Fra 1. januar 2023 (med unntak av § 8-3 nr. 9) ble lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven 1999 eller finansavtl.) opphevet ved lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven), jf. kgl.res. 2. september 2022 nr. 1528.
Finansavtaleloven 1999 hadde som formål å regulere de privatrettslige sidene ved finansavtaler og finansoppdrag.
Loven hørte under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Med unntak av §§ 9 tredje ledd og 94 nr. 6, trådte loven i kraft 1. juli 2000, jf. kgl.res. 25. juni 1999 nr. 702. Paragraf 9 tredje ledd og 94 nr. 6 trådte i kraft 25. juni 2000, jf. § 92. Loven erstattet tidligere lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m.
Lovens forarbeider er NOU 1994: 19, Ot.prp. nr. 41 (1998–99), Innst. O. nr. 84 (1998–99), Besl. O. nr. 81 (1998–99), odelstingsvedtak 8. juni 1999 (sak nr. 2) og lagtingsvedtak 15. juni 1999 (sak nr. 3).
Loven bestod av åtte kapitler som regulerte alminnelige regler (kapittel 1), innskudd og betalingstjenester (kapittel 2), kredittavtaler mv. (kapittel 3), kausjon (kapittel 4), finansmegleroppdrag m.v. (kapittel 5), agent- og rådgivningsoppdrag (kapittel 6), straff (kapittel 7) og ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover (kapittel 8).
Finansavtaleloven 1999 gjennomgikk tre omfattende EØS-tilpasninger. Ved lovendring 25. juni 2004 nr. 43 ble euroforordningen (2001/2560/EF) gjennomført i norsk rett. Videre ble andre betalingstjenestedirektiv (PSD2, 2015/2366/EU) gjennomført ved lovendring 23. november 2018 nr. 87. Dette direktivet erstattet det første betalingstjenestedirektivet (PSD1, 64/2007/EF). Videre ble forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF) gjennomført ved lovendring 7. mai 2010 nr. 15.