å bidra til et tilgjengelig og ensartet regelverk. Det har i seg selv ingen betydning for likheter/ulikheter i de forskjellige gruppers utdanning og kvalifikasjoner at helsepersonell er regulert i én lov. Det har heller ingen betydning for hvilken helsehjelp som kan gis. Loven stiller krav til helsepersonells yrkesutøvelse for å bidra til sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten. Dette har begrunnet at virkeområdet for loven er utvidet til å omfatte alle som gir helsehjelp. Tilsynsmyndighetene (Statens helsetilsyn og statsforvalterne) har et tilsynsansvar for disse. Helsetilsynet i fylket er lagt under statsforvalterne (tidligere var det Fylkesmannen). I loven er det fastslått at flere grupper enn tidligere skal omfattes av autorisasjonsordningen. Statens helsepersonellnemnd (i kommentarene omtalt som HPN) ble etablert som klageinstans på vedtak overfor helsepersonell som Statens helsetilsyn treffer. Dersom statsforvalterne treffer vedtak om faglig veiledning etter helsepersonelloven § 56, er klageinstansen Statens helsetilsyn.

Lov om helsepersonell av 1999 viderefører plikter for enkelte helsepersonellgrupper som leger, tannleger mfl. og utvidet disse til å gjelde helsepersonell generelt, som at sykepleiere og bioingeniører, i tillegg til leger, kan pålegges av politi å ta blodprøve ved mistanke om promillekjøring. Enkelte bestemmelser ble utvidet til å gjelde alt helsepersonell, som plikten til å gi øyeblikkelig hjelp. Videre har alt helsepersonell blitt pålagt dokumentasjonsplikt når de yter helsehjelp på selvstendig grunnlag; det gjelder ved innhenting eller observasjon av relevante pasientdata. Denne utvidelsen av hvilket personell som omfattes av en felles lovregulering, er begrunnet i en hensiktsmessig bruk av helsepersonells kvalifikasjoner. En endring av disse forhold kan også anses som et uttrykk for at kompetansen innen helsevesenet er under stadig utvikling, og at det er uhensiktsmessig å regulere oppgavefordeling i lovgivningen. Nye plikter ble lovfestet med loven, som begrensninger i adgangen til å motta gaver fra pasient, opplysningsplikt om bierverv og plikten til avhold fra rusmidler under tjenesten.

Det er for snevert å omtale loven som en profesjonslov og pliktbestemmelser som profesjonsplikter da loven gjelder for alt helsepersonell, også personell uten autorisasjon og som ikke tilhører en profesjon. Dette gjelder personell som arbeider i helsetjenesten eller apotek med oppgaver som innebærer helsehjelp. Se også helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1, som gjør loven gjeldende for personell i kommunenes helsetjeneste.

Helsepersonelloven regulerer i hovedsak plikter for helsepersonellet i behandlerrelasjonen mellom helsepersonell og pasienter (Befring, 2019, kapittel 1.1).

Helsepersonellovens plikter må ses i sammenheng med rettigheter for pasienter og brukere i pasient- og brukerrettighetsloven. Helsepersonells plikt til å gi pasienter informasjon i helsepersonelloven § 10 defineres i stor grad av retten til informasjon i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Plikten til å beholde taushet korresponderer med retten til konfidensialitet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6. Plikten til forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp i helsepersonelloven har sammenheng med pasienters rettigheter til nødvendig og forsvarlig helsehjelp, pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 a – 2-1 c, og med statens plikter til å sørge for helsetjenester med nødvendig kvalitet, jf. FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), artikkel 12 (jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3) og retten til liv i Grunnloven § 93 og Europarådets menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 12. Helsepersonell skal varsle helsetilsynet (statsforvalteren) dersom det ikke er mulig å gi forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Helsepersonelloven må også ses i sammenheng med helsevirksomhetens plikter, blant annet til å tilrettelegge virksomheten slik at helsepersonellet kan overholde sine plikter, jf. helsepersonelloven § 16 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Disse lovene trådte i kraft samtidig med helsepersonelloven. Tilretteleggingsplikten innebærer at helsepersonell skal ha muligheter til å oppfylle sine plikter i helsepersonelloven, og at disse pliktene indirekte regulerer ledelsen. Ledelsen i helsevirksomheter er systemansvarlig og dataansvarlig. Det er vist til pliktene i helsepersonelloven fra personvernforordningen (GDPR) artikkel 6 nr. 1. bokstav c og artikkel 9 nr. 2 bokstav h–j og artikkel 9 nr. 4.

