Borgar Høgetveit Berg
Høyesterettsdommer, Norges høyesterett
Høyesterettsdommer, Norges høyesterett
Partner, Wikborg Rein Advokatfirma AS
Lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift (voldgiftsloven eller vogl.) hører under Justis- og beredskapsdepartementet. Loven trådte i kraft 1. januar 2005, jf. kgl.res. 14. mai 2004 nr. 751, og opphevet fra samme tidspunkt kapittel 32 i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven eller tvml.), jf. voldgiftsloven § 50.
Voldgiftslovens forarbeider er NOU 2001: 33, Ot.prp. nr. 27 (2003–2004), Innst. O. nr. 51 (2003–2004), Besl. O. nr. 60 (2003–2004), odelstingsvedtak 12. mars 2004 (sak nr. 1) og lagtingsvedtak 30. mars 2004 (sak nr. 3).
Loven ble sist endret ved lov 21. desember 2007 nr. 127.
Bestemmelsene i voldgiftsloven er i stor grad basert på den såkalte UNCITRAL Model Law on International Commercial Arbitration (modelloven). Modelloven ble ferdigstilt i 1985 og er ment som en mønstermodell for lover om internasjonal voldgift. Modelloven stiller ikke krav til hvordan den skal innføres i staters nasjonale lovgivning, men det er oppstilt enkelte krav til gjennomføringen for at en nasjonal lov kan anses for å bygge på modelloven: Først og fremst må nasjonal lovgivning ha benyttet modelloven som basis. Videre må de fleste bestemmelser i modelloven være inkludert, og den nasjonale loven kan ikke inneholde regler som er uforenlige med moderne internasjonal voldgiftspraksis.
Det følger av lovens § 1 at voldgift enten kan være avtalt eller bestemt ved lov (noe som er sjeldent). Begrepet «voldgift» er ikke nærmere definert i loven, men det følger av forarbeidene at det siktes til en alternativ tvisteløsningsmetode, der partene ved avtale overlater til én eller flere tredjepersoner å avgjøre tvisten dem imellom med bindende virkning. Ved voldgift kan ikke tvisten bringes inn for alminnelige domstoler, og avgjørelsen har samme virkning som en rettskraftig dom. Se Ot.prp. nr. 27 (2003–2004) s. 7.
Voldgiftsloven regulerer behandlingen av voldgiftssaker som finner sted i Norge, i tillegg til regler om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske voldgiftsavgjørelser. En av de viktigste overenskomstene i tilknytning til voldgiftsinstituttet er FNs konvensjon av 10. juni 1958 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske voldgiftsavgjørelser (New York-konvensjonen). Norge ratifiserte konvensjonen i 1960. Videre er Genèvekonvensjonen av 21. april 1961 om internasjonal handelsvoldgift (ikke ratifisert av Norge) interessant. Av relevans er også EMK artikkel 6 nr. 1, ettersom partene har anledning til å gi helt eller delvis avkall på kravene som oppstilles om rettergang, ved at de i stedet avtaler at tvisten skal avgjøres ved voldgiftsbehandling. Se som eksempel Axelsson mfl. mot Sverige. Norge har også tiltrådt Washington-konvensjonen av 18. mars 1965, som omhandler tvisteløsning mellom stater og andre staters borgere.
Voldgiftsinstituttet har røtter tilbake til tiden før statsdannelse og etableringen av statlige eller andre offentlige domstoler. Både i romerretten og i gammel norrøn rett var voldgift en anerkjent tvisteløsningsmetode. Se NOU 2001: 33 s. 32–33 for en nærmere oversikt over voldgiftsinstituttets historie i norsk rett. I dag har voldgift særlig anvendelse innenfor private tvistemål, arbeidsforhold og internasjonale forhold.
Lovens forarbeider angir at lovens overordnede mål er å bidra til en effektiv voldgiftsbehandling. Loven skal tilfredsstille kravene til en moderne voldgiftsregulering, og den skal være lett tilgjengelig for brukerne og ivareta deres behov for forutberegnelighet. Videre skal bestemmelsene i loven være tilpasset den internasjonale utviklingen på voldgiftsinstituttets område og ivareta grunnleggende rettssikkerhetsgarantier og de offentlige hensyn som gjør seg gjeldende. Som eksempel nevnes at partene i internasjonale forretningsforhold kan finne det mer naturlig å avtale at tvister mellom dem skal løses ved voldgift i Norge. Se Ot.prp. nr. 27 (2003–2004) s. 7.
Som eksempler på relevante rettsavgjørelser kan nevnes HR-2019-841-U og LA-2021-170563. I begge rettsavgjørelsene vurderte domstolen om en voldgiftsdom var ugyldig.
Relevant juridisk litteratur er blant annet Henry J. Mæland. Voldgift. Universitetsforlaget, 1988; Borgar Høgetveit Berg, red. Voldgiftsloven med kommentarer. Gyldendal Akademisk, 2006; Sjur Brækhus. Sjørett, voldgift og lovvalg – artikler 1979–1998. Universitetforlaget, 1998; Giuditta Cordero-Moss. International commercial arbitration. Party autonomy and mandatory rules. Tano Aschehoug, 1999; Helge Jakob Kolsrud, Kristin Bjella, Giuditta Cordero-Moss og Anders Ryssdal. Voldgiftsloven – kommentarutgave. Universitetsforlaget, 2007; Per M. Ristvedt og Ola Ø. Nisja. Alternativ tvisteløsning. Cappelen Damm Akademisk, 2008 (del 6); Ivar Alvik. «Lovvalg i internasjonal kommersiell voldgift». Lov og Rett, 2009, s. 43 flg. (LOR-2009-43); Giuditta Cordero-Moss. «Lovvalg i internasjonal kommersiell voldgift – Et tillegg og et forskningsprosjekt». Lov og Rett, 2009, s. 361 flg. (LOR-2009-361); Geir Woxholth. Voldgift. Gyldendal Juridisk, 2013; Borgar Høgetveit Berg og Ola Ø. Nisja. Avtalt prosess – voldgift i praksis. Universitetsforlaget, 2015; Scandinavian Studies in Law Volume 63 – Arbitration. Jure, 2017; Borgar Høgetveit Berg og Ola Nisja. Voldgift i et nøtteskall. Gyldendal Juridisk, 2018; Geir Woxholth. Voldgift. Gyldendal Akademisk, 2021 (digital bok); Jens Edvin A. Skoghøy. Tvisteløsning, 4. utg., Universitetsforlaget, 2022.