Lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere (arbeidstakeroppfinnelsesloven) regulerer den hyppige situasjon at en arbeidstaker gjør en patenterbar oppfinnelse som ligger innenfor bedriftens virksomhetsområde. Loven er et kompromiss mellom:

• det immaterialrettslig sikre utgangspunkt at retten til oppfinnelser og åndsverk tilkommer oppfinneren/opphaveren personlig, suksessivt og uten videre; og

• det arbeidsrettslig like sikre utgangspunkt at en arbeidstaker mot lønn stiller sin arbeidskraft i arbeidstiden til disposisjon for arbeidsgiver, som har retten til – og risikoen for –arbeidsresultatet.

Litt forenklet gir arbeidstakeroppfinnelsesloven arbeidsgiver vid tilgang til slike oppfinnelser mot å betale oppfinneren «rimelig godtgjøring». Uenighet om godtgjøringens størrelse kan bringes inn for en særskilt meklingsnemnd, Meklingsnemnda for arbeidstakeroppfinnelser («Meklingsnemnda»). Mange av lovens bestemmelser innebærer skjønnsmessige, og derfor lite forutsigbare, vurderinger (rettslige standarder).

Arbeidstakeroppfinnelsesloven suppleres av forskrift 6. april 1973 nr. 9740 for meklingsnemnda for arbeidstakeroppfinnelser, som særlig regulerer Meklingsnemndas saksbehandling og offentlighetslovens anvendelse. I tillegg har mange bedrifter interne regelverk om arbeidstakeroppfinnelser.

Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD), mens forskriften hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Også Meklingsnemnda hører administrativt inn under NFD.

Loven ble til i et visst nordisk lovsamarbeid. Finland, Sverige og Danmark fikk lovbestemmelser om arbeidstakeroppfinnelser i henholdsvis 1943, 1949 og 1955. Da fagbevegelsen i 1956 ba om at spørsmålet ble utredet også i Norge, sendte Industridepartementet spørsmålet til Patentstyret. I en utredning av 8. januar 1959 anbefalte Patentstyret at saken ble utredet av en komite med representasjon fra både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og eget sekretariat («Utredningen»). Samtidig ga Utredningen et ganske utførlig grunnlag for et slikt arbeid.

Norge oppnevnte sin lovkomité 18. september 1959. Det samme gjorde Finland, mens Sverige og Danmark overlot til en ekspert å foreslå eventuelle justeringer i de allerede nylig gitte lover. Etter tre nordiske fellesmøter i 1960–62 ble den norske komités innstilling avgitt i januar 1964 («Innstillingen»), etterfulgt av de øvrige land i juni og oktober 1964 samt mars 1965.

Industridepartementet fremmet forslag til lovgivning 31. mars 1967 gjennom Ot.prp. nr. 48 (1966–67) («Proposisjonen»). Justiskomiteen stilte lovsaken i bero i februar 1968 etter at Nordisk Råd hadde bedt de nordiske regjeringer gjenoppta forhandlingene for å oppnå en ensartet lovgivning om arbeidstakeroppfinnelser med utgangspunkt i den gjeldende svenske lov. Reforhandlingen medførte imidlertid at det norske lovforslag ble stående uendret; at det norske, finske og danske lovforslag i det alt vesentlige ble innholdsmessig sammenfallende; og at den svenske lov i det vesentlige ble opprettholdt uendret. Full nordisk rettsenhet ble altså ikke oppnådd. Samtidig rakk ikke Stortinget å behandle Proposisjonen før stortingssesjonen løp ut, og Industridepartementet fremmet Proposisjonens lovforslag med uendret begrunnelse som Ot.prp. nr. 16 (1969–70) i oktober 1969. Justiskomiteen, forsterket med to representanter fra Industrikomiteen, behandlet Proposisjonen gjennom en enstemmig Innst. O. IX. (1969–70) av 6. mars 1970, jf. stortingsforhandlingene i Ot.forh. (1969–70) s. 197–202 og Lt. forh. (1969–70) s. 70–71. Den forsterkede justiskomite fremhevet lovformålet om å beskytte arbeidstakersiden og adopterte den svenske løsningen på ett viktig punkt (§ 4). Ellers ble loven i det alt vesentlige vedtatt i samsvar med Proposisjonen. Arbeidstakeroppfinnelsesloven trådte i kraft 1. september 1970.