Behandling av pasientinformasjon og sammenhengen med internasjonale reguleringer

Totalt fire kapitler i loven dreier seg om behandling av pasientinformasjon: kapittel 5–8. I tillegg er plikter til å informere pasienter og pårørende i lovens §§ 10 flg. Informasjonsplikten overfor pasienter og pårørende er nærmere regulert i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og 5.

Helsepersonelloven ble tilpasset EUs personverndirektiv, og fra juli 2018 til personvernforordningen ((EU) 2016/679). Helsepersonelloven har implementert andre internasjonale reguleringer som biomedisinkonvensjonen av 1997, og tilleggsprotokoller.

GDPRs prinsipper om ansvarlighet reflekteres i helsepersonelloven §§ 16 og 4, da helsevirksomhetene skal tilrettelegge for det personlige ansvaret helsepersonellet er pålagt i Norge og andre land. Dette er bakgrunnen for at GDPR i stor grad overlater til nasjonale helselover og andre deler av unionsretten, å lovregulere behandlingsgrunnlag for behandling av personopplysninger i helsetjenesten, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav c–e og artikkel 9 nr. 2 bokstav h–j.

Dette innebærer at helselovenes ordninger som er tilpasset særskilte behov i helsetjenesten, kommer til anvendelse, og at rettspraksis og forvaltningspraksis som gjelder deling av pasientopplysninger og taushetsplikten, samt unntak fra denne plikten, skal legges til grunn.

En endring med GDPR er at det er etablert en felles legaldefinisjon av helseopplysninger. Tidligere var det to ulike definisjoner i og utenfor helselovene (personopplysningsloven og pasientjournalloven). I helselovene var legaldefinisjonen av helseopplysninger knyttet til opplysninger som er omfattet av taushetsplikten. Anonyme opplysninger omfattes verken av GDPR eller av taushetsplikten i helsepersonelloven § 21. Begrepet «anonymt» er benyttet på en annen måte i helsepersonellovens forarbeider og legeloven § 36, om avidentifiserte opplysninger. Det er ikke anonymt slik begrepet benyttes i dag.

Helsepersonelloven pålegger helsepersonellet plikter for å motvirke interessekonflikter og inhabilitet, for eksempel når attester utstedes, jf. § 15, ved gavetransaksjoner, se § 9 og ved bierverv og eierinteresser, se § 19.

Plikter skal i hovedtrekk samsvare med rettigheter. Det kan imidlertid være ulike plikt – og rettighetssubjekter. I Befring (2019 og 2020) tas det orde for et tydeligere skille – det vil si sammenlignet med andre teorier innenfor helseretten og rettspraksis – mellom det som er ansvarsregler som følge av plikter, for eksempel til forsvarlighet, og rettigheter som skal ivareta pasientens autonomi for å motvirke ansvarsskyvninger, det vil si en forventning om at pasienten skal vurdere forsvarligheten i helsetilbudet. Det hører samtidig til pliktene at disse rettigheter skal oppfylles. Nye teknologier forsterker behovet for et slikt skille som langt på vei er gjennomført med personvernforordningen (EU 2016/679).

De siste lovendringene:

Lov 3. mars 2023 nr. 2, Prop. 8 L (2022–2023)

Endringen gjaldt tilpasning til et mer ensartet regelverk for klagenemndene Helseklage er sekretariat for (§§ 20 a og 69). Endringen trådte i kraft 1. juli 2023, jf. kgl.res. 3. mars 2023 nr. 289.

