Bente Mari Nilssen
Juridisk sjef, Entur As
Juridisk sjef, Entur As
Jordskiftedommerfullmektig, Vestre Viken jordskifterett
Lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova eller vegl.) hører under Samferdselsdepartementet (SD).
Loven regulerer veginfrastruktur i Norge og deler vegene inn i offentlige veger og private veger, jf. veglova § 1. Lovens formål fremgår av § 1 a, som angir at loven skal sikre planlegging, bygging, vedlikehold og drift av offentlige og private veger, slik at trafikken på vegene kan foregå på en måte som trafikantene og samfunnet til enhver tid er tjent med. Formålsbestemmelsen angir videre at det skal være en overordnet målsetting for vegmyndighetene å skape størst mulig trygg og god trafikkavvikling og ta hensyn til naboene, et godt miljø og andre samfunnsinteresser ellers.
Hovedtyngden av bestemmelsene i loven omhandler de offentlige vegene og gjelder blant annet bestemmelser om vegmyndighet, tilsyn, planlegging, bygging og vedlikehold av offentlige veger, kostnader til finansiering, byggegrenser og avkjørsler til offentlige veger mv., eiendomsinngrep/ekspropriasjon og forskjellige bestemmelser om skadeverk, tvangsgrunnlag for utlegg og skjønn. Bestemmelser om private veger er i hovedsak gitt i lovens kapittel VII og omfatter først og fremst deklaratoriske regler om veghold, herunder finansiering av drift/vedlikehold.
Innenfor samferdsel har lovens virkeområde nær sammenheng med vegtrafikkloven (lov 18. juni 1965 nr. 4) og yrkestransportlova (lov 21. juni 2002 nr. 45), som regulerer henholdsvis vegtrafikk og yrkestransport på veg og ferjetransport. Bestemmelsene i loven om de offentlige vegene har også nær sammenheng med særlig plan- og bygningsloven (lov 27. juni 2008 nr. 71), forvaltningsloven (lov 10. februar 1967), kommuneloven (lov 22. juni 2018 nr. 83), naboloven (lov 16. juni 1961 nr. 15), miljølovgivning, friluftsloven (lov 28. juni 1957 nr. 16), havne- og farvannsloven (lov 21. juni 2019 nr. 70), jordskiftelova (lov 21. juni 2013 nr. 100), oreigningslova (lov 23. oktober 1959 nr. 3) og bilansvarslova (lov 3. februar 1961). Bestemmelsene om private veger har særlige sider mot fast eiendoms rettsforhold, skjønnsprosessloven (lov 1. juni 1917 nr. 1), naboloven og andre områder innenfor privatretten.
Veginfrastruktur faller innenfor EØS-avtalen Vedlegg XIII Transport og er regulert gjennom rettsakter/direktiver. Dette er direktiv 2008/96/EF (veginfrastrukturdirektivet), endret ved direktiv (EU) 2019/1936, direktiv 2004/54/EF (tunneldirektivet), direktiv 1999/62/EF (Eurovignett-direktivet), endret ved direktiv 2006/38/EF og direktiv 2011/76/EF, og direktiv 2004/52/EF (Bompengedirektivet EETS), jf. vedtak 2009/750/EF. Direktivene er gjennomført i norsk rett gjennom forskrifter til veglova.
Veglova avløste ved vedtakelsen 21. juni 1963 tidligere lov 21. juni 1912 nr. 1 om veivæsenet. Tidligere lover om veginfrastruktur i Norge er vegloven av 28. juli 1824 og vegloven av 15. september 1851. Sentrale forarbeider til den gjeldende loven av 1963 er Ot.prp. nr. 53 (1961–62) Om ny veglov, som ga grunnlaget for Stortingets vedtak. Proposisjonen ble fremmet på grunnlag av en forutgående utredning av Veglovkomiteen, oppnevnt ved kgl.res. 30. mars 1951, som ga sin innstilling 6. mars 1957.
Loven er i ettertid endret en rekke ganger. Den første større revisjonen av loven ble vedtatt ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 60 (1994–95), jf. lov 1. mars 1996 nr. 11. Sentrale endringer i tilknytning til reformer i senere tid gjelder blant annet omorganiseringer av vegansvar og oppgaver mellom statlig og fylkeskommunalt forvaltningsnivå, se Ot.prp. nr. 68 (2008–2009) og Prop. 79 L (2018–2019), og endringer i oppgaveutføring på riksvegene ved opprettelsen av selskapet Nye Veier AS, jf. Prop. 159 L (2015–2016). Utover dette nevnes endringer i enkeltbestemmelser, slik som § 27 om bompenger på offentlig veg, jf. Prop. 81 L (2011–2012) og Prop. 82 L (2016–2017), og bestemmelser om tilsyn med riksveg i kapittel II A, jf. Prop. 160 L (2015–2015).
Juridisk litteratur av betydning er Otto Arnulf og Erik Gauer, Vegloven. Kommentarutgave, 3. utg., Universitetsforlaget, som gir nærmere kommentarer til bestemmelsene i loven. Boken ble sist utgitt i 1998 og er derfor ikke oppdatert på endringene i loven som er vedtatt etter dette tidspunktet. Av litteratur ellers nevnes at Statens vegvesen har gitt ut en rekke håndbøker og veiledere innenfor lovens virkeområde, som er tilgjengelige på Statens vegvesens nettsider (se pekere til håndbøker og publikasjoner).