Loven har blitt endret flere ganger, men ikke gjennomgående revidert. Den viktigste endring er at lærere og vitenskapelige personale ved universiteter og høgskoler, som opprinnelig var holdt helt utenfor, fra 1. januar 2003 ble tatt inn med enkelte særregler, særlig i § 6 tredje ledd og § 6 a. Formålet var å øke den næringsmessige utnyttelse av oppfinnelser med utspring i forskning ved universiteter og høgskoler, jf. NOU 2001: 11 Fra Innsikt til industri (Bernt-utvalget), «Arbeidstakeroppfinnelser ved universiteter og høyskoler» Innstilling til Universitets- og høgskolerådet av oktober 2001 Complex 3/2002 (Ringnes-utvalget), Ot.prp. nr. 67 (2001–2002), Innst. O. nr. 6 (2002–2003) og Besl. O. nr. 10 (2002–2003). Den særskilte bestemmelse om avtalerevisjon i daværende § 9 første ledd ble avløst av lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) § 36 i 1983. En lapsus i utformingen av ettårsfristen i § 9 ble rettet opp i 1978, jf. Ot.prp. nr. 30 (1977–78).

Opprinnelige fremstillinger av loven er gitt av Egil M. Hammel, «Norsk lov om retten til opprinnelser som er gjort av arbeidstakere», i Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, 1970 s. 357–361 og av Arne G. Modal, «Arbeidstakeres oppfinnelser», i Industrielt rettsvern – ved et jubileum, utgitt av Bryns Patentkontor, 1977 s. 122–136. Hammel ledet den norske lovkomite, og Modal var Patentstyrets medlem i komiteen. En nyere fremstilling gis i Are Stenvik, Patentrett, 4. utg., Cappelen Damm, 2020 s. 258–270. Stenvik har også skrevet lovkommentaren til arbeidstakeroppfinnelsesloven i Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata. En fremstilling med hovedvekt på Meklingsnemndas godtgjørelsesnivåer og praksis er gitt av Per Kaare Nerdrum i «Hva er ’rimelig godtgjøring’ for en arbeidstakeroppfinnelse i følge Meklingsnemnda?», Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, 2019 s. 297–326.

Om svensk rett se Sanna Wolk, «Arbetstagares immaterialrätter: Rätten til datorprogram, design och uppfinningar m.m. i anställingsförhållanden», 2. utg., Norstedts Juridik, 2008. Om praksis i den svenske meklingsnemnd se henholdsvis Alfred Brexelius, «Om verksamheten hos Statens nämnd för arbetstagares uppfinninger», Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, 1970 s. 1–20 og Gunnar Sterner, «Från verksamheten i Statens nämnd för arbetstagares uppfinningar», Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, 1990 s. 8–19.

Om dansk rett se Mads Bryde Andersen, «Lov om arbejdstageres opfindelser», København, 1995, Jeppe Brinck-Jensen mfl., «Ansattes immaterielle rettigheder», Djøf Forlag, 2013 og Jens Schovsbo, «Lov om opfindelser ved offentlige forskningsinstitutioner – med kommentar», Djøf Forlag, 2001.

Om finsk rett se Niklas Bruun, «Uppfinnarrätt i anställningsförhållande», 1982 og Berndt Godenhielm, «Synpunkter på arbetstagares uppfinningar» i Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, 1978 s. 178–189 og «Anstälds rätt eller arbedsgivarens? Ensamrätten – arbetsrätten, spänningsfältet» i Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, 1986 s. 161–178.