Lov 28. april 2023 nr. 8, Prop. 39 L (2022–2023)

Endringen gjaldt presisering av at departementet i enkeltsaker skal kunne overta utøvelsen av statens partsstilling når Helsepersonellnemndas vedtak er brakt inn for domstolene (§ 71)

Endringen trådte i kraft 28. april 2023.

Lov 18. juni 2021 nr. 97, Prop. 133 L (2020–2021)

Endringen gjaldt opplysningsplikt og tilpasning til ny barnevernslov (§ 33). Endringen trådte i kraft 1. januar 2023, jf. kgl.res. 14. oktober 2022 nr. 1739.

Lov 20. desember 2022 nr. 115, Prop. 121 L (2021–2022)

Endringen gjaldt tilpasning som følge av innføring av ny kjønnsnøytral tittel på Sivilombudsmannen (§ 71). Endringen trådte i kraft straks.

Lov 1. april 2022 nr. 18, Prop. 221 L (2020–2021)

Endringene gjaldt innføring av kompetansekrav for å utføre visse former for kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandling og bestemmelse om aldersgrense (ny §§ 4 a og 4 b). Endringene trådte i kraft 1. juli 2022, jf. kgl.res. 1. april 2022 nr. 518.

Lov 20. mai 2022 nr. 29, Prop. 57 L (2021–2022)

Endringene gjaldt helsepersonellovens regler om administrative reaksjoner – blant annet innføring av faglig pålegg i stedet for advarsel og bestemmelser om full og begrenset autorisasjon (§§ 56, 57, 58, ny § 58 a, § 59, oppheving av § 59 a, §§ 65 a, 66 og oppheving av § 67 a). Endringene trådte i kraft 1. juli 2022, jf. kgl.res. 20. mai 2022 nr. 887.

Lov 18. juni 2021 nr. 122, Prop. 146 L (2020–2021)

Endringene gjaldt tilpasning til endringer i straffeprosessloven m.m. (§§ 67, 67 a). Endringene trådte i kraft 1. juli 2022, jf. kgl.res. 8. april 2022 nr. 570.

Lov 10. juni 2022 nr. 37, Prop. 63 L (2021–2022)

Endringen gjaldt at det ble gitt en tydelig hjemmel til å fastsette forskrifter om etterutdanning for helsepersonell med spesialistgodkjenning (§ 51). Endringene trådte i kraft straks.

Lov 25. mars 2022 nr. 14, Prop. 236 L (2020–2021)

Endringen gjaldt autorisasjonsordningen – manuellterapeuter, naprapater, osteopater og paramedisinere gis autorisasjon (§ 48). Endringen trådte i kraft 1. mai 2022, bortsett fra § 48 første ledd nr. 15 (manuellterapeut) som trådte i kraft 1. januar 2023, jf. kgl.res. 16. desember 2022 nr. 2251.

Lov 18. juni 2021 nr. 116, Prop. 121 L (2020–2021)

Endringen gjaldt legers, psykologers og optikeres adgang til å melde fra til offentlige myndigheter ved visse helsesvekkelser som kan være til fare for trafikksikkerheten (§ 34 og ny § 34 a)

Endringen trådte i kraft 1. april 2022, jf. kgl.res. 4. mars 2022 nr. 326.

Lov 7. mai 2021 nr. 31, Prop. 65 L (2020–2021)

Endringene gjaldt tilgjengeliggjøring av opplysninger for en klinisk etikkomité og utlevering av opplysninger til myndigheter i andre land (ny § 29 d og § 66). Endringene trådte i kraft 1. juli 2021, jf. kgl.res. 7. mai 2021 nr. 1444.

