Anne Grøstad
Førstestatsadvokat, Riksadvokaten
Førstestatsadvokat, Riksadvokaten
Lov 25. mars 1977 nr. 22 om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land (lov om overføring av straffeforfølging) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Loven trådte i kraft 30. mars 1978 og har aldri vært endret. De eneste forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 7 (1976–77).
Loven gjennomfører den europeiske konvensjon av 15. mai 1972 om overføring av straffesaker, som er inkorporert i loven. Overføring av saker som foretas på bakgrunn av andre konvensjoner eller avtaler, reguleres ikke av denne loven, men er kort omtalt i note 3 til § 1.
Et viktig formål med konvensjonen er å sikre at straffeforfølgning kan skje i det landet hvor det anses mest hensiktsmessig. Overføring er særlig aktuelt når mistenkte ikke kan utleveres til den anmodende stat, eller saken kan opplyses bedre i en annen stat, for eksempel fordi sentrale vitner befinner seg der, jf. artikkel 8 nr. 1 bokstavene e og g.
Saker overføres oftest på etterforskingsstadiet, men overføring kan også skje etter at det foreligger rettskraftig dom, såfremt vilkårene etter artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Overføring av straffeforfølgning kan innebære at staten som overtar saken, får «overført» jurisdiksjon etter konvensjonens artikkel 2.
Etter at en sak er overført, behandles saken i utgangspunktet etter de nasjonale reglene som gjelder i staten som har overtatt saken. Konvensjonen inneholder imidlertid enkelte regler som innebærer at reglene i staten som overførte saken, får anvendelse, jf. for eksempel artikkel 25 om at strafferammen i den anmodende staten kan sette et øvre tak for straffutmålingen. Den anmodende staten kan som hovedregel ikke straffeforfølge forholdet etter at anmodningen om overføring er fremsatt, jf. artikkel 21.
Statene er i utgangspunktet ikke forpliktet til å fremsette begjæring om overføring selv om vilkårene for å gjøre det er oppfylt, men skal overveie dette, jf. artikkel 6. Den anmodete staten er forpliktet til å overta saken dersom det ikke foreligger noen avslagsgrunn etter artiklene 10–12, men avslagsgrunnene er vidt utformet. Konvensjonen er ikke til hinder for at overføring av straffeforfølgning skjer etter et annet grunnlag enn denne konvensjonen, jf. artikkel 43. Andre grunnlag for overføring er kort omtalt i note 3 til § 1.
Konvensjonens artikler 1–34 er inntatt i lovens del C. Konvensjonen består av 47 artikler, men artiklene 35–47 er ikke inntatt i loven. Norge reserverte seg mot konvensjonens artikler 35–37 om negativ materiell rettskraft (forbud mot gjentatt straffeforfølgning «ne bis in idem») for situasjoner hvor mistenkte var norsk borger eller hadde bopel i Norge da handlingen ble begått, jf. Ot.prp. nr. 7 (1976–77) kapittel V del 3 s. 11–13. Utenlandske avgjørelser kan likevel sperre for straffeforfølgning i Norge, jf. straffeloven § 8. Norge reserverte seg samtidig mot artikkel 23 om forlengelse av foreldelsesfristen. Artikkel 23 er inntatt i loven, men det fremgår av § 1 at artikkelen ikke gjelder. Konvensjonens artikler 38–47 inneholder avsluttende bestemmelser om ratifikasjon, ikrafttredelse mv. som det ikke er naturlig å inkorporere i loven.
Straffeprosessutvalget har foreslått at loven oppheves, og at det inntas regler i straffeprosessloven om overføring av saker uavhengig av konvensjonsgrunnlag, jf. NOU 2016: 24 punkt 15.3.8, kapittel 27 s. 630–631 og utkastet til regler s. 62–63.
Europarådet har utarbeidet en forklarende rapport til konvensjonen, Explanatory report on the European convention on the transfer of proceedings in criminal matters, som er inntatt som vedlegg 2 til Ot.prp. nr. 7 (1976–77). Rapporten er også tilgjengelig på Europarådets hjemmesider.
Overføring av saker er omtalt i Eurojusts rapport av 18. januar 2023, Eurojust report on the transfer of proceedings in the European Union og i rapport av mai 2022 fra Erasmus University Rotterdam og Universität Bielefeld, The transfer of criminal proceedings in the EU. An exploration of the current practice and of possible ways for improvement, based on practitioners’ views. Se også Analytical Supporting Document av 5. april 2023 til EU-kommisjonens forslag til forordning om overføring av rettsforfølgning i straffesaker, SWD(2023) 77 final.
Av litteratur kan det vises til Anne Grøstad, Internasjonalt strafferettslig samarbeid, Cappelen Damm Akademisk, 2020 kapittel 15 (tilgjengelig på Rettsdata.no).