Gjermund Aasbrenn
Stipendiat, UiT Norges arktiske universitet
Stipendiat, UiT Norges arktiske universitet
Partner, Advokatfirmaet Glittertind AS
Advokat, Regjeringsadvokaten
Advokatfullmektig, Advokatfirmaet Selmer AS
Partner, Wikborg Rein Advokatfirma AS
Lovrådgiver, Justis- og beredskapsdepartementet
Lovkommentarforfattere:
Gjermund Aasbrenn, Emanuel Feinberg, Andreas Hjetland, Jørgen Vangsnes og Kaja Moen Welo
Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven eller tvl.) trådte i kraft 1. januar 2008 og erstattet tvistemålsloven 13. august 1915 nr. 6 som vår generelle lov for behandlingen av sivile saker. Loven suppleres blant annet av reglene i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) (om blant annet generelle krav til dommere, habilitet, rettens sammensetning, frister og forkynnelse mv.) og lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) (om tvangsgjennomføring av blant annet rettens avgjørelser).
I tillegg fins det en rekke prosessuelle bestemmelser i særlovgivningen. Disse kan deles i to grupper. I den ene gruppen finner man lover som etablerer særskilte prosessordninger, hvor tvisteloven ofte gis anvendelse. Et eksempel er lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven), som gjelder for skjønn- og ekspropriasjonssaker, hvor tvisteloven i stor grad får anvendelse (se skjønnsprosessloven § 2 første ledd). Et annet eksempel er saker for Arbeidsretten etter lov 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvister (arbeidstvistloven) (se arbeidstvistloven § 34 sjette ledd). I den andre gruppen finner man særbestemmelser som utfyller og supplerer tvistelovens regler, uten at det etableres egne prosessordninger. Som eksempel kan nevnes lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) kapittel 17 og lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) kapittel 7. Grensedragningen mellom disse to kategoriene er ikke skarp og får bare betydning for den ene bestemmelsen i tvisteloven som knytter rettsvirkninger til uttrykket spesialprosess, se § 10-1 tredje ledd bokstav b.
Lenge var det i begrenset grad gjort materielle endringer i loven etter vedtakelse. Kapittel 28 A, om rett til informasjon ved visse immaterialinngrep, ble føyd til ved endringslov 31. mai 2013 nr. 25. Tvisteloven § 1-4 a, om kommunenes adgang til rettslig overprøving, ble føyd til ved endringslov 16. juni 2017 nr. 63. Beløpsgrensene ble endret ved endringslov 17. april 2020 nr. 26. Det er også enkelte andre mindre materielle endringer, se blant annet endringen av § 30-3 i endringslov 11. mai 2012 nr. 26. Det er imidlertid verdt å merke seg at det ble gjort en hel del materielle endringer i endringslov 11. mai 2023 nr. 13. Disse endringene er redegjort for nærmere under den enkelte paragraf, se blant annet § 9-4 (aktiv saksstyring), § 3-8 (adgangen til nedsettelse av salærkrav), § 20-5 (om spesifikasjon av sakskostnadsoppgave), § 22-6 a (fremleggelse av interne straffesaksopplysninger) og § 29-13 (siling av anker til lagmannsretten).
Når det gjelder rettskildene, er tvistelovens opprinnelige forarbeider fortsatt helt sentrale rettskilder, se særlig NOU 2001: 32 (bind A og B) og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005), men også Innst. O. nr. 110 (2004–2005). Høyesterett viser fortsatt hyppig til disse kildene, jf. blant annet HR-2020-2469-A og HR-2019-997-A.
Det avsies årlig et stort antall avgjørelser fra Høyesterett om tvisteloven, og rettspraksis er naturlig nok av stor rettskildemessig betydning. Av og til vises det også til avgjørelser avsagt under lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven). På en rekke områder er eldre rett videreført i tvisteloven, slik at også eldre praksis er relevant. Dette utgangspunktet må imidlertid anvendes med en viss forsiktighet. I enkelte tilfeller ble det ved tvisteloven valgt andre løsninger enn tidligere (se for eksempel Rt-1984-1488 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 142 og 364). Og på noen områder har det skjedd en rettsutvikling etter vedtakelsen av tvisteloven (se for eksempel Rt-2010-402). Det er derfor ikke alltid at tidligere praksis kan forutsettes videreført.
Det er skrevet en rekke bøker om sivilprosess. Etter tvisteloven viser Høyesterett mest hyppig til Tore Schei mfl., Tvisteloven. Kommentarutgave, Juridika (à jour pr. 1. september 2023) og Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 3. utg., Universitetsforlaget, 2017. Av andre lærebøker kan nevnes Inge Lorange Backer, Norsk sivilprosess, 2. utg., Universitetsforlaget, 2020, Anne Robberstad, Sivilprosess, 5. utg., Fagbokforlaget, 2021 og Jussi Erik Pedersen og Jens Edvin A. Skoghøy, Grunnleggende sivilprosess, Universitetsforlaget, 2020. På innføringsnivå se Jørgen Vangsnes, Sivilprosess i et nøtteskall, 2. utg., Gyldendal, 2018.
Også sivilprosessen er gjenstand for internasjonal påvirkning, både gjennom særskilte konvensjoner og gjennom blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og EØS-retten. I tillegg bør Luganokonvensjonen nevnes særskilt, se § 4-8. En oversikt over internasjonale kilder av betydning er gitt i kommentarene til § 1-2.