Lov 11. juni 2021 nr. 67, Prop. 112 L (2020–2021)

Endringene gjaldt enklere samarbeid og læring i helse- og omsorgstjenesten, blant annet i helsefaglige arbeidsfellesskap, i undervisningsformål, åpning for at helseopplysninger kan brukes for utvikling og bruk av klinisk beslutningsverktøy i helse- og omsorgstjenesten (ny § 25 a, ny § 25 b, § 29 og ny § 29 e)

Endringen trådte i kraft 1. juli 2021 (lov nr. 67)

Forarbeider:

Ot.prp. nr. 13 (1998–99) Om lov om helsepersonell m v (helsepersonelloven)

Ot.prp. nr. 14 (2000–2001) Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) og enkelte andre lover

------------

Ot.prp. nr. 86 (2005–2006) Om lov om endringer i helsepersonelloven, sosialtjenesteloven og i enkelte andre lover

Prop. 81 L (2014–2015) Endringer i helsepersonelloven og helsetilsynsloven (spesialistutdanningen m.m.)

Prop. 99 L (2014–2015) Endringer i helsepersonelloven mv. (vilkår for autorisasjon)

Prop. 94 L (2015–2016) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven (politiattest i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen

Prop. 59 L (2019–2020) Endringer i helsepersonelloven mv. (enklere tilgang til helseopplysninger om tidligere pasienter

Prop. 63 L (2019–2020) Endringer i helseregisterloven m.m. (tilgjengeliggjøring av helsedata)

Prop. 65 L (2020–2021) Endringer i helsepersonelloven mv. (lovfestet opprettelse av klinisk etikkomité, utvidet varslingsplikt og enkelte unntak fra taushetsplikten mv.)

Prop. 112 L (2020–2021) Endringer i helsepersonelloven og pasientjournalloven (bruk av helseopplysninger for å lette samarbeid, læring og bruk av kunstig intelligens i helse- og omsorgstjenesten mv.

Prop. 121 L (2020–2021) Endringer i helsepersonelloven (melding ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten.

Prop. 236 L (2020–2021) Endringer i helsepersonelloven (autorisasjon av naprapater, osteopater og paramedisinere

Se for øvrig om proposisjonene til de siste lovendringene i punktet ovenfor.

Andre lover:

Lov 15. desember 2017 nr. 107 om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten mv. (helsetilsynsloven)

Lov 20. juni 2014 nr. 42 om behandling av helseopplysninger ved ytelse av helsehjelp (pasientjournalloven)

Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)

Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

Internasjonale reguleringer:

Den Europeiske menneskerettskonvensjon av 1950 (EMK)

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 (ØSK)

FNs Barnekonvensjon av 1990 (BK)

Biomedisinkonvensjonen (Oviedo-konvensjonen), ETS nr. 164

Pasientrettighetsdirektivet, 2011/24/EU

Personvernforordningen, (EU) 2016/679

Litteratur:

Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad, Helsepersonelloven. Kommentarutgave, Fagbokforlaget, 2019

Anne Kjersti Befring, Helseretten, Cappelen Damm, 2022

Oda Bakken, «Forsvarlighetsplikten ved bruk av kunstig intelligens i helsetjenesten», kapittel 11 i Anne Kjersti Befring og Inger-Johanne Sand, Kunstig intelligens og big data i helsesektoren, Gyldendal, 2020

Gjertrud Bøhn Mageli, «Deling av helseopplysninger til maskinlæring: gjeldende rett og forslag til endringer», kapittel 10 i Kjersti Befring og Inger-Johanne Sand, Kunstig intelligens og big data i helsesektoren, Gyldendal, 2020

Anne Kjersti Befring, Morten Kjelland og Aslak Syse, Sentrale helserettslige emner, Gyldendal, 2016

Anne Kjersti Befring, Persontilpasset medisin. Rettslige perspektiver, Gyldendal, 2019

Olav Molven, Helse og juss, 9. utg., Gyldendal, 2019

Bente Ohnstad, Velferd, rettssikkerhet og personvern, Fagbokforlaget, 2011

Lasse A. Warberg, Norsk helserett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2011

Ørnulf Rasmussen, Kommunikasjonsrett og taushetsplikt i helsevesenet, 1997