Jacob Danbolt Ajer
Rådgiver, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Rådgiver, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelploven eller rhjl.) gir regler om gratis eller subsidiert advokatbistand i sivile saker. Staten bærer kostnadene ved ordningen. Loven skiller mellom «fri sakførsel» etter kapittel III, som er rettshjelp i saker for domstolene og visse domstolslignende organer, og «fritt rettsråd» etter kapittel III, som er rettshjelp i saker som ikke verserer for disse organene. Dessuten kan fri rettshjelp gis som fritak for rettsgebyr etter kapittel IV.
Lovens formål er etter § 1 å «sikre nødvendig juridisk bistand til personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å kunne ivareta et rettshjelpsbehov av stor personlig og velferdsmessig betydning.» På en del områder gir loven likevel rett til fri rettshjelp uavhengig av rettshjelpsmottakerens økonomiske forutsetninger. Dette gjelder blant annet en del saker om alvorlige offentlige inngrep og saker med nær tilknytning til straffesaker. Formålet med disse reglene kan variere, men et fellestrekk er at det er saker hvor det regnes som spesielt viktig og rimelig at staten sørger for at de private partenes rettsikkerhet er ivaretatt.
I Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv til loven, SRF-2017-1, er reglene i rettshjelploven utdypet og forklart.
I forskrift 12. desember 2005 nr. 1443 til lov om fri rettshjelp (rettshjelpsforskriften) er det gitt regler om inntekts- og formuesgrenser for behovsprøvd rettshjelp og utdypende regler om egenandeler og innvilgelse av fritt rettsråd og fri sakførsel.
I forskrift 12. desember 2005 nr. 1442 om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fri rettshjelp og i straffesaker (stykkprisforskriften) er det gitt stykkpriser ved fritt rettsråd.
I forskrift 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater m.v. (salærforskriften) er det gitt regler om beregning av salæret til advokater og andre som yter rettshjelp etter rettshjelploven.
I forskrift 9. oktober 1997 nr. 1087 om adgang til å yte fritt rettsråd for juridiske kandidater som utøver rettshjelpvirksomhet er det gitt regler om at jurister uten advokatbevilling på visse vilkår kan yte fritt rettsråd.
Forskrift 1. august 2003 nr. 988 om overgangsregler om betaling av egenandeler i saker om fri rettshjelp er også gitt i medhold av rettshjelploven, men reglene er ikke praktiske i dag, ettersom forskriften gir overgangsregler for rettshjelp innvilget før 1. september 2003.
Forarbeidene til rettshjelploven er NOU 1976: 38, Ot.prp. nr. 35 (1979–80) og Innst. O. nr. 72 (1979–80). Loven, med tilhørende forskrifter, har blitt endret en rekke ganger etter at den trådte i kraft. I det følgende vil bare lovendringer av stor betydning nevnes.
Da loven trådte i kraft, var det ingen avgrensning av hvilke typer saker advokater kunne innvilge fritt rettsråd i. Ved lov 21. desember 1984 nr. 97 ble advokatenes rett til å innvilge fritt rettsråd begrenset til visse sakstyper. Formålet med endringen var å begrense utgiftene til rettshjelpsordningen, se Ot.prp. nr. 57 (1983–84).
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) ble det gitt rett til fri rettshjelp uten behovsprøving i visse utlendingssaker. Rettighetene ble også inntatt i rettshjelploven, med henvisning til utlendingsloven.
Ved lov 15. september 1995 nr. 62 ble det gjort en rekke endringer i rettshjelploven. Det ble blant annet innført en regel om at fri rettshjelp med visse unntak ikke skal innvilges dersom søkeren har tegnet rettshjelpsforsikring som helt eller delvis dekker søkerens utgifter til juridisk bistand i saken. Det ble også gjort andre endringer som innebar mindre begrensinger i retten til fri rettshjelp. Videre ble innkrevingen av egenandelene, som tidligere var advokatenes ansvar, lagt til Statens innkrevingssentral (SI). Bakgrunnen for endringene var at inntektsgrensene for fri rettshjelp, som er gitt i rettshjelpsforskriften, samtidig ble hevet, og at regjeringen ønsket å begrense kostnadene ved dette, se Ot.prp. nr. 2 (1994–95).
Ved lov 27. september 2002 nr. 70 ble egenandelene ved fri rettshjelp fjernet. Endringen trådte i kraft 1. september 2003. Bakgrunnen for endringen var at administrasjonskostnadene knyttet til innkrevingen av egenandelene var nær halvparten av inntektene fra egenandelene, se Innst. O. nr. 67 (2001–2002). Komiteen mente derfor at egenandelene kompliserte regelverket unødig.
Fjerningen av egenandelene førte etter Ot.prp. nr. 24 (2004–2005) til en vesentlig økning av utgiftene til behovsprøvd rettshjelp. Ved lov 17. desember 2004 nr. 92 ble det derfor innført nye regler om egenandeler. Endringen trådte i kraft 1. januar 2005. Ved behovsprøvd fritt rettsråd skulle mottakeren betale en egenandel tilsvarende den offentlige salærsatsen. Ved behovsprøvd fri sakførsel skulle mottakeren betale 25 prosent av utgiftene, oppad begrenset til fem ganger den offentlige salærsatsen. Advokaten skulle selv kreve inn egenandelene.
1. januar 2006 trådte en rekke endringer i kraft. Endringene skjedde ved lov 15. april 2005 nr. 17. De fleste endringene ble foreslått i Ot.prp. nr. 91 (2003–2004) og tok sikte på å forenkle regelverket slik at brukerne enklere kunne finne fram til rettighetene loven gir. Blant annet ble strukturen til loven endret, og det ble gjort en rekke redaksjonelle endringer. Med hjemmel i daværende § 6 var det gitt en rekke regler i rundskriv om fri rettshjelp uten behovsprøving til særskilte grupper. Disse reglene ble nå tatt inn i loven. Samtidig ble det innført rett til fri rettshjelp i flere av sakstypene hvor det ofte ble innvilget rettshjelp etter lovens unntaksbestemmelser. Loven fikk videre en formålsbestemmelse og en bestemmelse om at bistand etter loven er subsidiær til andre ordninger.
Ved lov 16. desember 2016 nr. 97 ble taket for egenandelene ved fri sakførsel hevet fra fem til åtte ganger den offentlige salærsatsen, og retten til fri sakførsel ble fjernet i saker om felleseieskifte mellom ektefeller og økonomisk oppgjør mellom samboere. Endringene trådte i kraft 1. januar 2017. Et formål med økningen av taket for egenandelene var å gi rettshjelpsmottakere større insentiv til å løse saker utenfor domstolene, ved at de totale egenandelene ved fri sakførsel kan bli høyere enn tidligere, se Prop. 14 L (2016–2017). Et annet formål med endringen var å gi rettshjelpsmottakere i saker for domstolene større insentiv til å begrense sakenes omfang, ved at egenandelene i større grad øker med antallet timer rettshjelp.
I NOU 2020: 5 fremmet Rettshjelpsutvalget forslag til ny rettshjelpslov. Forslaget var på høring med høringsfrist 23. november 2020 og er pr. juni 2023 til behandling i departementet.